Følelsesladet flytur

Ifølge forfatteren Shaun Tan kom inspirasjonen til Sikade fra venners historier om mobbing på arbeidsplassen. Det høres ikke ut som det opplagte utgangspunktet for en bildebok for barn, men som de tidligere bøkene hans, er Sikade først og fremst en allalderbok. Selv om barneleseren ikke har opplevd å arbeide 17 år på samme sted under dårlige arbeidsvilkår, tror jeg likevel at de fleste kan relatere til grunntemaet i boken, å føle seg utenfor og annerledes.

Enkelt og effektivt

Ifølge baksideteksten er det en enkel historie: «Historie selv menneske kan forstå», og boka er mye enklere og renere i uttrykket enn de tidligere bøkene hans. I Den bortkomne tingen (2000, på norsk i 2011) kombinerte Tan større illustrasjoner med tegneserieruter, og sammen med kollageteknikken ga det et vell av detaljer å fordype seg i. Sikade er en mer stillferdig bok; det skjer ikke så mye på hver side, verken i tekst eller bilde, men den rommer likevel mange lag og følelser.

Illustrasjonene viser én situasjon hver, for eksempel sikade som sitter ved arbeidspulten sin, eller hvordan han sover stående inni kontorveggen om natten. Det er få detaljer, noe som gjør at det bildene skal formidle, kommer klart og tydelig frem. Et eksempel er kroppsspråket til sikades kolleger: den bortvendte sjefen som nekter sikade forfremmelse, den bredbente kollegaen som ser på at sikade blir tråkket på og de foldede armene til sjefen når sikade skal pensjoneres. Menneskenes kroppsspråk skaper en klar distanse til sikade. Distanse og ulikhet blir også formidlet gjennom illustrasjonene ved at ingen av menneskenes ansikter er tatt med, et virkemiddel som kanskje er mest kjent fra tegneserien Tom & Jerry, men som også vakte begeistring da det ble brukt i SKAM. Til gjengjeld er sikades ansikt, selv om det ikke rommer store variasjoner, uttrykksfullt med store, blanke øyne og en trist munn.

Tydeligheten gjennom det sparsommelige uttrykket i både tekst og bilder, og det at historien er så strippet for overflødig informasjon, gjør boken umiddelbar og lett å forstå, og tematikken blir overførbar til mange andre situasjoner. Samtidig er de få detaljene som er med, verdt å legge merke til. I to oppslag skaper mørke felter noe som man i forbifarten kan tenke på som en ramme rundt bildet, men som også kan være en dør som står på gløtt. På en subtil måte gjør komposisjonen her at vi som leser boken blir inndratt i historien, som om vi står rett utenfor kontoret og er vitne til det som skjer.

Naivistisk og nedstrippet språk

Av baksideteksten forstår vi at det er sikade selv som forteller historien. Det forenklede språket er hans språk. Alle verb står i infinitivsform, uten infinitivsmarkøren «å», alle substantiv er i ubestemt form og uten artikkel, og sikade omtaler seg selv med navn istedenfor personlig pronomen. Resultatet er et enkelt og direkte uttrykk uten plass til følelser: «Sikade jobbe i høy bygning. Taste inn data. Sytten år. Ingen sykedag. Ingen tabbe. Klikk Klikk Klikk!». Språket kan minne om et barns, eller en voksen som snakker et språk han ikke kan fullt ut ennå.

Det repeterende «Klikk Klikk Klikk!», som avslutter teksten på hver side, gjør at historien får en poetisk klang, og teksten er satt opp så den ligner dikt. Jeg kan ikke si med sikkerhet hva klikkene er eller representerer. Det kan være klokkens eller tastaturets tikken, et refreng kanskje, og tankene ledes også hen til sikadenes sang.

Setningen «Taste inn data» er oversatt fra originalspråkets «Data entry clerk», som forståes som sikadens tittel på arbeidsplassen. På norsk har oversetter Hilde Martre Larsen klokt valgt å endre dette til arbeidet sikaden utfører. En oversettelse av yrkestittelen ville, i hvert fall slik jeg kan forestille meg den, innbære et langt, sammensatt ord, og ført til et stilbrudd med det naivistiske og kortfattede språket i teksten.

Det som ikke kommer med i teksten, blir formidlet gjennom illustrasjonene, i et balansert og bevisst samspill. Til oppslaget som viser den mest konkrete formen for mobbing, der sikade blir sparket mens han ligger på bakken, står teksten: «Menneskekollega ikke like sikade. Si ting. Gjøre ting». Noen ganger kan det å ikke si noe være mer virkningsfullt. At sikade ikke vil eller kan sette ord på kollegenes handlinger, gjør situasjonen nærmest uutholdelig. Heldigvis gløder det et rødt lys i den ellers grå kontorverdenen.

Forvandlingen

Det er ikke tilfeldig at sikade jobber på kontoret i nettopp 17 år, enkelte sikadearter bruker nemlig opp til 17 år på nymfestadiet. Oppslagene som viser sikades forvandling fra nymfestadiet består av fem helsidesoppslag uten tekst, og er bokens klimaks. Når vi tror alt håp er ute, kravler en voksen sikade ut av den gamle kroppen, som står igjen som et skall, og himmelen er plutselig full av røde sikader med vinger som flyr oppover. Referansen til den belgiske surrealisten René Magrittes bilde Golconda er tydelig, det hvor himmelen er full av menn i sorte frakker. Tans vri på bildet er bare at sikadene omsider har sluppet fri fra sine sorte dresser. Igjen ser vi at det å la være å si noe kan skape stor effekt: En viktig grunn til at sikadenes forvandling blir så virkningsfull, er at den ikke blir forklart med ord.

Til gjengjeld er det også enkelte ting som formidles best gjennom tekst. Det siste oppslaget inneholder ingen illustrasjoner, der er de tre klikkene plassert på høyre side som en slags punchline. Det viser seg at sikadene noen ganger tenker tilbake på menneskene, og da ler de. De dårlige minnene behøver ikke sitte som store arr i sjelen, de kan bli til en vits. Akkurat dette synes jeg er det snedigste og mest uventete ved hele boken. Avslutningen forandrer vår oppfatning av historien, og gjør den langt mindre sår, selv om de følelsene den har vekket på ingen måte ugyldiggjøres. Avslutningen gjør at vi må se påsikade i et annet lys; offerrollen passer ikke likevel. Kanskje er det menneskene selv som er ofrene i den grå betongverdenen de har skapt seg.