Tittel: Flekkmonsteret bygger harefelle
Tekst: Per Vetle Opedal, Hallgeir Opedal
Illustratør: Per Dybvig
Forlag: Det Norske Samlaget
Årstall: 2004
Antall sider: 28

Flekkmonsteret bygger harefelle

Fest hos flekkmonsteret

Flekkmonsteret bygger harefelle er et samarbeidsprosjekt mellom Dagblad – journalist Hallgeir Opedal og sønnen hans Vetle. Resultatet har blitt en burlesk overskuddsfortelling, der både voksne og barn får dekket tøysebehovet. Skikkelig kvalitetstøys er det, – levert med tilsynelatende gravalvor.

Flekkmonsteret våkner en morgen og har så lyst på harekjøtt. Han bestemmer seg for å bygge en harefelle. Først fanger Flekkmonsteret seg selv. Så fanger han veldig mye annet rart. Det ene eksotiske vesenet etter det andre kommer deisende i fella, og etter hvert blir det faktisk ganske trivelig der nede. Men haren lar vente på seg.

Fortellingen låner form fra blant annet eventyrsjangeren, der den samme situasjonen skildres igjen og igjen, med små variasjoner. Flekkmonsteret sitter og venter spent, og gang på gang følges det samme ritualet. Noe ramler nedi. Det hissige monsteret mister besinnelsen i raseri over at fangsten ikke er en hare, alle presenterer seg, før det ventes videre på neste fellevisitt. Det fortoner seg omtrent slik:

      Etter ei endå lengre stund høyrde Flekkmonsteret at det rasla i mosen, og brått braka det i kvistar, og ned i fella ramla det eit raudbrunt vesen med kvit haletipp. (…)

 

      -DU ER INGEN HARE! skreik Flekkmonsteret.

 

      -Veit eg vel, bjeffa det raudbrune vesenet.

 

      -Jamen skjønar du ingenting, din dustemikkel. Dette er ei harefelle.

 

    -Ei harefelle? Men eg er jo ein rev, sa det raudbrune vesenet og forsøkte å smile lurt.

Forventningene til den tradisjonelle eventyrsjangeren må dermed raskt justeres. Formen og fella fylles med uventet innhold. Mye av spenningen knytter seg til hvem som i neste omgang vil komme dumpende. Det begynner forsiktig med en rev, før det hele eskalerer i raskt tempo. En ørkenrotte, en sebra, en pingvin og en alligator bidrar til at fella snart er smekkfull. Og hvem er det som kan hjelpe hele den sultne forsamlingen opp igjen, om ikke nettopp den haren de alle venter på? Harer går nemlig aldri i feller der det er benyttet fjellbjørk. ”Skal du prøve å lure ein hare i fella, må du bruke furu. Det står jo i alle harefellebøker, og det er noko alle harer veit,” kan den snusfornuftige haren fortelle.

I tillegg til å sjonglere med tradisjonelle sjangermønstre, utviser teksten en språklig lekenhet der flunkende nye skjellsord introduseres. Enhver som gjør den tabben å gå i fella til Flekkmonsteret, får sitt pass påskrevet: ”Skabbpels”, ”stripetryne” og ”sausnebb” er fyndord man ikke hører hver dag. Dessuten har hvert enkelt dyr fått tildelt sine respektive karakteriserende egennavn. Aldri har vel noen ørkenrotte vært titulert noe så fjongt som ”Asgeir med det grå og tynne håret”. Sebraen heter selvfølgelig ”Sebastian”, Mauren kunne ikke hete noe annet enn ”Maurora”, mens den nyutklekkete alligatoren skal man ikke vende ryggen sånn helt uten videre. Med et navn som ”Svoltne Ali”, er det opplagt lurt å være litt på alerten.

Typografien lever sitt eget liv på kryss og tvers over sidene, og antar forskjellige proporsjoner ettersom det passer seg. Teksten nærmest letter fra papiret når en stegosaurus kommer dundrende, og Flekkmonsterets gjentatte raseriutbrudd markeres med enorme bokstaver. Her skal høytleseren gi jernet, og vel så det.

En monsterfortelling kan ikke illustreres med silkehansker, og Per Dybvigs lurvete strek støtter godt opp under tekstens humoristiske innhold. De ekspressive tusjtegningene supplerer hvert enkelt kreatur med et bredt følelsesregister. Alligatorens urovekkende glupske oppsyn, gjør at sebraen ser dypt bekymret ut. Selv den bittelille mauren er stappfull av personlighet, mens Flekkmonsteret selv har et oppsyn som bare en mor kan elske. Men når han smiler fårete med store monstertenner, er det ingen tvil om at han er en god gutt på bunnen. Oppslaget fra biblioteket, der Flekkmonsteret går på jakt etter informasjon om harefeller, er i seg selv et studium verdt. For dette er et bibliotek uten sidestykke. Kjendisen Albert Åberg leser uforstyrret bak en reol, omkranset av et sammensurium av ymse lektyre. Titler som: ”Vår venn buhunden”, ”Alt om Bresjnev”, ”Moro med papp”, og ”Vil du bli brannmann?”, slår fast en gang for alle at utlånsordningen har livets rett. Dessuten finnes intet mindre enn en hel hyllemeter med harefellebøker. Slike små finurlige detaljer gjør dette til en usedvanlig morsom bok.

Noen ganger går det litt fort unna i svingene. Her om dagen kunne Aftenpostens journalist informere om at Opedal er opphavsmannen bak følgende tittel: Flekkmonsteret bygger hardingfele. Nå er nok dessverre ikke overnevnte fortelling å få tak i pr. i dag. Men når det er så underholdende å bivåne Flekkmonsteret bygge harefelle, må vi bare håpe på at det grinete monsteret en dag konstruerer noe så storslagent som en hardingfele. Det hadde vært noe det!



Skrevet av:

Flekkmonsteret bygger harefelle

Billedbok
28 sider
Det Norske Samlaget 2004

Anmeldt av Mette Moe

Fest hos flekkmonsteret

Flekkmonsteret bygger harefelle er et samarbeidsprosjekt mellom Dagblad – journalist Hallgeir Opedal og sønnen hans Vetle. Resultatet har blitt en burlesk overskuddsfortelling, der både voksne og barn får dekket tøysebehovet. Skikkelig kvalitetstøys er det, – levert med tilsynelatende gravalvor.

Flekkmonsteret våkner en morgen og har så lyst på harekjøtt. Han bestemmer seg for å bygge en harefelle. Først fanger Flekkmonsteret seg selv. Så fanger han veldig mye annet rart. Det ene eksotiske vesenet etter det andre kommer deisende i fella, og etter hvert blir det faktisk ganske trivelig der nede. Men haren lar vente på seg.

Fortellingen låner form fra blant annet eventyrsjangeren, der den samme situasjonen skildres igjen og igjen, med små variasjoner. Flekkmonsteret sitter og venter spent, og gang på gang følges det samme ritualet. Noe ramler nedi. Det hissige monsteret mister besinnelsen i raseri over at fangsten ikke er en hare, alle presenterer seg, før det ventes videre på neste fellevisitt. Det fortoner seg omtrent slik:

    Etter ei endå lengre stund høyrde Flekkmonsteret at det rasla i mosen, og brått braka det i kvistar, og ned i fella ramla det eit raudbrunt vesen med kvit haletipp. (…)
    -DU ER INGEN HARE! skreik Flekkmonsteret.
    -Veit eg vel, bjeffa det raudbrune vesenet.
    -Jamen skjønar du ingenting, din dustemikkel. Dette er ei harefelle.
    -Ei harefelle? Men eg er jo ein rev, sa det raudbrune vesenet og forsøkte å smile lurt.

Forventningene til den tradisjonelle eventyrsjangeren må dermed raskt justeres. Formen og fella fylles med uventet innhold. Mye av spenningen knytter seg til hvem som i neste omgang vil komme dumpende. Det begynner forsiktig med en rev, før det hele eskalerer i raskt tempo. En ørkenrotte, en sebra, en pingvin og en alligator bidrar til at fella snart er smekkfull. Og hvem er det som kan hjelpe hele den sultne forsamlingen opp igjen, om ikke nettopp den haren de alle venter på? Harer går nemlig aldri i feller der det er benyttet fjellbjørk. ”Skal du prøve å lure ein hare i fella, må du bruke furu. Det står jo i alle harefellebøker, og det er noko alle harer veit,” kan den snusfornuftige haren fortelle.

I tillegg til å sjonglere med tradisjonelle sjangermønstre, utviser teksten en språklig lekenhet der flunkende nye skjellsord introduseres. Enhver som gjør den tabben å gå i fella til Flekkmonsteret, får sitt pass påskrevet: ”Skabbpels”, ”stripetryne” og ”sausnebb” er fyndord man ikke hører hver dag. Dessuten har hvert enkelt dyr fått tildelt sine respektive karakteriserende egennavn. Aldri har vel noen ørkenrotte vært titulert noe så fjongt som ”Asgeir med det grå og tynne håret”. Sebraen heter selvfølgelig ”Sebastian”, Mauren kunne ikke hete noe annet enn ”Maurora”, mens den nyutklekkete alligatoren skal man ikke vende ryggen sånn helt uten videre. Med et navn som ”Svoltne Ali”, er det opplagt lurt å være litt på alerten.

Typografien lever sitt eget liv på kryss og tvers over sidene, og antar forskjellige proporsjoner ettersom det passer seg. Teksten nærmest letter fra papiret når en stegosaurus kommer dundrende, og Flekkmonsterets gjentatte raseriutbrudd markeres med enorme bokstaver. Her skal høytleseren gi jernet, og vel så det.

En monsterfortelling kan ikke illustreres med silkehansker, og Per Dybvigs lurvete strek støtter godt opp under tekstens humoristiske innhold. De ekspressive tusjtegningene supplerer hvert enkelt kreatur med et bredt følelsesregister. Alligatorens urovekkende glupske oppsyn, gjør at sebraen ser dypt bekymret ut. Selv den bittelille mauren er stappfull av personlighet, mens Flekkmonsteret selv har et oppsyn som bare en mor kan elske. Men når han smiler fårete med store monstertenner, er det ingen tvil om at han er en god gutt på bunnen. Oppslaget fra biblioteket, der Flekkmonsteret går på jakt etter informasjon om harefeller, er i seg selv et studium verdt. For dette er et bibliotek uten sidestykke. Kjendisen Albert Åberg leser uforstyrret bak en reol, omkranset av et sammensurium av ymse lektyre. Titler som: ”Vår venn buhunden”, ”Alt om Bresjnev”, ”Moro med papp”, og ”Vil du bli brannmann?”, slår fast en gang for alle at utlånsordningen har livets rett. Dessuten finnes intet mindre enn en hel hyllemeter med harefellebøker. Slike små finurlige detaljer gjør dette til en usedvanlig morsom bok.

Noen ganger går det litt fort unna i svingene. Her om dagen kunne Aftenpostens journalist informere om at Opedal er opphavsmannen bak følgende tittel: Flekkmonsteret bygger hardingfele. Nå er nok dessverre ikke overnevnte fortelling å få tak i pr. i dag. Men når det er så underholdende å bivåne Flekkmonsteret bygge harefelle, må vi bare håpe på at det grinete monsteret en dag konstruerer noe så storslagent som en hardingfele. Det hadde vært noe det!



Skrevet av:
Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.

Oppdatert: .