Forutsigbar apokalypse

Naturligvis kan bildebøker ta for seg store og viktige tema. I tilfellet Gutten og det glødende treet er det intet mindre enn den teknologiske utvikling og menneskenes ødeleggelse av miljøet som utfolder seg over 70 sider.

Bokens styrke er engasjementet og visualiseringen av et selvforskyldt ragnarok. Svakhetene ligger i analysene og ikke minst den overtydelige slutten. For er det virkelig slik at løsningen på alle de uheldige bieffekter av den menneskelige teknologi er å rykke tilbake til start?

Dette kunsteventyret av forfatter Agnar Lirhus og illustratør Rune Markhus begynner hos en liten familie på et småbruk. Faren til gutten Tile er en nysgjerrig og ambisiøs kar. Mens mor jobber jevnt og trutt med å dyrke jorda på gammelmåten, løper faren rundt og graver etter skatter i jorden. For i denne boken står menn for det ambisiøse og nysgjerrige, mens kvinner står for det tradisjonelle og konvensjonelle. Tvilsomme kjønnsroller? Muligens, men det blir neppe noe rabalder av det denne gang, ettersom det her er den mannlige oppfinnsomheten som fører med seg det destruktive.

Fra småbruker til imperialist

En dag kommer noe helt uvanlig opp av et av de mange hullene som faren har gravd: Et underlig tre, det vokser voldsomt og har magiske nøtter. Treet lyser og gløder rødt, det utstråler en energi som er et frampeik mot den apokalyptiske slutten. Treet kalles krokki-treet, kan dyrene berette. De oppfordrer familien på det sterkeste om å hogge ned treet, et krav hele allnaturen ser ut til å stille seg bak. Men faren vil ikke høre på det øret. Han har oppdaget at nøttene fra krokki-treet har magiske egenskaper. Slipp dem på bakken og ønsk deg noe, og ønsket blir til virkelighet!

Familien begynner i det små med å ønske seg plommer, en ny hest, en spikkekniv. Men det stopper  ikke der. Vi kjenner mønsteret fra lignende historier om menneskenes umettelige grådighet. Mens farens går fra å være en vanlig småbruker til konge over et digert imperium, lurer vi bare på når og hvordan straffen for hans hybris skal komme. Krokki-nøttene er en metafor for teknologien, og hele storyen er en tydelig allegori over menneskenes utakknemlighet overfor naturen. Som i Det gamle testamente er det all mulig grunn til å holde seg unna fruktene fra kunnskapens tre.

Jordens hevn

En av styrkene til fabler og eventyr av denne typen er at de kan oppsummere ganske komplekse handlingsforløp i få ord og på få sider. Dette er ikke et virkemiddel Lirhus benytter seg av. Boken er lang, og den går alt for detaljert til verks i å spesifisere hvordan de magiske nøttene transformerer verden. Og i motsetning til krokki-treet, så gnistrer det ikke av teksten, som er underlig flat og streng.

Når den forventede apokalypsen endelig kommer, er den til gjengjeld etter alle kunstens regler. Jorden revner og rød-oransje lava – eller blod? – tyter ut. Ut kommer også et assortert utvalg av hekser, en slags jorddemoner, som er rasende fordi krokki-nøttene ødelegger deres underjordiske byer. Jordens hevn, altså, og her får tegneren Rune Markhus virkelig boltre seg i bilder av undergangen som en moderne Dante eller Hieronimus Bosch.

Med sin siste krokki-nøtt ønsker gutten, mens han faller ned i jordas indre, at alt skal bli som før. Og vips, han våkner opp på småbruket, uten kongerike eller spikkekniv, men med familien og en natur som er i orden igjen. Det er ikke noe som tyder på at historien skal gjenta seg, de innser at det viktigste er at de har hverandre og nærheten til den gavmilde naturen.

Det som løfter prosjektet og gjør det lesverdig er for meg, er illustrasjonene til Rune Markhus. Han holder seg her til noe som minner om en tegneseriestil, strektegninger som fint balanserer realisme og mer karikerte typer. Fargene gir det hele et visst retro-preg med mye brunt og grått, her er det ikke så mange sterke grønnfarger som man kunne vente seg i et miljøvern-manifest. I den imperialistiske fasen holder han seg på avstand og viser oss utviklingen av verden i fugleperspektiv og totalbilder, omtrent som et brettspill  eller i et strategispill, der du skal bygge din egen sivilisasjon. Det fjerner oss en del fra det emosjonelle i ødeleggelsene av naturen, men er kanskje nødvendig for å fortelle historien. Men jordens undergang er, iallfall i visuell forstand, aldeles utmerket.

Utvikling eller stillstand

Den drevne leser vil gjenkjenne motivene i historien, som dels er lånt fra eventyr, myter og fabler, dels fra vår tids utviklingspessimisme og lengsel tilbake til en presumptivt enklere fortid. Mye av tankegodset er det lett å ha sympati for, og ingen vil vel være motstander av å ta vare på naturen og redde jorda.

Boken virker å ta sitt eget budskap dypt alvorlig, og det er det ikke noe å si på, verdens undergang er ingen spøk. Likevel kan man lure på om ikke budskapet hadde hatt bedre muligheter til å nå fram, om det ikke var framført i en såpass streng, insisterende tone.

Fra ånden i flasken til Kong Midas er mønsteret velkjent, med Det Magiske Objekt som gir eieren alt han kan ønske seg, og vel så det. Her eskalerer det, fra fornuftige ønsker til ville og til slutt rent destruktive krav, før det aller siste ønsket: Å få alt slik det en gang var. Dypest sett er dette en konservativ, nærmest reaksjonær tanke, at alt var bedre før denne fryktelige teknologiske og sosiale utviklingen tok til. Er det virkelig dette man ønsker å fortelle barna, at menneskenes oppfinnsomhet og ærgjerrighet kommer til å føre til at kloden bryter sammen, og at den eneste kuren er å vende tilbake til et før-industrielt jordbrukssamfunn fra middelalderen? Jeg er følgelig redd for at dette er en advarsel mot menneskenes grådighet og dårskap, som vil få problemer med å nå fram.