Filmatisk fjortisfortelling

Man behøver ikke lese mange sidene av Kjersti Scheens nye roman før det avtegner seg et romantisk drama av gammelt, godt jentebokmerke: Den usikre og forsiktige Tilde som er forelsket i den uvørne råtassen Theo. Ingenting tilsier at de skal bli kjærester. Alt tyder likevel på at de blir det. Men hvordan? Se, det er kjærlighetsromanens store oppgave å skildre, og denne oppgaven løses til alles tilfredshet i Ønskestjerne. Oppskriften slår ikke feil, og hva rarere er; den virker ikke engang forslitt i Scheens frodige fortelling.

På bibliotek og i bokhandel hender det ikke sjelden at småtasser i treårsalderen kaster seg over ei bok og forlanger å få den med hjem. Når mer eller mindre tålmodige foreldre forklarer at denne boka har de jo allerede hjemme, og at de skal velge noe annet, kan det bli hyl og protester. Den lille bokentusiasten gjenkjenner noe som gir glede, og vil ha mer av det. Også hos voksne lesere er gjenkjennelsens begeistring, eller forventningen om denne, en sterk motivasjon for å lese. Man gleder seg til å få en like god opplevelse som i forrige bok.

Slik kjente jeg det også, da jeg åpnet den nye ungdomsromanen til Kjersti Scheen;Ønskestjerne. Det viser seg raskt at det er en kjærlighetsroman. Oppskriften i fortellingen er gammel, velbrukt og full av klisjéer. Hvorfor skal unge og gamle jenter gidde å lese en gammeldags roman om ei beskjeden jente som mangler selvtillit og som forelsker seg i den utilnærmelige, tøffe gutten som både spiller i band og er smårampete? For vi vet jo hvordan det går: Den lille sjenerte jenta sprenger seg ut av skallet og blir Askepott i eventyret, og den tøffe typen har sitt å stri med og er egentlig ikke så kjempetøff når det kommer til stykket. Den kjekke og rike rivalen viser seg å være en slask, og den flotte, rødhårede rivalinnen viser seg å være forelsket i en annen. Alt ordner seg, Han er like forelsket som Henne, og de drukner i hverandres blikk, og alt ender i strålende lykke under himmelens funklende stjerner. Jada, det er kjærlighetsromanen i full blomst.

Likevel er dette ikke noen udelt lettvint historie. Ikke bare på grunn av det mylder av samfunns- og familieproblemer den så vidt tøtsjer innpå – det er faktisk i meste laget av slikt – men fordi fortellingen finner den tonen som får det til å dirre i leseren, dirre av medfølelse, gjenkjennelse og sympati. Den tonen er Kjersti Scheen en mester i å framkalle hos leseren, mer i de sju ungdomsromanene fra hennes hånd, enn i de mer upretensiøse kriminalromanene for voksne.

Fortellingen tar fatt i, og viser fram hvor vanskelig det er å være ung og usikker på seg selv. Skolemiljøet har mange nådeløse blikk, det er lett å falle gjennom, både når det gjelder utseende og oppførsel. At romanen også berører så store tema som alkoholisme, samlivsproblemer, generasjonsproblemer, klasseskiller og kvinnesak, gjør lite fra eller til for romanens virkning, men tegner et litt urovekkende bakteppe til det som fortelles.

Ulikt forfatterens tidligere ungdomsromaner, har Ønskestjerne et dobbelt perspektiv; vi ser en del av de samme hendelsene vekselvis gjennom Theos og Tildes øyne. Denne kryssklippingen oppleves ikke som kjedelig og repeterende, men viser hvor ulikt to mennesker kan lese en situasjon, hvor ulikt den samme hendelsen kan tolkes. Til tross for at Theo er gutt, og leseren tror på ham som det, vil nok denne romanen i liten grad appellere til gutter. Forelskelsen er det helt sentrale her. Jentenes bekymringer omkring klesvalg og utseende får god plass i fortellingen, og også omslagsbildet er med på å definere romanen som en «typisk jentebok». Både Tilde og Theo er likevel romanens tydelige hovedpersoner.

I fjorårets Scheen-bok; Engel uten vinger, finnes det en rikdom av intertekstuelle referanser, som gjør fortellingen spennende for lesere i mange aldre. Slike litterære referanser er vanskeligere å se i denne teksten. Årets roman har i større grad hentet inspirasjon fra film- og fjernsynsmediet. Gamle Hollywood-romantiske drama og dagens såpeserier har noe felles i sin appell til dagdrømmerne blant oss. Begge disse sjangrene er formelpregede; det er meningen at publikum skal kjenne igjen fortellingsmønsteret. Ønskestjernes komposisjon, med akselererende spenning opp mot det dramatiske høydepunktet mot slutten, er filmdrama i bokform.Særlig de siste kapitlene minner om eldre musikkfilmer fra Hollywood. Scener som denne har i alle fall jeg en følelse av å ha sett før: «…i den hvite kjeglen av lys sto Tilde, befridd for strikkegenser og kittel, iført den nattblå fløyelskjolen til Meretes oldemor, og bak henne trådte koret fram, jenter i ballettens blå tyllkjoler og med tryllestaver…[…] Hun sang og sang og det var som om hun sang rett til han…» (s.208-209)

Med vennemiljøet som tegnes opp fra starten av i boka, med intriger, sladder og forviklinger om hvem som er forelsket i hvem, minner romanen også om amerikanske såpeserier som Friends. Dette kan være en ganske lur strategi for å få leserne med inn i fortellingen. Når de først er der, og spent blar videre for å finne ut hvordan dette går, viser det seg jo at det ikke er riktig så enkelt. De fleste karakterene er mer sammensatte enn tv-såpefigurene, sjøl om den pene og rike rivalen Simen framstår som temmelig endimensjonal boka igjennom.

En del gjenkjennelser, eller «gjengangere» fra Scheens tidligere forfatterskap opplever man også her, både ytre sett, strukturelt og tematisk; teaterarbeid, spenningselementer fra kriminalsjangeren, foreldre som svikter eller ikke forstår, identitetssøken, vennskap og forelskelse. Dette er ikke Kjersti Scheens beste ungdomsroman; den er raskt lest og lett å gjøre seg ferdig med. Men også denne boka er bærer av noen av forfatterens særlige kvalitetskjennetegn. Den kan anbefales til både unge og gamle jenter som vil kjenne hjertet banke litt raskere.