Former for flukt

Den naive leseren som oppsøker Lars Mæhles Jag är Supermann i håp om å finne svenske superhelter og overskridende virkelighetsflukt, vil trolig føle seg snytt. Tittelreplikken faller i den første av fem «noveller» (forlagets betegnelse), som strengt tatt må leses som novelleaktige kapitler i en kollektivroman. Unge Bjørn har blitt med en dårlig venn, Eskil, for å sjekke ut en svensk jente som visstnok skal ha ankommet Sunndalsøra og som visstnok er fin, slik jenter jo skal være. Jenta, Ulla, overrasker dem ved spontant å forlate sommerjobben sin i jordbæråkeren for å dra og bade med dem, og da hun ser Bjørns forbløffede ansikt og spør om han er blyg, detter replikken ut av ham: «Jag är Supermann!» Det er han åpenbart ikke, og da det viser seg at jenta slett ikke er ute etter å bade, men snarere å drukne seg i bekken, skjønner guttene at de – unnskyld uttrykket – har tatt seg vann over hodet.

Slik er det gjerne i Mæhles korte kollektivroman, og slik, kunne en skyte inn, er det jo gjerne i livet også. I de fleste forhold av betydning forsøker minst en av partene før eller siden, reelt eller metaforisk, å drukne seg i en kulp. Alle Mæhles hovedpersoner er, hver på sin måte, på flukt fra en ubehagelig, kjedelig eller skremmende virkelighet. Men flukten fører dem aldri til noe enklere sted. Snarere til nye, uventede konfrontasjoner med en virkelighet de knapt har visst om, konfrontasjoner som rykker dem ut av den forestillingsverdenen de hittil har levd i og utvider virkeligheten ved å avkreve dem ansvar.

Oppvåkninger og sammenfall

Jag är Supermann er derfor strukturert som en rekke oppvåkninger, eksistensielle showdowns i ei lita nordmørsbygd i løpet av et snaut døgn. Og formen løfter frem budskapet. Hvert kapittel viser oss ett perspektiv, knyttet til én ung skjebne, men bare den som leser romanen i sin helhet kan ane hvordan de forskjellige skjebnene og perspektivene griper inn i hverandre og danner et bilde av en større helhet utenfor den enkeltes rekkevidde. Øyeblikket da den svenske jenta hopper i kulpen for å drukne er øyeblikket da hun helt slutter å være et tilfeldig objekt for guttenes ureflekterte begjær, og blir et menneske i nød. Alle i Jag är Supermann trenger hverandre – ikke minst når de stritter i mot.

Jag är Supermann er derfor langt på vei en svært vellykket ungdomsroman. Intet stort plott driver handlingen fremover, men overraskelsene er mange, og personene er sympatisk og troverdig tegnet, selv når de verken fremstår som sympatiske eller til å stole på. Det som trekker ned er, i første rekke, at Mæhle nok kunne bli flinkere til å variere motivene sine. På fem relativt korte kapitler møter vi hele tre jenter som er nye i bygda denne sommeren. En er en syrisk flyktning, én er svensken og den tredje er ei oslojente som, i likhet med Ulla, er omplassert der for å skape avstand til et negativt hjemstedsmiljø. Det er også mye død. Ulla forsøker, som nevnt, å ta livet seg, mens Karl er i ferd med å begrave en upopulær bror som tilsynelatende har lyktes i det samme. To gamle gubber forsøker, hver på sin måte, å vende seg bort fra verden. Og vi møter tre blyge, til forveksling like gutter, hvorav to av dem er svimlende forelsket i hver sin tilsynelatende uoppnåelige lokale jente.

Såpass mange sammenfall blir strengt tatt i overkant for en 127 sider lang roman som allerede har det travelt med å insistere på at så å si alle personene den skildrer bedriver en eller annen form for virkelighetsflukt. Men til Mæhles forsvar skal det sies at Jag är Supermann er akkurat så godt skrevet og uforutsigbart plottet at leseren knapt legger merke til alle parallellene før boka er utlest.

Perspektivkluss

En mer pirkete, men kanskje også viktigere innsigelse, er derfor at Mæhle ikke alltid gjør seg flid med å etablere et klart fortellerperspektiv i åpningen av hvert kapittel, for så å holde seg der. Det er en form for slapt håndverk som en kortroman knapt har råd til. Noen ganger resulterer det i at det kan være vanskelig å skjønne hvem kapittelet skal handle om, hvem som ser hva, noe som jo er viktig i en fortelling med mange karakterer. Heldigvis går det seg gjerne til etter noen sider.

Det mest graverende eksempelet kommer likevel i kapittelet «Fuglen i røyret», der perspektivet plutselig brytes helt, uten grunn. Ellers i kapittelet ligger perspektivet hos den frustrerte Anders, som har rømt hjemmefra etter en konfrontasjon med en urimelig og ufølsom mor. Men da han legger turen om kirkegården, møter han plutselig jenta han er forelsket i, blir sjenert, og før han vet ordet av det har han fått jobb som besøksvenn for en særdeles sur og kranglevoren gubbe. Da Anders snart styrter gråtende ut av gubbens hjem, tar plutselig en allvitende fortellerstemme over: «Han la derfor ikkje merke til dei to auga som verkeleg følgde med han i vindauget, og som i dette augeblikket trekte gardinene for igjen». Slike perspektivbrudd kan til nød forsvares hvis de tilfører absolutt nødvendig informasjon på et prekært tidspunkt. Når flere av de senere Harry Potter-bøkene åpner med svært realistiske drømmesekvenser der vi – gjennom den sovende Harry – får se hva Voldemort egentlig holder på med, er det for at Rowling skal slippe å forklare oss det gjennom omstendelige samtaler senere i romanene. Men hos Mæhle tilfører ikke «dei to auga» noen ny eller avgjørende informasjon. Ingenting avhenger av om Anders ser eller ikke ser øynene i vinduet – de er ren, melodramatisk effekt, som svekker kraften i fortellingen heller enn å stramme buen.

Inn til beinet

At Jag är Supermann ikke er noen perfekt liten roman, er likevel ingen grunn til å holde seg unna. Den ser både kjærlig og overbærende på sine karakterers tilkortkommenheter, og går således foran med et godt eksempel for leseren. Kanskje kunne en ønsket seg litt mer kjøtt på beinet. Problemet med slike korte, novelleaktige stikk er jo at personene sjelden fester seg tilstrekkelig i leserens bevissthet til at man klarer å engasjere seg i hvordan det går med dem. Likevel er det en langt verre synd å fylle på med uvesentligheter. Når Mæhle i stedet skjærer inn til beinet, vinner han trolig mer enn han taper. Hvert kapittel har lysende, vidunderlige passasjer der verden liksom åpner seg både for leseren og romanpersonene. Det er scenen ved kulpen der den svenske jenta liksom forvandler seg for de lystne guttenes blikk; en samtale på en benk mellom en forvirret farfar og et bekymret barnebarn; befrielsen av en svale i en takrenne; erkjennelsen av at en begravelsestale ikke kan ta opp i seg hele sannheten om en død bror, og en vandring hjem gjennom skogen morgenen etter en fest. Den korte romanen rommer mye mørke, men lyset skinner igjennom på alle de riktige stedene.