Fem ulike forfatterroller i norsk barnesakprosa

Fem ulike forfatterroller i norsk barnesakprosa
I 2012 hadde Morten O. Haugen arbeidsstipend fra Kritikerlaget og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening for å studere sakprosa for barn. Han skrev om barnesakprosa i Aftenposten, i Prosa og her på barnebokkritikk. Alle anmeldelsene, artiklene og bakgrunnsinformasjon om stipendet finnes på bloggen hans.

Norsk sakprosa for barn er både engasjert og variert. Men mange sakprosabøker er også preget av at forfatteren virker usikker på hvilken forfatterposisjon hun skal velge. Skal hun more, belære, lokke eller drøfte? Skal hun være forteller, lærer eller forsker? Jeg har funnet fire eller fem ulike forfatterposisjoner i de barnefagbøkene jeg har lest i 2012.

I 2012 hadde Morten O. Haugen arbeidsstipend fra Kritikerlaget og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening for å studere sakprosa for barn. Han skrev om barnesakprosa i Aftenposten, i Prosa og her på barnebokkritikk. Alle anmeldelsene, artiklene og bakgrunnsinformasjon om stipendet finnes på bloggen hans (klikk på bildet for å komme dit).

I denne oppsummeringsartikkelen handler det om forfatterposisjonen. Jeg har etter hvert kommet til at norsk sakprosa for barn skrives ut fra fire-fem ulike forfatterposisjoner: læreren, forskeren, bestefaren, magasinredaktøren, og en sjelden gang gonzojournalisten.

Gjennomgangen av 2012-bøkene er avgrenset til de bøkene som er innkjøpt gjennom Norsk kulturråds innkjøpsordning for faglitteratur for barn og unge. Og for ordens skyld vil jeg gjerne understreke at jeg i denne omgang ikke foregir å skrive fulle anmeldelser av de bøkene jeg nevner; i denne sammenhengen er det forfatterposisjonen i bøkene jeg leser etter.

Læreren – om å forstå mer

Med forfatterposisjonen «lærer» mener jeg tekster der forfatterens intensjon er at leseren skal få en entydig, positiv og mestrende forståelse av emnet. Sakprosateoretikeren Ottar Grepstad beskrev i boka Det litterære skattkammer (1997) fire normalposisjoner i sakprosaen: utgreiende, fortellende, veiledende og agiterende tekster. En utgreiende tekst beskriver sitt emne i sammenheng, i sine bestanddeler og med årsaksforklaringer. En veiledende tekst forklarer leseren hvordan noe skal utføres. I forhold til Grepstads modell er det typisk for «lærerforfatteren» å skrive utgreiende eller veiledende tekster.

Bjørn Ouslands bok Nansen over Grønland er et prakteksempel på en bok som først og fremst vil øke forståelse hos leseren. Han trekker inn utdypende faktaopplysninger, sitater fra Nansens bøker og små pussigheter, alt sammen for å skape en god, gjennomillustrert fremstilling som gir forståelse av bakgrunn, hendelser og konsekvenser.

Dag Hessens billedbok Hvor kommer jeg fra? er også en karakteristisk lærer-rolle-bok. Rammen er godnattfortellingen, og Fridas spørsmål like før hun sovner: «Hva fantes før meg?». Far forteller, først om oldeforeldre, så videre bakover: om de første menneskene, om apene, amfibiene, de første livsformene og det store smellet. Hessen skriver i en innarbeidet sjanger: den didaktiske dialogen med harmonisk samspill mellom et vitebegjærlig barn og en kunnskapsrik voksen.

Andreas Wahls Fysikkmagi er en bok med du-henvendelse og med en blanding av redegjørelse om fysiske forhold og forslag til hjemme-eksperimenter. Teksten har noen litt rølpete markører, men i bunnen er forfatterposisjonen lærerens: slik er det, og derfor er det slik. Hanne S. Finstads bok Forskerfabrikken er langt på vei skrevet i samme stil og form, selv om hun legger mer vekt på forsøkene og noe mindre på redegjørelsene.  Noen få steder skriver hun om forskningsfronten og ubesvarte spørsmål, men ikke i så stor grad at det kan kalles en gjennomført forfatterposisjon. Ordet «forsker» brukes i denne boka altså om de som utfører eksperimenter, ikke om de som finner nye svar.

De kvikke replikkene og sammenligningene som vi finner hos Wahl er også høyst til stede i Morten Munkviks Sånn funker kroppen. Munkvik bruker du-henvendelse, oppfordrer til forsøk og anvender seg ofte av forenklende sammenligninger; alt dette er en del av lærer-forfatter-rollen.

Jon Ewos Norske konger og dronninger spenner over mange sjangre og skrivestiler, og overskrider delvis mine kategorier. Dels er det en utgreiende presentasjon av kongerekka, med godt utgreiende språk i en ungdommelig stil. Dels er det en personlig preget tekst med vurderinger og sympatierklæringer («Det var en trist avslutning for et fyrverkeri av en konge som på godt og vondt var interessert i Norge», om Christian IV). Dels er det også en analytisk tilnærming til kildenes verdi. («Du tror kanskje at de som skriver om det som har skjedd i historien, alltid forteller sannheten? I dag tror historikerne at fiendene til Håkon prøvde å rakke ned på ham etter at han var død.» Om Håkon Jarl) Slik kilde- og metodelære er karakteristisk for forsker-forfatter-rollen, men metodeperspektivet er ikke dominerende hos Ewo, og det er mest naturlig å regne dette som en utgreiende tekst.

Dagny Holms bok Søppel er også en utgreiende lærertype-tekst. Den er strukturert etter avfallstyper, og teksten er definerende, redegjørende og veiledende. Det finnes riktignok også noen små innslag av fiksjonstekst og reportasje – noe som gir boka et visst preg av en tekstcollage i magasinsjangeren, men dette er mest å betrakte som anslag i begynnelsen av boka.

Det er forskjell på de fagbøkene jeg behandler her; og det er kanskje et logisk mønster at bøker for de yngste leserne må være mest entydige? Eller trenger det ikke å være slik? Sigbjørn Skådens bok Samer er utgitt i leseløveserien; og selv om det er lenge siden leseløvene var lettlestbøker i snever forstand, er det grunn til å tro at det ligger spesielle føringer i at teksten må være entydig og forenklet. I Skådens versjon av samisk historie finnes ingen kildeproblemer eller alternative teorier; her er det forenklet til én versjon som henger sammen. Det er en veldig klar representant for «lærer»-rollen.

Blant årets bøker er det to som i særlig grad inviterer sine lesere til en drøfting, et trekk som jeg ovenfor har pekt på som et karakteristisk trekk ved forsker-forfatteren.  En av dem er Thomas Hylland Eriksens etter-bomben-bok Det som står på spill, som jeg i min anmeldelse av boken beskrev som en aktivistisk katekisme. Eriksen drøfter miljøspørsmål, fattigdom og kulturmøter, og fremfor alt drøfter han debattkultur og fremhever verdien av det norske «uenighetsfellesskapet», hvor det finnes prosedyrer for å håndtere uenighet. Det er imidlertid ikke drøfting i forskerens forstand Eriksens bedriver. Hans spørsmål er dels didaktiske og dels retoriske, med noen svar gitt på forhånd, og noen utfordringer til leseren om å finne sine egne svar. Disse drøftingene og svarene er ikke basert på forskningsmetodiske spørsmål, men allmennetiske.

Noe av det samme gjelder Harald Skjønsbergs Norske spioner. Her er det også et rom for drøfting, men dette gjelder ikke drøfting av valgene i fremstillingen eller i kildegrunnlaget. Skjønsberg er en allvitende forteller, og hans drøftinger gjelder etiske og psykologiske spørsmål knyttet til spionasje, lojalitet og dobbeltspill.

Forskeren – om å forstå sin begrensning

Med forfatterposisjonen «forsker» tenker jeg særlig på bøker hvor forfatteren synliggjør kildene for leseren, deler sine egne vurderinger av dem, og drøfter kildenes begrensinger. Forskerens intensjon er at leseren skal få en forståelse av emnet og av fagets metoder, og av at kunnskap ikke er statisk.

Noen ganger er det viktig å skape en følelse av forståelse hos leseren, andre ganger er det greit å minne om at forståelsen har sine begrensninger. «Klokest er den som vet hvor lite han vet», er kanskje et slags motto for forsker-forfatter-rollen.

Synnøve Veinan Helleruds bok Håkon den gode, mellom to kulturer i vikingtida er kanskje årets beste eksempel på en forsker-rolle-tekst. Hellerud synliggjør kildene, og drøfter deres gyldighet, og hun stiller spørsmål som det ikke finnes entydige svar på. Allerede tittelens ordvalg «mellom to kulturer» antyder en forsker-rolle-tilnærming. Det typiske for norske barnefagbøker er å beskrive stabile situasjoner, mens forskerblikket vil være orientert mot endringer og ulike forklaringsmodeller for endringene. Boka har også noen trekk av gonzojournalistikk: den bruker en anakronisme som samlekort for å presentere historiens aktører, og i de små fiksjonstekstene tenker og resonnerer personene som om de skulle være nåtidige.

Jeg mener at de gode forskertype-tekstene løfter sakprosaen opp ett nivå. Ikke nødvendigvis for alle lesere, men modne lesere tåler godt å bli kjent med hvordan kunnskap oppstår, og at det kan være ulike tolkninger av et materiale. Flere forfattere burde gi leserne sine den tilliten at de forklarer hvordan faget fungerer.

Magasinredaktøren – en tekstcollage

Forfatterposisjonen «magasinredaktør» omfatter bøker hvor det er en miks av ulike tekstsjangre. Forfatterens intensjon er at leseren skal få et bredt og mangesidig inntrykk av emnet, hvor ulike tekstlige virkemidler tas i bruk, eller hvor mange ulike stemmer og erfaringer kommer til syne. I denne kategorien har jeg også plassert noen bøker hvor den journalistiske reportasjen er hovedsjanger.

Den mest gjennomførte magasinredaktør-boken i 2012 var Kampsportboka som Annette Münch og Hanne Eide Andersen skrev sammen. I de største tekstdelene i boka er forfatterne usynlige, og fungerer som ikke-kritiske referenter i monologpregede presentasjoner av utøvere fra forskjellige kampsportgrener. I tillegg til disse intervjuene og reportasjene inneholder boka noen andre tekster hvor forfatterne kommer mer tydelig til syne: boka har en veksling mellom lengre brødtekster og mange små tekstbokser som dels virker impulsive og dels gjentas for hver ny idrettsgren. Her finnes kuriosa, fun facts om «filmer med …» og «kjente personer som driver med …», sideblikk og humoristiske kommentarer – delvis også i tegneserieform. Denne tekstmontasjen framstår som nokså sjangerlik et magasin eller ukeblad.

Harald Henmos bok Fotballhistorier har journalistikkens preg. Tekstene er slike som du kunne ha funnet i featuredelen av avisenes sportssider, med liten grad av orientering mot en tenkt barneleser. Dette som en type journalistisk tekst som ligger nær magasin-type-teksten selv om boka mangler den miksen av ulike sjangertyper som jeg har nevnt ovenfor. Forfatterens og skrivestilens bakgrunn gjør det nærliggende å tenke journalistikk, men den kåserende fortellerstilen har kanskje like stor tilknytning til bestefar-forfatterens sans for de gode poengene.

Også Lars Mæhles bok Dyrepasserne: Tiger er skrevet i en journalistisk stil, som en reportasje fra Dyreparken i Kristiansand.

Magnus Holms bok Nysgjerrig på roboter er på samme måte som Dagny Holms Søppel, en veksling mellom en utgreiende tekst og en tekstcollage. Hos Magnus Holm er imidlertid vekslingen mellom reportasjene og andre tekstsjangre mer omfattende, og det er naturlig å oppfatte boka dels som en reportasjetekst og dels som en magasinredaktør-tekst.

Erna Oslands bok Når du går på ei bru inneholder tre tekstsjangre, som er adskilt med tydelige grafiske markeringer. Først finnes en alminnelig utgreiende tekst om statikk, spenn og krefter, hvor forfatteren både er grundig og detaljert. Også her er det leserhenvendelse og en fin miks av saklighetens normalprosa og en dempet høgstil som gir større dimensjoner til virkeligheten: «Kvar gong du går trygt over ei bru, har brukreftene sigra. Hurra for brua!».  Boka inneholder dessuten et fotoalbum av dokumentasjon fra bygginga av Brandangersundbrua (ferdig 2010) og en rekordbok-del om store og spektakulære bruer.

Magasinbøkene og deres tekstcollage kan være interessante for flere typer lesere. Modne lesere kan ha utbytte av å se et emne behandlet i flere sjangre og fra flere synsvinkler og stemmer. Men tekstcollager kan også være problematiske. Svake lesere vil antagelig ha vanskeligheter med å avkode bøker som Pia Strømstads Julenissen og Egil Hyldmo og Liv Andresens Folket som kunne fly, hvor utgreiende tekst og fiksjonstekst blandes i samme avsnitt uten grafiske markører (se videre omtale nedenfor).

Gonzojournalisten

Gonzojournalistikk kan defineres som tekster hvor forfatteren trer inn i teksten eller fortellingen og påvirker objektet slik at det blir annerledes enn det ellers ville ha vært; eller tekster som er skrevet i en bevisst subjektiv og eventuelt respektløs tone.

Forfatterposisjonen «gonzojournalist» er en liten, muligens eksisterende forfatterposisjon i barnesakprosa. Forfatterens intensjon er å gi et nytt bilde av emnet gjennom nye innfallsvinkler. Gonzojournalistikk defineres vanligvis som en subjektiv, gjerne litt respektløs skrivestil hvor forfatteren selv er synlig i teksten. Og da tenker jeg ikke på en synlig forfatter slik en «forsker» vil gjøre seg synlig for å drøfte kildeverdi, men på en forfatter som samhandler med og påvirker emnet sitt.  Jeg mener at det ikke finnes mange slike fagbøker for barn på norsk, men det finnes noen, og det er ganske interessant at de finnes.

Vi må først gjøre noen avgrensninger. Det blir ikke automatisk gonzo av at forfatteren er kvikk i replikkene, slik både Wahl og Ewo er i de bøkene jeg nevner ovenfor. Det blir heller ikke gonzo av at forfatteren gjør seg selv og sine resonnement synlige, slik Hylland Eriksen gjør i årets bok, Ingunn Aamodt gjør i sin bok om  Tutankhamon, eller Ewo gjør i sin bok om  Jeanne D’Arc. Tvert imot, alle disse forfatterstemmene er saklige.

Derimot nærmer vi oss fort gonzostil når forfatteren rølper til det historiske miljøet med anakronistiske elementer og aktører fra vår egen tid, slik Ewo har gjort i Fortellingen om et mulig drap, om kong Håkon III (2007), og i Film, død og kjærlighet (2010).

Herfra er det kanskje lett å konkludere med at Jon Ewo alene utgjør norsk gonzobarnesakprosa. Det behøver i alle fall ikke å være slik. Norske barn har tilgang til så mange vanlige kunnskapskilder at de godt kan tåle flere bøker som tuller med fakta og vrir på de ordinære synsvinklene.  Ewo gjør det av og til, Osland leter ofte etter nye synsvinkler, og Helleruds bok om Håkon den gode har noen tendenser.

Men årets mest gonzoaktige barnesakprosa er overraskende nok den boka som har den yngste målgruppa av de innkjøpte bøkene: Kule ting for en 4-åring. Her tilbyr Håkon Forfod Sønneland og Sondre Harvik Bjaberg sprø vinkler, unyttige opplysninger og ironisk omgang med virkelighet. Så, joda: gonzo finnes, og ikke bare hos Ewo.

Bestefaren – fortellerglede

Forfatterposisjonen «bestefar» omfatter bøker hvor forfatteren legger vekt på fortellingen og dens effekt, og på opplevelsen av dialogen mellom avsender og mottager. Forfatterens intensjon kan være å fascinere leseren. Denne kategorien er fra min side muligens litt retorisk anlagt. Vi får se.

Liv Andersen og Egil Hyldmos bok Folket som kunne fly om taterne eller romanifolket, er nok antagelig ment å være en bok i magasinsjangeren, med representasjon av ulike teksttyper: reportasje, intervju, utdrag fra legender, skjønnlitteratur og faglitteratur, og med noen grafiske markører for ulike teksttyper. Teksten har imidlertid flere problemer som gjør at jeg mener at boka faller mer innenfor bestefarbokas intensjon: empatisk effekt på leseren heller enn saklig forståelse. Et problem med boka er at alt som beskrives av taterkulturen blir generalisert, så det dannes et inntrykk av at slik har det vært alltid, alle steder. («Tatrar var flinke urmakarar»; «Taterkvinner var populære spådamer») Et annet problem er blandingen av teksttyper, hvor «bevisførselen» for ulike påstander veksler mellom fiksjonstekster og sakprosatekster.

Pia Strømstads faktaløve om Julenissen er et annet eksempel på at fakta og fiksjon blandes ukritisk og uten markører. Hensikten må være å skape et totalinntrykk av julestoff. Kapittelet om «Coca Cola-nissen» åpner med å fortelle om Clement C. Moores dikt fra 1822 som etablerer de moderne mytene om Santa Claus, og fortsetter med å fortelle om hvordan Haddon Sundblom i 1931 visualiserte denne myten. Deretter følger uten grafiske markører av sjangerskifte en kort fiksjonsfortelling om barna Ida og Fredrik som planlegger å være oppe for å avsløre nissen når han kommer på besøk. På lignende vis sjongleres det med sjangre i kapitlet «Nordpolen»; først en saklig redegjørelse om hvordan Nordpol-myten oppsto, deretter «et magisk tankeeksperiment» som gir umarkert overgang til en fiksjonstekst, fulgt av et nytt sjangerskifte til en leseraktiviserende tekst, hvor leseren oppfordres til å ta en «snill eller slem-test» på internett.

Anne og Harald Herresthals bok Jorden rundt med Ole Bull forteller kronologisk og anekdotisk om den kjente musikerens liv. Fortellingen har et tydelig muntlig preg, med generaliseringer som «Det ble senere sagt at alle som hadde hørt Malibran synge, tenkte på henne når Oles bue lokket fram dype og hjertegripende toner.» Jeg savner bakgrunnskapitler om musikklivet i Bulls samtid, slike bakgrunnsopplysninger som en lærertype-forfatter ville ha lagt inn. Blant de elementene i boka som øker leserens forståelse av emnet er rammetekster om de kjente menneskene Ole Bull møtte, og et fint etterord som drøfter hans personlighet. Blant de elementene som trekker ned er tendensen til å gjengi livsløpet som en serie dramatiske episoder.

Lena Lindahls bok fra luftballongenes barndom, Verdens første ballongferd, er interessant på mange måter. Den er morsom, spennende og godt illustrert. Jeg mener at denne boka er god, men problematisk. Problemet er at boken ligger så tett opp til den skjønnlitterære fiksjonsfortellingens struktur at den mangler den sakprosa-kontrakten med leseren som sier «dette er en sann historie». I og med dette vage forholdet til realitetsdokumentasjonen er det åpenbart at dette er en bestefar-type-forfatter, som legger mest vekt på fortellingen og opplevelsen, mindre på forståelse i lærer-forstand.

Erna Oslands Venner med venger er skrevet i en klassisk sjanger for barnesakprosa, særlig innenfor naturfag. Osland forener faktabokelementer, en fengende fortelling om jakten på kunnskap om fugler, og en vakker fortelling om møtet med fuglene. Fordi hun dikter, kan Osland skildre både sterkere opplevelser av fuglene og tettere tilknytning enn det barn flest vil oppleve i sine egne fugleobservasjoner. Teksten har trekk av flere av de sjangrene jeg har nevnt her: lærerteksten, fordi den tilrettelegger kunnskap på en planmessig måte, og bestefarsteksten fordi den presenterer kunnskap på fortellingens premisser.

Knut Lindhs bok Muhammed er i mine øyne en dårlig bok om sitt emne, fordi den langt på vei forsømmer å presentere Muhammed som mottager av åpenbaringer, og i stor grad nøyer seg med å omtale ham som nytenkende, uroskapende og stridende. Lindhs intensjon har kanskje vært å gi et bilde av samfunn, tid og tenkemåte – i en lærertype-tekst, men leseren sitter igjen med en nesten generalisert fortelling om en hovedperson som møter motgang, altså mer av en bestefartype-tekst uten det viktige realinnholdet .

Oppsummering: verdiladede kategorier?

Disse fem kategoriene peker delvis på ulike forfattertyper, men det er også verdt å minne om at det er snakk om bøker for ulike lesergrupper med ulik alder og modning. Og det er ulike emner, som i ulik grad egner seg for varierte forfatterposisjoner.

Men er det snakk om et verdihierarki? Er noen tekster mer interessante enn andre bare i kraft av forfatterstilen? Jeg vet ikke sikkert, ennå. Jeg har prøvd å unngå å gjøre sjangrene verdiladet, men kjenner likevel at det er noen graderinger som jeg intuitivt griper til.

Jeg mener at lærertype-teksten er en slags normaltilstand for sakprosatekster. Innenfor den er det allerede stor variasjon mellom den veiledende teksten som Dagny Holm bruker i Søppel og den didaktiske dialogen som Hallen bruker i Hvor kommer jeg fra?.

Jeg ser at jeg har en tendens til å bruke etiketten «bestefar-tekst» på bøker hvor faktagrunnlaget for emnet ikke synliggjøres, eller hvor anekdotene får overhånd over den utgreiende teksten – altså bøker som ikke innfrir kravene til en ideell sakprosatekst. Her har jeg nok antagelig vært litt urettferdig. Hvis sjangeren utnyttes konsekvent, så ser jeg at det finnes gode eksempler på at bestefar-tekstene kan fungere både underholdende og innsiktsskapende. Herresthals bok om Ole Bull har dette, i de beste partiene – og boka reddes dertil av at den har et analyserende etterord.

Ingen vidunderkur

Finnes det noen vidunderkur for hvordan forfatterne kan gjøre bedre og tydeligere valg av skriveposisjon? Nei, jeg tror ikke det. Det handler om helt alminnelig forfatter- og forlagshåndverk.

Det er ikke lett å skrive den perfekte boka, men man kommer flere hakk nærmere ved å stille gode spørsmål på flere faser i prosessen. Forfatteren bør søke råd hos forlaget og andre venner som kan stille vanskelige spørsmål, slik at hun får klargjort hva hun vil si, hvordan hun vil si det, hvem hun tenker på som målgruppe, og hvilken form og avsenderposisjon teksten skal ha.

Se også Morten O. Haugens kommentar «Fagbøker for hvite barn», hvor han hevder at de fleste norske barnefagbøker skrives for den hvite middelklassen.

Morten Olsen Haugen

Født 1966. Har vært biblioteksjef i Ørland, og har siden 2012 jobbet i kulturavdelinga i Trøndelag fylkeskommune, blant annet med utgivelse av sørsamiske barnebøker. Han har vært barnebokanmelder i Adresseavisen 2003–2010 og Aftenposten 2010–2021, og er fagansvarlig for barnebøker i Store norske leksikon. Foto: Aftenposten