Tittel: Det ingen ser
Tekst: Anna Ahlund
Oversetter: Kjell Jørgen Holbye
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2018
Antall sider: 384

Fordomsfritt ungdomskollektiv

Anna Ahlund tar oss med inn i en virkelighet som er gjenkjennelig, men som samtidig har utopiske trekk. Det er behagelig å være i den fordomsfrie verdenen hennes, som holder godt driv og byr på spennende karakterer.

Anna Ahlund fikk svært god mottakelse for sin første roman, Bare du, som kom på norsk i fjor. Uproblematisk, skeiv kjærlighet og eksplisitte sex-scener ble trukket fram for å beskrive debutromanen, og de samme elementene står sentralt også i hennes andre bok, Det ingen ser.

Kysse en ny hver måned

Strukturen i Det ingen ser har form av et kalenderår, der hver måned utgjør et kapittel i romanen. Dette baserer seg på nyttårsforsettet til en av de seks hovedkarakterene i boka, Sebastian. Han har nemlig bestemt seg for å kysse en ny person hver måned, året gjennom. Som med mange morsomme ideer, innser han ikke hvor komplisert det kan bli før han er godt inne i prosjektet. I begynnelsen av året dreier mye seg om Sebastians nyttårsløfte; det ser ut som alle på Sibylla videregående skole har fått med seg hva han har fore. Etter hvert som nyhetens verdi minsker, og både Sebastian og de omkring ham får andre ting å følge med på, fases denne delen av historien mer og mer ut.

Selv om Ahlund slipper grepet om sin egen røde nyttårsforsett-tråd et stykke ut i boka, er det vanskelig å trekke fram dette som noe negativt. Utfasingen av hoved-eksperimentet blir et troverdig bilde på hvordan verden er når man er i slutten av tenårene: Alt forandrer seg, utvikler seg i retninger man selv ikke har kontroll på, og lista over hva og hvem som er viktigst, er stadig i endring.

Ryddig kollektiv

En utfordring med kollektivromaner kan være å holde styr på alle karakterene. Ikke bare skal leseren forholde seg til de som bærer historien, men også til søsken, kjærester, foreldre, bestevenner, lærere og naboer. Ahlund har avgrenset persongalleriet, og selv om vi følger seks unge mennesker som alle er i samme alder, med like interesser og innenfor samme miljø, blir det aldri vanskelig å skille dem fra hverandre.

Fordi ingen av dem fremstår endimensjonale – en annen fare ved kollektivromanens persongalleri –  blir de troverdige både som individer og som del av gjengen. I kombinasjon med et språk jeg opplever som autentisk og det at vi følger hver situasjon akkurat lenge nok til at det blir et godt driv i den samlede historien, blir romanen tilgjengelig og leservennlig, uten at den på noen måte er for enkel.

Vi møter vidunderbarnet Linn som spiller piano og elsker jazzmusikk, tvillingbroren hennes Aron som blir stående i skyggen av søsteren sin, og Yodit, som maler, er nyeste medlem av gjengen og prøver å finne ut hvor plassen hennes egentlig er. Vi blir kjent med Johannes som leser små lapper med Karin Boye-dikt som storesøsteren hans etterlot seg da hun døde, Fride som er så forelska i Miriam at verden stopper når Miriam ikke er i nærheten, og Sebastian som etter hvert ikke har så lyst til å kysse en ny person hver måned likevel.

Kjønnsnøytralt pronomen

Selv om det i en ideell verden ikke skulle være nødvendig å nevne bruken av det kjønnsnøytrale pronomenet ‘hen’ som noe nytt og annerledes, blir jeg likevel nødt til å gjøre det. Nettopp fordi vi i Norge ikke har kommet like langt som svenskene i å bruke pronomenet, legger jeg merke til anvendelsen av det. Det er uproblematisk, og etter at jeg har kommet rundt halvveis ut i boken, tenker jeg ikke lenger på det. Det jeg likevel savner, er en forklaring som gjør det plausibelt at ‘hen’ bare brukes om ett eneste menneske blant alle vi møter. Er det et ønske fra Fride å bli omtalt som hen? Mest sannsynlig ja, og akkurat den prosessen der hen bestemmer seg for og gir uttrykk for det, hadde det vært spennende å få ta del i. Ved å invitere oss inn i den delen av Frides liv kunne mange lesere som nettopp ønsker å omtales kjønnsnøytralt funnet en sjelden mulighet til å speile seg selv.

Malende tittel

Hele Ahlunds prosjekt får gjenklang i tittelen Det ingen ser. Den virkeligheten hun beskriver er en utopi mange deler med henne, et samfunn uten fordommer, der ingen stiller spørsmålstegn ved at man ligger med den man vil ligge med. Det er ingen debatt, ingen tanker eller undring rundt seksuell legning, eller kjønnsstereotypier. Romanen tilbyr et rom det er befriende å stikke hodet inn i, der mennesker ikke trenger å klistre på seg en merkelapp og der man ikke er opptatt av å sette folk i bås. Det viktigste er at man er et godt medmenneske, en god venn, søster, datter eller elev, at man gjør sitt beste.

Ikke-problematisert annerledeshet

Her hjemme har Linda Klakken skrevet en roman for litt yngre lesere, Dumme, dumme hjarte, hvor det å forelske seg i noen av samme kjønn også fremstilles som helt uproblematisk. Slik kan det være, og slik bør det være. Miljøet på Sibylla vgs. er forbilledlig her, uten at det tenderer mot en sukkersøt fremstilling av tenåringslivet. Realiteten biter seg fast gjennom det livet kan by på av usikkerhet i møte med forelskelser, dødsfall, sorg, rus og det intense ønsket om innpass og aksept. Heldigvis er alt mye lettere å takle når en er omgitt av mennesker som bryr seg.

Ahlund tar målgruppa si på alvor og legger ingenting mellom, for eksempel når hun går svært detaljert til verks i beskrivelsen av sex-scener. Og hvorfor skulle hun ikke det? Mer eller mindre famlende seksuelle erfaringer, enten de er fiktive eller reelle, hører tenårene til. Det er flott å lese en ungdomsbokforfatter som kaller en spade for en spade, og som snakker om sex på en sånn måte at det virker naturlig og spennende.

Det jeg derimot stusser over, er om ungdommene aldri skal bli truffet av noen av disse praktiske hindringene som verden utenfor bokpermene ofte byr på. Hos Ahlund er det sex på pikerommet uten at det plutselig er en mor eller far som banker på døra, det er klining og sex på kostymerommet på skolen uten at døra er låst og uten at det byr på problemer. Aldri kommer noen valsende inn, aldri blir paret forstyrret, aldri blir noe vanskelig i intimiteten. Dette blir egentlig symptomatisk for hele romanen: Selv om den gir et realistisk og gjenkjennelig bilde av ungdomstiden, har Ahlund drapert det hele i et florlett lag av velbehag. Dermed forsvinner en ubehagelig dimensjon ved virkeligheten, og hun kan tillate seg å hoppe bukk over en del av de aktuelle utfordringene ungdommer i slutten av tenårene vanligvis må forholde seg til.

Ahlund selv har et avklart forhold til dette, og forteller på sin blogg at «Jag skriver för att göra världen bättre. Ni vet när man läser en bok och tänker «yes, så här ska det vara såklart»? Så vill jag att mina böcker ska kännas.»

Det er vel heller ikke noe krav til fiksjonen at den skal gjenspeile alle aspekter ved virkeligheten, så her er det bare å bli med Ahlund og drømme seg bort. Realiteten innhenter oss jo uansett kjapt nok.



Skrevet av:

Kommentarer

Oppdatert: .