Forbudt kjærlighet for 11-åringer

Samtidig som årets vinner Isol fikk overrakt Astrid Lindgrens minnepris (ALMA), kom endelig den første boka fra fjorårets vinner ut på norsk, Sammen for alltid av Guus Kuijer. Både The Dutch Fundation for Literature og Norsk kulturfond har bidratt økonomisk. Til tross for mange spennende vinnere av denne store prisen, får fortsatt norsk barnelitteratur nesten hele sitt utenlandske tilfang fra svensk og engelsk. Nederland er verdt et nærmere bekjentskap. Der bor Europas lykkeligste barn ifølge de siste målingene fra Verdens helseorganisasjon (WHO).

De store hverdagsproblemene

Noen påstår man kan skille de gode forfatterne fra de middelmådige allerede etter den første setningen: «Læreren er forelsket i mamma!» Mamma og pappa har vært skilt lenge, så det er jo lov, resonnerer Polleke (11), men det blir ikke mindre ekkelt av den grunn. Selv er hun kjæreste med klassekameraten Mimo fra Marokko. Det blir stadig vanskeligere å være sammen med en gutt som oppdras strengt muslimsk. Foreldrene til Mimo har allerede funnet en framtidig kone til sønnen sin i Marokko, og synes ikke det sømmer seg at han blir sett med en jente som snart vil utvikle bryster.

Det hjelper ikke at Pollekes far er dikteren som aldri får skrevet en linje, som røyker hasj og arresteres for å selge dop. Samtidig forlover læreren seg med mamma. Alt dette klarer Kuijer å framstille aldeles tilforlatelig. Vi befinner oss i en verden der sånt skjer; han har på ingen måte skrevet en problemroman. Polleke klarer det faren ikke makter, hun dikter, og fortellingen er krydret med små vers fylt av hennes 11-årige livsbetraktninger.

Sterk samtidskommentar

Opprinnelig kom boka ut i 1999, men den skildrer et miljø som på mange måter ligger nær Norge i 2013. I Pollekes klasse er de bare to nederlandske elever, resten er innvandrere. Og med et skjevt smil til 90-tallets mange engelske akronymer som YAP og DINKS, gir Kuijer oss ZIP som står for «Zeer Ingewikkeld Pa». Oversetter Bodil Engen har klart å lage VIP av det: Veldig Innviklet Pappa. Normale pappaer er snart ikke å oppdrive lenger:

Du kan for eksempel ha en far som ikke er faren din.
Eller en far som er faren din, men som bor et annet sted.
Eller en far som fins, men du vet ikke hvor.
Eller en far fra et reagensrør som du ikke kjenner.
Eller en far fra et reagensrør som du kjenner, men som du ikke sier pappa til, for pappa sier du til mannen til mamma.
Eller en far fra et reagensrør som ikke er mannen til moren din, men som du sier pappa til.
Eller en far som du vet hvor er, men som du ikke får lov til å treffe.
Eller du har to fedre som er et par.   (s. 18-19)

Guus Kuijer holder seg med andre ord godt oppdatert på samtida.

I Lindgrens ånd

For å motta litteraturprisen til Astrid Lindgrens minne, kreves det i tillegg til kunstnerisk kvalitet, at forfatterskapet stemmer overens med Lindgrens humanistiske ånd. Hun sa en gang til avisa Expressen: «Det er kanskje skammelig av meg å fornekte Gud ettersom jeg likevel takker ham så ofte og ber til ham når jeg er fortvilet.» I et sånt perspektiv er det ekstra interessant å legge merke til hvordan Polleke gjennom alle de fem bøkene i serien kjemper for retten til å tro som hun vil – verken på Gud eller Allah. Når hun besøker sine sterkt kristne besteforeldre på landet, ber hun likevel gjerne før maten – om at kalven hennes ikke må bli slakta, om at faren endelig skal klare å skrive et dikt, eller at hun og Mimo skal være sammen for alltid. «Amen,» sier bestefar.

Også Kuijers gjennomførte evne til å skrive solidarisk fra barns ståsted er verdt å merke seg. Polleke har stadige hjertesukk om hvor lite hensynsfullt de voksne går fram, her etter å ha oppdaga at læreren sover over hos mamma: «Hvorfor har voksne så vanskelig for å skjønne hva som går an og hva som ikke går an? Eier de ikke anstendighet?» (s.51)

Gjennomført oversettelse

Norske forlag har måttet tåle mye kritikk for dårlig oversetter- og korrekturarbeid det siste året. Cappelen Damm har valgt en renommert oversetter som i tillegg til mye voksenlitteratur også står bak prestisjeoppdrag som å oversette den utvida utgaven av Anne Franks dagbok. Når jeg legger den nederlandske originalen Voor altijd samen, amen ved siden av Bodil Engens tekst, kan jeg konstatere at hun har gjort en grundig jobb. Kanskje er faktisk arbeidet i flinkeste laget. Jeg skulle ønske at hun hadde våga å gå lengre for å gjenskape Pollekes stemme. Ta for eksempel den første setningen. Ville ikke et norsk barn tilføyd et «min» og heller sagt: «Læreren min er forelsket i mamma!»? Ville ikke en norsk 11-åring snakka om å «vrikke på rumpa» heller enn å «vrikke på baken» (s. 11)? Dette er flisespikking som bare kan forsvares med at Guus Kuijer er perfeksjonist. Han har en vegg på kontoret full av lapper der samme setning er skrevet på ulike måter. De henger der til han finner den som duger best (de Volkskrant 27.03.2012).

Og hvis vi først skal diskutere bokmål for de mer fintfølende: Hvorfor plassere Polleke så nær talemålet i Bærum? Hvorfor så få a-endinger i hunkjønnsord? Grensa virker helt tilfeldig trukket opp med «hånda» og «døra» på den ene sida, og «vesken» og «jakken» og «nesen» på den andre. Teksten vakler ikke et øyeblikk og er konsekvent gjennomført, dessuten er skrivemåten gjengs i mye av dagens barnelitteratur. Men nord for Sinsenkrysset gir denne blandinga et pussig inntrykk.

Forsiktig tilpasning

Viktigere er oversetterens forsiktige tilpasning til norske forhold. Mens nederlandske foreldre og barn gjerne kysser hverandre – også på munnen – ville vi valgt en god klem. Det har også Engen valgt der det passer bedre. Bare én feil irriterer. Mye tyder på at Polleke bor i et typisk Nederlandsk rekkehus med utgang nesten rett ut på fortauet. Huset har entredør og bakdør, og på den andre sida av gata holder noen litt for nysgjerrige naboer til. Hvordan Engen har fått «aan de overkant» til å bli «over gangen» og ikke «over gata» er meg en gåte. Hun gjør det to steder, og skaper plutselig assosiasjoner til å bo i blokk selv om det bryter med den øvrige logikken. Språkvasken har med andre ord fortsatt litt å gå på.

Når det er sagt, håper jeg inderlig Cappelen Damm er innstilt på å la norske lesere få vite hvordan det går med Polleke videre. De neste bøkene gir finurlige svar på spørsmål som: Kommer pappa seg på avrusing? Blir læreren stefar? Overlever den forbudte kjærligheten?