Tittel: Pappaer overalt
Tekst: Kaia Dahle Nyhus
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2015
Antall sider: 40

Forskning på far

Noen samler på klistremerker, noen samler på mynter, og noen samler på pappaer. Alle de andres pappaer.

Barnelitteraturen er gjennomhullet av tomrommene etter fedre som har forsvunnet, og tilsvarende full av barn som leter etter opphavet sitt. I fantastikkens verden kan den bortkomne faren i beste fall vise seg å være en konge eller noe annet staselig. I realismen vil det kanskje kunne dukke opp en brukbar farserstatning som kan tilby fisketur eller hyttebygging. I Kaia Dahle Nyhus’ siste bildebok Pappaer overalt, er jakten på far imidlertid ikke over etter endt lesing. Mangelen på en farsfigur fremstilles som en konkret fysisk størrelse ved at det første som møter leseren er en mengde tomme pappesker. Siste oppslag gjentar dette eske-motivet, mens tekstens jeg-person, en liten bøtteknott av en fyr, kikker forgjeves ned i en av dem. Her har ALLE typer pappaer dukket opp underveis i boka. Med ett unntak: fortellerens egen pappa.

Pappa-herbarium

Interessen for fedre skildres som et vitenskapelig prosjekt der all verdens pappaer legges under lupen. Jeg-fortelleren presenterer pappa-samling som en hobby på lik linje med det å samle på mynter eller klistremerker. Det er ingen liten jobb, for det fins jo, som tittelen understreker, pappaer overalt. I vitenskapens ånd må også alle nye arter navngis og kategoriseres i esker. I sammenblandingen av forskerens systematiske tilnærming, og det noe uvanlige samlerobjektet, oppstår en absurd humor. Det fortelles at uglepappaen og støvlepappaen er veldig lette å blande sammen, for de er så like. Det samme gjelder rotte-pappaen og mase-pappaen, «for de har begge store neser og små føtter». Noen ytterligere forklaring på dette får leseren ikke. Det blir stående som passelig kryptiske påstander, ledsaget av en illustrasjon som viser nettopp en pappa med et dominant nesegrev og bittesmå føtter. Er han en rottepappa eller en masepappa? Derom strides nok pappa-ekspertene.

Forskerblikk gjennom barnebriller

Dette samlerprosjektet sett gjennom et barns assosiative blikk gjør at Dahle Nyhus har et originalt grep om et velbrukt motiv. Det kvasi-seriøse brytes mot det snåle. Kategorien «lukt» inneholder for eksempel undergrupper av pappaer som lukter henholdsvis sokk, grillkylling og panteautomat. I gruppen «hva pappaer gjør» fins en pappatype som klipper pizza med saks, og en pappa som en gang spiste en bille (!). Det er disse små underliggjørende detaljene som gjør teksten til noe mye mer enn listemakeri. Der oppgaven tilsynelatende er å sirkle inn den overordnete arten pappa, skinner det med jevne mellomrom igjennom at denne samlerinteressen bunner i et konkret savn på hjemmebane. «Noen pappaer veit ikke engang at de er pappaer!» fortelles det. Flere steder veksles det mellom det generelle: noen pappaer kan trylle, og det spesifikke «Jeg skulle ønske jeg hadde en sånn trylle-pappa», og dette gir teksten en sårhet uten at den blir for sentimental.

kaia2Flinke, fjonge, fjompete fedre

Kaia Dahle Nyhus er først og fremst en original illustratør. Fargebruken er disiplinert i rødt, grønt og svart, der bruken av detaljer er skåret ned til beinet. Likevel er det mye å oppdage i bildeflatene, der en gjeng rare, klumpete, hengslete og skumle fedre breier seg i stort format. De barnlig ekspressive illustrasjonene formidler effektivt hvilke variasjonsmuligheter som fins sånn fedre imellom. Samtidig utnyttes likheten mellom pappaer og avleggere på vittig vis når vi finner stor og liten utgave av de samme bastante hodefasongene, digre nesegrevene eller påfallende hårvekst. Inntrykket av at den navnløse jeg-personen er en observatør som bivåner de andres liv, understrekes også i billedbruken. Han plasseres gjerne litt i bakgrunnen, oppe i et tre, eller i bildets ytterkant, tydelig på utsiden av dette pappa-fellesskapet der det klemmes og bæres og leies i stor stil. Teksten utvides gjennom små morsomheter i bildene, som der verbalteksten peker på at «en pappa trenger ikke være svær» samtidig som pappaforskeren gransker en mikroskopisk familie gjennom et forstørrelsesglass.

kaia1Tilhørighet og eierskap

Den ultimate historien om å lengte etter tilhørighet må vel kunne sies å være Astrid Lindgrens Mio min Mio? I drømmeverdenen Landet i det Fjerne har nemlig fosterbarnet Bo Wilhelm Olsson det italienske navnet Mio, som betyr min. Slik understrekes båndet mellom far og sønn hver gang faren sier navnet hans, nesten som et mantra: Mio min Mio. Som et slags ekko av Lindgren avslutter også Kaia Dahle Nyhus’ bildebok med et insisterende: «Og en av alle pappaene er min pappa. For min pappa er min pappa. Og min pappa er bare min.»

I 1998 utgav Kaias egen pappa en bildebok med tittelen Pappa!, som handler om å savne og tenke på far. Man trenger med andre ord ikke å gå langt for å finne tematisk og språklig inspirasjon. Som datter av en duo som skriver og tegner finere enn de fleste om kompliserte relasjoner mellom foreldre og barn, faller det vel nokså naturlig å tre inn i en tematikk og en språkdrakt som for alt jeg vet ligger i blodet på denne unge forfatter-illustratøren. Og som illustratør har hun allerede skapt seg sin helt egen visuelle stemme. Som forfatter ligger hun tidvis tett opptil det språklige lydbildet til sitt eget opphav. Men det må kanskje være lov når man skriver om familielikhet og familiebånd?



Skrevet av:
Kommentarer

Oppdatert: .