Tittel: Faraos forbannelse
Tekst: Eldrid Johansen
Forlag: Mangschou
Årstall: 5017
Antall sider: 207

Feminisme med middels futt

Mangschou forlag kaller det «girlpower», men de to jentene i Faraos forbannelse får ikke toppskår på Nina Méds kriterier for ekte heltinner.

Med Faraos forbannelse skriver Eldrid Johansen seg inn i en tradisjon av serieprodusert spenningslitteratur. Som 11-åring ville jeg elska dette platte og klisjéfylte språket fordi det lar meg lese uforstyrra. Jeg ville synes det var herlig med alle disse replikkene der ting sies som det er, uten at jeg trenger å lure på hva folk egentlig mener. Kan hende er det kalkulert fra forfatterens side. Johansen har i alle fall lang erfaring i å skrive engasjerende for litt yngre lesere. Jeg antar derfor at målet er å tilfredsstille spenningssugne jenter på mellomtrinnet heller enn kresne litteraturkritikere. Kanskje er Faraos forbannelse det feministiske svaret på Mumiens mysterium av Tom Egeland fra 2015? Johansen kan i alle fall sin egyptologi (sammen med Saphinaz Amal Naguib var hun da også redaktør for Den egyptiske dødeboken og tekster om livets vei i 2001). På spennende vis skriver hun to unge norske jenter inn i en av farao-forskernes faktiske konflikter. Jeg håper at jeg vurderer boka på dens egne premisser når jeg herved tyr til Nina Méds definisjon av heltinner fra 2007: «En heltinne skal være hovedperson i boka hun opptrer i, hun skal utføre en dåd, hun skal ha evnen til grenseoverskridelser og hun skal ikke være situert i en offerposisjon; hun skal velge sin heltinnetilværelse selv.»

1. Hovedperson

Mathilde er hovedperson og synsvinkelen ligger hos henne, så det første kriteriet er oppfylt. Forfatteren gir henne dårlige forutsetninger, vel vitende om at vi heier mer på dem som lykkes mot alle odds. Mathilde er inneslutta, engstelig og upopulær, noe som blir ekstra tydelig fordi kusina Susanne er det motsatte: besluttsom, populær og energisk. Fedrene deres forsterker forskjellen. Susannes skilte far har det meste under kontroll, mens Mathildes alenefar stadig dummer seg ut. De fire reiser på «pappaferie» til Luxor der dramaet utspiller seg.

2. Heltedåden

Mathildes mor var arkeolog og døde under en utgraving i Luxor da Mathilde var liten. Det siste postkortet fra mamma er gjengitt med mammas håndskrift: «I dag har jeg funnet noe som kan revolusjonere forståelsen av det 18. dynasti. Jeg drar tilbake i ettermiddag for å grave videre. Kanskje må historiebøkene skrives om!»

Hva skjedde egentlig da hun døde? Pappa insisterer på at det var en ulykke. Mathilde vil at han skal respektere henne som en stor jente, en som ikke skal skånes. Hun har dessuten behov for å avklare forholdet sitt til mamma. Hvordan sørger du over en person du ikke husker? Det fins altså flere grunner til å undersøke hvordan mamma døde. Noen heltedåd er det likevel ikke – før noen forsøker å hindre Mathilde og Susanne i å finne sannheten.

De to oppdager at moren døde mens hun gravde fram mer viten om den kvinnelige faraoen Hatshepsut. De smittes av hennes fascinasjon for denne statslederen som både etterfølgende faraoer og skolebokforfattere i stor grad har underslått betydningen til. Men i utgangspunktet drives de mer av nysgjerrighet enn av behovet for å avsløre urett. Det gjør heltedåden mindre synlig. Og selv om intrigen er spennende og historisk interessant, kunne gjerne mer stått på spill. Hvis moren hadde vært beskyldt for å være spesielt uforsiktig eller kontroversiell, ville det stått om å redde æren hennes.

Til slutt klarer de å overliste dem som vil holde skjult alt Hatshepsut utretta. Gjennom Susannes ferieblogg jobber de for å sikre faraoens ettermæle. Rent kunstnerisk er det fint at boka slutter før vi får vite hvordan den endelige bloggen ser ut, og før pappa har varsla ambassaden, det setter fantasien i sving. Men disse heltinnene får dermed liten anerkjennelse utenfra, de må nøye seg med indre tilfredsstillelse, typisk for en gammeldags kvinnerolle: «Så utrolig, vanvittig stolt hun er over å være Mathea Melles datter. Over å bære arven hennes videre.» Her er mye uutnytta heltinnepotensial.

3. Evne til grenseoverskridelse

Heltinner i barnelitteraturen klarer gjerne mer enn vi kan forvente av noen på samme alder. Susannes ferieblogging er beundringsverdig, men jentene utfordrer i liten grad hva vi kan vente av alminnelige 12–13-åringer. Heltinner som imponerer for mye, kan fort bli vanskelige å tro på. Når Johansen prioriterer troverdighet, vet hun nok godt at det er noe oppløftende i å lese om hvordan folk som likner på deg selv også kan utrette store ting. Men da trenger jentene handlingsrom.

Barn i spenningsbøker behøver en grunn til ikke å involvere de voksne så snart det begynner å bli skummelt. Hvor troverdig denne grunnen er, sier ofte noe om kvaliteten på boka. Frykten for å bli misforstått og mistrodd er mye brukt: «Hvis det stemmer at det er hieroglyfene du har drømt om, er det så utrolig at pappa ikke kommer til å klare å holde det for seg selv. Og hvis han forteller det til onkel Marius … Sannsynligvis ender vi opp innesperret på Luxor Garden [hotellet] resten av ferien, med halsbånd som bikkjer, der eneste luftemulighet er en kjapp dukkert i bassenget.» Litt tynt? Til gjengjeld blir det en større prestasjon når de mot slutten klarer å få de voksne til å forstå hvilket ondsinna brorskap som er i sving. Hele sannheten finner de derimot ikke uten hjelp av voksne. Det trekker ned.

Mathildes heltinnepotensial ligger heller i at hun bryter grensen til det overnaturlige. Hun viser seg å være sanndrømt og får en avgjørende beskjed fra en underlig stemme i hodet. «Det er litt psyko, flirer Susanne (…). Det er det som er gøy med deg. At du er åpen i hodet og ikke som alle andre.» Slik intuisjon og magefølelse er tradisjonelt knytta til kvinnekraft, og etter hvert forsoner Mathilde seg med evnene. «Alt kan ikke forklares med fornuft eller vitenskap, pappa.» Faren mener hun har arva egenskapen etter moren. Men framstår denne overnaturlige evnen som attråverdig?

4. Velger selv sin heltinnetilværelse

Mathilde blir nemlig plaga av marerittene sine, hun er nesten et offer for dem. Minst én gang nærmest tvinger stemmen i hodet henne til å handle. I blant presses hun altså nærmere sannheten uten helt å velge selv. Først mot slutten forstår jentene hvor nyttig evnen har vært. Mathilde er likevel langt fra en fantasyheltinne som er utpekt i en spådom og ikke har annet valg enn å fylle rollen som «den utvalgte». Hun og Susanne velger selv å jakte videre på sannheten til tross for at i hvert fall Mathilde føler seg trua.

Konklusjon

Det merkes at Eldrid Johansen kan mye om å skape spenning. Noe annet er heller ikke å vente av forfatteren bak Skriv genialt!, den prisbelønte skrivegaiden hun har laga sammen med ektemann Steffen Sørum. Når det gjelder å skape virkelig girlpower, har hun likevel fortsatt litt å gå på. Om dette skulle bli en serie, gir det håp om stigning.



Skrevet av:
Kommentarer

Oppdatert: .