Følelsesrikt haraball

Det tar kun en halv side å bli kjent med Ollis. Jenta på 10 år, hvis navn er et akronym (samme prinsipp som Stompa), blir presist presentert gjennom sine egenskaper. Hun er oppfinner, ikke oppdager. Bestevenninna Gro er oppdager, ikke oppfinner. Slikt blir det haraball av. Den første sykkeldagen på våren forserer de den sure geitebondens gårdsplass, og sykler opp i Bjørkeskogen. Til tjernet, en ur-trope fra folkeeventyrene og Jørgen Moes I brønden og i tjernet (betegnes som den første norske barneboka), som hittil har vært jentenes uriaspost for oppdagelseslek. Det bunnløse mørket i tjernet blir denne dagen erstattet av noe mer forbudt: en plankebit med ordet «STOPP!!». Gro vil videre innover i uhugget skog, mens Ollis setter sin lit til sitt tvangstankemantra: Om noe bestemt ikke har skjedd på fem sekunder avgjør det saken. Det slår ikke til, hun må følge Gro, og livet hennes tar denne forsommeren en salto.

Bortkommen post

Midt inne i skogen finner de en gul postkasse. Den skal vise seg forløsende i Ollis’ prosjekt med å finne sin biologiske far, Borgefar. Men den blir også et trist symbol på manglende kommunikasjon, som en motsats til den i julekalenderen Snøfall, der de flyvende brevene kjempet seg fram, uavhengig av barnas formelle feil. Nettopp en slik liten feil har vist seg avgjørende for faren til Ollis sin enveiskorrespondanse.

Etter flere bomturer oppdager jentene en dag en dame som tømmer postkassa. Borgny er like absurd som geskjeften sin: Postkassen viser seg å være hennes, og hun arkiverer alle brev som ikke har riktig adressat. De ender (på uforklarlig vis) opp der, hundrevis om dagen. Hun er en karnevalistisk voksen, som et barn som aldri har møtt omsorg og empati. Hun bor i et hus i skogen, men tross jentenes matspor lik Hans og Grete (der brød er byttet ut med ukokt spaghetti) på pionerturen, er hun ingen barnelokkende heks. Hun blir historiens klovn, som uvitende besitter nøkkelen til Ollis’ mysterium. Thon klarer å irritere leseren ved sette opp den ellers pertentlige systematikeren Borgny opp mot det faktum at hun aldri gjør forsøk på å rette opp feilene, ved for eksempel å sende brevene til de riktige adressatene.

Voksenrollemodellkonflikt

Den kommende stefaren Einar er alt det Borgefar ikke er: der. Derfor blir hans tilstedeværelse en konstant påminnelse om den biologiske farens fravær. Når Einar hele tiden spør Ollis’ babyhalvbror «Er det pappa?» får hun «(…) skodde i brystet. Tett, tett skodde som fyller alt mellom magen og halsen.» Det store prosjektet blir å finne faren og grunnen til at han ikke vil ha kontakt med Ollis. Morens diffuse forklaring gjennom alle år, som var ment for å skåne, har hatt motsatt effekt. Ved å være lite konkret må barna selv fylle inn hullene, dikte opp egne forklaringer, noe som gjør at Borgefar får proporsjoner lik Pippis pappa Efraim. Som på alle måter, utover den fysiske framtoningen, viser seg å være hans antitese. Så stort er savnet og håpet, at Ollis kaster sin egen rekkeviddeangst, konkretisert i form av en kilometerteller,  på båten.

Thon mestrer på en utmerket måte å manøvrere Ollis sin rike følelsesreise, med alle fossestryk, bakevjer og stup. Best er hun i det skuffende, håpløse møtet mellom far og datter, der alt faren ikke sier blir det mest rungende. Den bunnløse sorgen ender i en fjæreflukt med en uventet redningsmann.

Brudd med nostalgialgoritme

Ollis følger til dels en (Samlaget)-suksessoppskrift: engsteligtøffe bygdebarn med snåle interesser, hvis vennskap settes på prøve, i et bygdemiljø med naturen som boltreplass, med både trygge og rare voksne i birollene. Men ved at Thon rensker historien for digitale spor, løftes den slik til en mer generell virkelighet. Hun makter å la være å trekke inn nostalgiske elementer, noe vi blant annet fant i fjorårets lignende debut, Jakta på firkløveren. Alle tåler noen lusekofter, men også plottet i sistnevnte roman hadde et litt for langdrygt støvslør over seg. Både Ollis og bestevenninna Gro kunne gjerne besøkt trehytta til Alvar i nevnte bok, men de ville nok etter en stund fått «hverdagssyken» av grineleken, og heller søkt fart og selvtillit sammen med Tonje Glimmerdal. For om noen mener at to jenter som leker i skogen er nostalgi (lengsel tilbake i tid), burde man kanskje logge av alle dagens barn!

Graden av teknologi bør vel bare påpekes om det er sentralt i boka? Selvsagt er det et bevisst grep fra forfatteren(es) side, men det bør likestilles med grepet «det foreldreløse barnet». Hvorfor er så mange barn i barnelitteraturen foreldreløse? For å kunne handle på egenhånd, bestemme over seg selv, rømme ut på eventyr. På samme måte gjør mangelen på nymotens teknologi handlingen i Ollis mulig. Hvordan kunne Ollis gjennomført den avgjørende, overskridende ferden gjennom skogen om hun hadde vært utstyrt med en smartklokke?

I illustrasjonene finner vi Aukrust-lignende kreasjoner og festlig detaljrot. Nora Brech, som selv debuterer som bildebokskaper senere i vår, tilfører teksten litt over dusinet blyantillustrasjoner. Teknikken er fin til de mikroskopiske nyansene, men jeg skulle gjerne ønsket litt mer smell. Farger i slike bøker er dyrt, men det hadde spilt opp det ellers så levende verbalspråket. Variasjonen i bildeutsnitt og perspektiv utdyper fint tekstens følelsesregister: De store vendepunktene i historien blir markert med utfallende helsideillustrasjoner, og situasjonene der Ollis føler seg liten, i skogen om natta (som en scene i en japansk tegnefilm) og ute på sjøen, blir nesten pakket inn i vatt ved at personene er mikroskopiske og inntullet i den store naturen.

Debutant Thon har skrevet en bok som bygger på og drar veksler på tidligere klassikere, men som klarer å finne sin egen sti. Barnas fantasi og tankeverden er utgangspunktet, men blir tatt på alvor. Thon lager en vri på små, livsviktige familieproblemer og hvordan de blir løst. Hun makter å spenne fra absurde, humoristiske utrop til identitetstristesse, og Ollis’ identitetsreise er så gripende at leserhjertet må være av stein om det ikke blør litt.