Tittel: Det du ikke sier, er sant
Tekst: Lene Ask
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2017
Antall sider: 157

Fortielse, løgner og kjærlighet

Noen ganger kan en liten løgn medføre store konsekvenser. Det får vi erfare i Lene Asks andre ungdomsroman, som byr på spenning og samfunnsaktuell tematikk.

Tenåringsgutten Kamran bor i en urban blokkbebyggelse på Oslos østkant sammen med sine foreldre og to søstre. Miljøet som skildres danner en sosialrealistisk ramme rundt handlingsforløpet, som kretser rundt Kamran og problemene i hjemmet. Storesøsteren Amalya har vært borte fra skolen i lengre tid fordi hun lider av ME, men han orker ikke å fortelle noen om hva som feiler henne. I stedet sier han til bestevenninnen hennes at hun har kreft. Samtidig havner han i noen rare situasjoner og sitter på med en fremmed sjåfør, som visstnok skal være en lokkemann, ifølge bestekompisen Nikko. Kamran tror ikke helt på dette, men klarer verken å bekrefte eller avkrefte mistanken. Etter hvert sprer ryktene seg, både om den pedofile sjåføren og søsterens kreftsykdom. Dermed vikler han seg inn i et eskalerende løgnmønster, mens skamfølelsen stadig vokser seg større. Forviklingene tårner seg opp, og det blir for mye for Kamran å vikle seg ut av. På toppen av det hele forelsker han seg i klassevenninnen Astrid, som han ikke klarer å lyve for. Slik dannes grunnlaget for et nervepirrende plot. Hvordan skal Kamran komme seg helskinnet ut av dette, og samtidig beholde kjæresten?

Unnvikende atferdsmønster

Handlingen utspiller seg i et gammelt arbeiderstrøk på Oslos østkant. Miljøskildringene gir et gjenkjennelig bilde av bydelen Sagene, der kommunale boliger og gamle trehus ligger tett opptil hverandre, med merkbare klasseforskjeller. Kamran bor i en blokk, der han deler rom med sin lillesøster. Foreldrene er mye på arbeidet, og lillesøsteren skal både passes og hentes i barnehagen. Derfor må Kamran ta sin del av ansvaret, ikke minst når storesøsteren ligger hjemme og er syk. Bestekompisen har det tilsynelatende mye lettere; «Nikko som ikke har en eneste bekymring, som bor alene med mora si og er en bortskjemt og overbeskytta drittunge.» Den kontekstuelle rammen underbygger Kamrans unnvikende atferdsmønster. Han føler seg alene med sine utfordringer, og vil ikke en gang betro seg til sin bestekompis.

Nøkternt språk med såre undertoner

Språket til Lene Ask er like nøkternt som handlingen i denne boken. Den direkte og dokumenterende fortellerstilen begrunner handlingens realistiske tilsnitt. Dialogene mellom skolekameratene er preget av ung sjargong, mens familiesamtalene har en hverdagslig form. Her er ingen unødvendigheter eller pretensiøse beskrivelser. Selv de indre monologene er nærmest blottet for sentimentalitet. Likevel, og kanskje nettopp derfor, er det lett å leve seg inn i Kamrans situasjon.

Det finnes imidlertid noen unntak, der Ask nyanserer fortellerstilen mot et mer følsomt språk. Sekvensene med Astrid fremstår som små lysglimt i en ellers kaotisk tilværelse. «– Astrid ser på ham med de nydelige øynene sine. De som skifter farge etter lyset. Akkurat nå er de lysegrå.» Det er et fint grep å kontrastere språket gjennom Kamrans forelskelse. Det er fortsatt ikke sentimentalt, men mer sårbart og mindre rasjonelt. «Men han er også flau og føler seg naken, selv om han ligger på sofaen under et teppe med alle klærne på. Det må være fordi han grein på benken ved siden av Astrid. Hun har sett ham helt uten kontroll, det er nesten som om hun har kommet litt for nær.» Her får vi et innblikk i Kamrans motstridende følelsesliv, som beskrives på en rørende måte.

Samfunnsaktuell tematikk

Romanen består altså av to parallelle plot, som, gjennom Kamrans løgner, vikler seg inn i hverandre. På den ene siden er det søsterens sykdom, og på den andre siden er det «lokkemannen» som skaper forviklinger.

ME (Myalgisk encefalomyelitt/encefalopati) er et kronisk utmattelsessyndrom og en sykdom av vår tid. De lærde strides fortsatt om årsaken til denne «usynlige» lidelsen, som det derfor er knyttet mange fordommer mot. Dette kommer også frem i boken, gjennom Kamrans unnvikende innfallsvinkel til søsterens lidelse. Han innrømmer sin skamfulle holdning når han omsider forteller Astrid sannheten: «Hun tåler ingenting, ikke lys, ikke bråk, ikke stress. Men det er vanskelig for andre å forstå hvor syk hun er. De tror kanskje hun bare skulker eller noe. Så det var liksom lettere å si at hun hadde en sykdom som folk forstår.» Slik formidler Ask hvordan det er å være pårørende til en ME-pasient, og bidrar, på sett og vis, til å avmystifisere denne sykdommen.

Forfatteren begir seg inn på et annet tabubelagt område når hun beskriver hendelsen med den såkalte lokkemannen. At barn skal passe seg for fremmede menn er for så vidt ikke noe særegent for vår tid. Men medias mange skremmende oppslag rundt pedofilisaker har ikke svekket vår tilbøyelighet til mistenksomhet. Fremmede menn med gode hensikter må være svært forsiktige i sin tilnærming til barn, for ikke å bli mistenkeliggjort. Dette illustreres på en treffende måte i boken, når en ukjent sjåfør stopper Kamran og Nikko for å spørre om veien. «Kamran vet godt hvor det er, han bøyer seg fram og skal til å forklare. Nikko går forbi ham og hvisker:  – Pass deg, han er en lokkemann.» Kamran bryr seg først ikke om dette, men etter hvert ser vi at han likevel blir mistenksom; «Hva faen mener han med å spørre om hvor han bor? Det hjelper ikke at mannen ser snill ut. Lokkemenn må jo se snille ut, ellers klarer de ikke å lokke til seg unger.»

Løgner skaper driv

Boken kunne nok tjent på litt færre detaljer, spesielt i beskrivelsene av lillesøsteren Amina, som innimellom blir for langdryge. Hun er viktig for å beskrive Kamran som storebror, men kunne med fordel tatt litt mindre plass. Det er historien om Kamran og løgnene som skaper spenning og driver handlingen videre. Men først og fremst er det en god opplevelse å lese denne lettleste og spennende ungdomsromanen.



Kommentarer

Oppdatert: .