Flott og fargerikt om norsk storhetstid på de syv hav

Damm forlag har slått seg stort opp på faktabøker for barn, og forlagets mange serier om alle tenkelige emner fra historie, geografi og naturvitenskap har vel egentlig bare fantasiens begrensninger. Det meste av det som utgis i denne sjangeren (hos Damm så vel som hos de andre forlagene) er oversatt, men Damm skal ha ros for at de satser også på egenproduserte bokserier, så som Norsk naturleksikon for barn og Barnas levende Norgeshistorie. I sistnevnte serie er Harald SkjønsbergsNorge i krise. De harde 30-åra (anmeldt på sidene til barnebokkritikk.no tidligere i år), og nå kommer et nytt bind i serien, Øivind Bergs Til sjøs! Seilskutetiden.

Boken er på knappe 49 sider, men det er imponerende hvor mye fakta og historiefortelling som er samlet på disse sidene! I tillegg er boken overdådig flott illustrert, både med fotografier, akvareller og tegninger, nok til at mang en bestefar vil få nostalgiske tårer i øynene av begeistring.

Som tittelen sier, så omhandler boken en periode i norsk sjøfarts historie som med rette kan kalles en storhetstid, seilskutenes tidsalder fra 1800 til 1900, hvor Norge rundt 1880 var verdens tredje største sjøfartsnasjon, bare slått av Storbritannia og USA. Det var særlig opphevelsen av den såkalte Navigasjonsakten i 1849 som gjorde at den norske handelsflåten kunne seile i fri konkurranse med andre nasjoner, og dermed ga grunnlaget for en eventyrlig vekst. Denne veksten ga også muligheter for utallige unge gutter til å få arbeid om bord på en skute – med de eventyr, fristelser, farer og ikke minst slitsom jobbing og heller dårlig stell det førte med seg. Likevel, ”til sjøs!” var et begrep som sto seg godt til langt inn på midten av forrige århundre.

Etter en innledning om norsk sjøfarts historie i kortform, beundringsverdig pedagogisk oppsummert over seks sider, tar Øivind Berg leserne med på en fargerik, men nøktern seilas, ikke bare ut på havet, men også til småbyene og uthavnene langs vår egen kyst, og lar oss møte redere, loser, kjøpmenn og arbeidsfolk. Og han lar oss oppleve livet om bord, som regel sett fra den unge førstereisguttens ståsted, med alt han måtte lære både av fag og sosialt samspill. Kapitlene veksler mellom levende fortellerglede og nøktern saksopplysning, med titler som ”Livet i en uthavn”, ”Rigg og rær”, ”Skip og seilføring”, ”Første reis”, ”Sykdom og forlis”, ”Knop og stikk” og ”Havnearbeid og landlov”, for å nevne noen. I det hele tatt synes Øivind Berg å ha fått med seg det meste som berører emnet, og han skjønnmaler så visst ikke. Som han skriver: ”Tanken på å dra til sjøs var spennende, men hverdagene på sjøen var mye hardere enn du kan tenke deg. De besto av hardt slit, dårlig mat, dårlig hygiene, smittsomme sykdommer – og forlis.”

I det hele er dette en forbilledlig fremstilling, lettlest uten å gå på bekostning av det faglige. En fornemmer at Øivind Berg nok har sveipet innom det meste. To innvendinger kan likevel føres i marken. For det første gir boken et inntrykk av at dette med seilskuter og sjøfolk var noe som høre Sørlandet til, et slags Grimstad-Arendal-anliggende. Det er sikkert belegg for å si at denne landsdelen var tungt inne i både tonnasje og aktive sjøfolk, men det fantes da både skip, sjøfolk og redere både i Østfold, på Vestlandet, langs Mørekysten til Trondheim og videre nordover. For det andre så kan det synes som om Øivind Berg setter likhetstegn mellom seilskuter og utenriksfart og ”De syv hav”. Det blir lite igjen til vår hjemlige kysttrafikk – en del av vår sjøfartshistorie som ikke er like attraktiv, men like fullt var viktig. Det er forståelig at Øivind Berg ikke kan ta med alt, men kanskje burde han innledningsvis sagt noe om dette også, og begrunnet de valgene han har gjort.