Tittel: Sjøskorpionen på Ringerike
Tekst: Torstein Helleve
Forfatter: Jørn Hurum
Illustratør: Esther van Hulsen
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2015

Fascinerende forbindelser – overivrig formidling

Sterke illustrasjoner formidler tung forskning. Prosjektet er ambisiøst og har et stort potensiale. Men teksten vil for mye og prøver for hardt – og klarer ikke å balansere informasjonsmengden. 

 

Sjøskorpionen på Ringerike avslutter Naturhistorisk museums trilogi om det som omtales som museets tre store fossiler: Verdenssensasjonen Ida, monsterøglene på Svalbard – og altså denne sjøskorpionen på Ringerike. Boka om Ida ble kåret til beste faktabok for barn i Frankrike og fikk gode anmeldelser også her hjemme. Forventningene til Sjøskorpionen på Ringerike er derfor høye. Dessverre innfris de ikke.

La det være sagt med det samme: Det er ingenting å si på formidlingsiveren de to forfatterne viser i boka. Torstein Helleve arbeider som kommunikasjonsleder ved Naturhistorisk museum, og Jørn Hurum er professor. Det er hevet over enhver tvil at vi har å gjøre med kunnskapsrike folk med mye på hjertet, og at det de forteller, fortjener å nå ut til et bredt publikum. Boka oppretter forbindelseslinjer fra de aller eldste fossilene helt fram til vår egen eksistens, og vekker dermed forståelse for menneskets plass i naturen. Men den største styrken ligger i illustrasjonene, som både er kunstneriske, tolkende og informative: Esther van Hulsens illustrasjoner formidler den tunge forskningen som ligger bak boka levende og godt, og er en inngang til en tid vi på alle måter har vanskeligheter med å forestille oss.

Prosjektet er mer enn spennende nok, og derfor er det synd at det ikke er bedre gjennomført. Boka hadde tjent på et langt strammere redaktørarbeid.

Sjanger- og tillitsbrudd
Sjøskorpionen på Ringerike følger samme mal som de to foregående bøkene, og består av tre deler. Første del er en fortellende del, andre del er en faktadel og siste del har preg av å være et aktivitetshefte.

I den fortellende delen gjøres det et forsøk på å vekke sjøskorpionen til live for leseren, og det begynner svært bra. På første oppslag ser vi sjøskorpionen ligge på en strand. Sola speiler seg i vannet og fører blikket vårt til emnet for fortellingen, ja, til hele boka: «På en øde strand ligger en gammel sjøskorpion». En slik innledning gir forventninger om at vi nå skal bli kjent med sjøskorpionen, og på det følgende oppslaget innfris forventningene: «Men under havoverflaten kryr det av liv». Dessverre følges ikke identifiseringen med sjøskorpionen opp. Den erstattes isteden av en undervisningstone som på ingen måte hører hjemme i en fortelling: «Det første livet på jorda oppstod i havet. På denne tiden var det ennå bare noen få livsformer som hadde vent seg til å leve på land».

Fõrste oppslag

Med min beste vilje kan jeg ikke forstå hvorfor slik informasjon ikke er overlatt til faktadelen. Hele poenget med den første delen må jo være at sjøskorpionen skal bli en identifikasjonsfigur, at det er en litterær inngang til den informasjonsmettede, faglige delen som følger. Fiksjonen brytes – og dermed ødelegges også den tilliten som er opprettet til leseren. De mange og omstendelige forklaringene vitner dessuten om at forfatterne heller ikke har tillit til den fortellende kraften som ligger i illustrasjonene.

Det er et gjennomgående problem i bokas første del, som er lagt opp som en fortelling om sjøskorpionens liv, at faktaopplysninger blandes inn: «Sjøskorpionen vår tilhører en art som heter Mixopterus kiaeri. Det er så vanskelig å si at vi heller kaller ham Mix». Kunne han ikke bare fått lov til å hete Mix i denne delen? Fiksjonsdelen fratas all dramatisering – og det til tross for at vi nå befinner oss ved starten av hele bokas prosjekt: At Mix kom til verden. Det litterære potensialet er overhodet ikke utnyttet.

Innimellom er det riktignok vel litterært – som når Mix’ egen befruktning kommer på tale. Tidligere har vi fått ta del i detaljerte spekulasjoner blant annet om hvordan han kan ha spist, men når det kommer til formering, regnes det som for drøy kost for leseren: Vi får vite at når han er stor nok, finner han en hunn som er klar til å legge egg. Og: «Sakte danser de rundt hverandre under månen». Dersom denne første delen hadde vært rendyrket som en fortellende del, ville den overflatiske, nærmest klisjéfylte seansen fungere. Men med de mange faktaopplysningene vi har fått ta del i til nå, blir det bare kunstig når nettopp befruktningen skal omtales med svulstige formuleringer.

Overgang til faktadel

Vellykket skifte
Overgangen fra bokas første del til faktadelen er svært vellykket. Et jordskjelv utsletter alt liv, og Mix driver inn på land. På disse oppslagene holder teksten tilbake og lar illustrasjonene få hovedansvaret for å formidle hvordan Mix gradvis blir innkapslet av sand – og at han til sist «blir til et fossil som bare venter på å bli funnet …». På neste oppslag er vi med ett i nyere tid: «En høstdag i 1909 var professor Johan Kiær og kona hans, Elise Clementine, på Rudstangen ved Tyrifjorden nordvest for Oslo». På elegant vis er hele preget endret: Dokumentarfoto, kart over området og et håndskrevet brev forsikrer leseren om at dette er basert på forskning. Oppslagene kan ved første øyekast virke kaotiske, med tekst og bilder, både fotografier og tegninger, hulter til bulter – men er samtidig med på å gi leseren en følelse av å ta del i selve forskningen.

Fõrste oppslag faktadel

Rikholdig faktadel
Faktadelen gir en fyldig innføring i en rekke detaljer rundt funnet og om det vi vet om sjøskorpionen. Noen av oppslagene inneholder svært mye tekst – kanskje for mye – men her hører informasjonen hjemme. Framstillingen er variert og kreativ, samtidig som faktadelen er ambisiøs på leserens vegne: Den tar opp utviklingen fra sjøskorpionen som levde for over 400 millioner år siden helt fram til vår egen tid. Til sist oppsummeres hele evolusjonshistorien på bare ett oppslag.

Likevel kan det virke som om forfatterne ikke helt tør å stole på at prosjektet er spennende nok. De gjør nemlig enkelte forsøk på å være morsomme, som for eksempel der det påpekes at kongen verken har blått blod eller er en krabbe, men at dersom han var det, ville ha vært en kongekrabbe. Dette virker malplassert i den ellers informasjonsmettede sammenhengen.

Uklar målgruppe
Boka er ikke anbefalt en spesiell aldersgruppe på forlagets nettsider, og det ville heller ikke vært enkelt. Den første delen er ment å være en litterær og tilgjengelig inngang til faktadelen. Faktadelen er langt mer krevende, selv for en rutinert leser. Aktivitetsdelen til sist ser snarere ut til å være beregnet på yngre lesere, da den oppfordrer til tegne-, leke- og lureaktiviteter, som for eksempel å skremme far dersom man får mor til å grave seg ned i sanden (som et fossil, naturligvis) når man er på stranden og bader. Sjøskorpionen på Ringerike henvender seg altså til flere aldersgrupper, og kanskje utvider det bruken av boka. Samtidig risikerer den å favne for bredt.

Omtalt oppslag i aktivitetsdel



Skrevet av:

, ,

Kommentarer

Oppdatert: .