Forunderlig og rått

Kim, Bella og Momo er fjorten år gamle, de er ikke populære og strever med overgangen fra barn til kvinner. Skolen er en arena for sosial krig, som også kan være fysisk. De tre jentene er maktesløse når guttene trakasserer dem, klår på dem og latterliggjør dem. Jentene unngår og overser dem, men av og til freser de og tar til motmæle.

«Men de var jo så urettferdig, håpløst og ubegripelig mye sterkere enn oss. De bare lo, tok tak rundt håndleddene våre og smilte av de små knyttnevene. Det var de, og bare de, som hadde rett til å bestemme når leken var over».

Outsidere

Momo, som har kunstnerforeldre, er god til å forme, kreere og sy. Bella, som stort sett må klare seg selv, søker tilflukt blant jord og planter. Hun sår frø og driver fram planter i drivhuset sitt. Kim, bokas forteller, kommer fra en mer ortodoks familie, og er en «tynn, sørgelig sak med magre bein og for stort hode». Hun har blomstrende eksem og føler seg utilpass i kroppen sin. Disse tre holder altså sammen i et innbitt jentefellesskap, de er på Momos rom om vinteren, og i Bellas hage eller drivhus om sommeren. Sommeren de er fjorten starter de med selskaper der de kler seg ut i spektakulære kostymer som Momo syr til dem.

Så dukker et merkelig frø opp i drivhuset. En eksotisk, kjøttetende plante med bristeferdige nektarsekker, og under et av selskapene tar jentene en dråpe nektar hver i teen. Og så skjer det umulige og magiske – jentene blir til gutter. De får penis, grovere stemmer, guttehud. Nektaren fra den mystiske planten gjør dem til gutter for en natt. Herfra skifter boka retning, fra et realistisk og feministisk perspektiv til det magiske og uforutsigbare. Når historien først har trådt ut av realismen, ligger muligheten der for at absolutt alt kan skje under lesningen.

Trange rammer og roller

Jentene nyter mulighetene guttekroppene gir dem. De søker fellesskap med en guttegjeng, og Kim trekkes mot den tøffe og kriminelle Tony. Kim tiltrekkes av ham både som gutt og jente, og opplever Tonys absolutte forakt da hun møter ham som jente-Kim. Men om nettene utfordrer de hverandre, og driver med vågestykker og småkriminalitet. Men plantenektaren er ikke en uuttømmelig kilde, og Kim innser at leken er i ferd med å bli alvor. I alle fall tar leken slutt, slik barndommens leker også går over. De tre jentene har tviholdt på det barnslige i en verden full av hormoner og knuffende gutter.

Guttene stiller mange interessante spørsmål om kjønn og identitet. I hvor stor grad bestemmer kjønnet hvem vi er? Og hvordan andre ser på oss? Hva hvis vi kunne velge? For Kim er jenterollen og jentekroppen trang, mens å være gutt betyr frihet, respekt, handlingsrom – men også en dragning mot mørke og ødeleggelse. Stemmer det virkelig at kjønnene gir oss så trange rammer i et moderne samfunn? At gutterollen så lett kobles til fart, spenning, styrke, råskap, seksualitet, mens jentene må finne seg i å være objekter, kan leses som en bevisst provokasjon, og jeg håper at det er det.

Handlingen i Guttene foregår ikke på et realistisk nivå, selv om det er mye realisme i boka. Språket er heller ikke noe realistisk ungdomsspråk. Personene er outsidere, og ungdomsmiljøet er ikke spesielt tidsspesifikt.

Refleksjonene og erkjennelsene er ofte voksne i formen, men det skjemmer ikke egentlig boka. Den setter sine egne premisser på vellykket vis. Tonen settes allerede i innledningen, der Schiefauer skriver at denne historien ikke er «for hvem som helst. Dette er en fortelling for den som ønsker å se».

Som den mystiske planten går også jentene gjennom en transformasjon. De går gjennom puberteten, blir kvinner, enten de vil det eller ei. Å bli gutt er ikke noe varig alternativ. Leken tar slutt, på dramatisk vis. Etter det dramatiske høydepunktet, går fortellingen litt på tomgang før den knyttes sammen med begynnelsen på boka.

Augustprisen x 2

Svenske Jessica Schiefauer fikk Augustprisen for Pojkarna i 2011, og den ble nominert til Nordisk Råds pris i 2013. Boka er også blitt filmatisert, men den ble først oversatt til norsk etter at den nyere Når hundene kommer kom ut i Norge. Også Når hundene kommer vant Augustprisen, i 2015. De to bøkene som er oversatt til norsk gir leseropplevelser som tar opp grunnleggende og såre temaer. Schiefauer viser stor vilje til å se strukturer og mennesker på nye måter, og er ikke redd for å gå inn i alvoret og det sære.

Guttene er godt oversatt til norsk av Line Almhjell. Omslaget er lekkert designet og står særdeles godt til bokas innhold. Jeg liker det florale og organiske og håndskrevne mot den sobre, svarte bakgrunnen. Som omslag til en ungdomsbok skiller det seg ut på en positiv måte. Leseropplevelsen skiller seg også ut fra andre nåtidige ungdomsromaner.