Barnebokkritikk – fra begge sider av bordet

Da jeg for omtrent femten år siden begynte å anmelde bøker for lokalavisa var det en ren gavepakke for meg. Jeg fikk bøker! Jeg fikk si min mening om dem i avisa! Og jeg fikk betalt!

Foto: Tove Breistein

Foto: Tove Breistein

Jeg syntes det var en kremjobb, og det syns jeg fremdeles. Men den blir vanskeligere og vanskeligere, og jeg går til oppgaven med mer erfaring og med adskillig mer ydmykhet. Det er et skrivearbeid som tar mye tid, der jeg formulerer meg sakte og ofte omformulerer.

Jeg skriver om andres bøker i den lokale avisa, og også for Barnebokkritikk. I begge disse kanalene opplever jeg at jeg både får direkte oppdrag, enkelte ønsker, og at jeg også har frihet til å ønske og prioritere selv. Ofte er det slik at avisa ønsker anmeldelser av kjente forfattere, og jeg selv ønsker ofte å skrive om bruksbøker, bøker av debutanter og bøker med nye uttrykk. Viktig er det også at jeg ikke bare velger bøker jeg selv er begeistret for. I alle tilfeller er det snakk om prioritering – kun brøkdeler av alle bøker som kommer for barn og unge i løpet av et år blir anmeldt. Det har likevel vært en positiv utvikling på feltet. Selv om vi er langt fra å si oss fornøyde, får bøker for barn og ungdom mer spalteplass og oppmerksomhet enn for femten år siden.

Forfatter og kritiker
Noe av grunnen til min ydmykhet i møte med en ny bok, er at jeg har stor respekt for arbeidet som ligger bak en bok. Det vet jeg noe om fordi jeg selv er forfatter av barne- og ungdomsbøker. Som forfatter har jeg et delt forhold til kritikken. Jeg ønsker at mine bøker skal få oppmerksomhet og bli møtt med seriøs kritikk, og jeg er samtidig engstelig og av og til bortimot skrekkslagen. Jeg liker ikke tanken på at noen skal trekke fram det jeg selv er minst fornøyd med i bøkene mine og fortelle hele verden om det, eller enda verre – at de skal mene at det jeg faktisk er fornøyd med er mislykket eller dårlig. Som forfatter er jeg av og til helt tullete redd kritikere.

Likevel kritiserer jeg mine kolleger. Fordi jeg mener fagfeltet fortjener seriøs kritikk, og fordi barn fortjener et mangfoldig utvalg av stadig bedre bøker. Hvordan skal forfattere kunne bli bedre dersom bøkene bare blir møtt med velment entusiasme? Hvordan skal forfattere utvikle seg om ingen peker på hva som er vellykket og mindre vellykket?

Kvalitetsforskjeller

Det er kvalitetsforskjeller. Noen må peke på det, noen må si skille mellom strålende, godt og mindre godt, og det skal begrunnes skikkelig. Som nevnt bruker jeg lang tid på å formulere meg. Jeg ønsker at mine anmeldelser skal være lesverdige også språklig sett. Ideelt sett vil jeg at anmeldelsen skal være et selvstendig stykke tekst som skal kunne leses med utbytte uten at man har lest den omtalte boka, og når det gjelder de kortere anmeldelsene i avisa – også uten å ha spesiell interesse for feltet.

Habilitet

Habilitet er et åpenbart problem i et så lite miljø som det norske barnebokkritikkfeltet utgjør. Jeg er selv forfatter, kjenner stadig flere forfattere og kan tenkes å ha interesse av å både sverte og fremme kolleger og forlag. I mitt hode tenker jeg at jeg holder meg upartisk og holder egne interesser, sympatier og antipatier utenom, men selvsagt kan andre stille mine motiver i tvil. Det beste middelet mot dette må være åpenhet. Jeg må kunne forsvare mine synspunkter uansett hvilket bånd jeg har til forfatteren. Når det er sagt unngår jeg stort sett å anmelde bøker av forfattere jeg kjenner, og konsentrerer meg således om oversatte forfattere, debutanter og bøker som kommer fra andre forlag enn der jeg selv hører hjemme. Uansett hvilken forfatter eller illustratør jeg anmelder, tenker jeg at jeg skal kunne stå ansikt til ansikt med opphavsmannen eller –kvinnen og si det jeg formulerer om boka.

Kritikk av barnelitteratur vs. voksenlitteratur

Er det forskjell på å anmelde bøker for barn og for voksne? Begge grupper fortjener seriøs behandling, men det blir ofte trukket fram at voksne ikke kan uttale seg om hva barn liker – vi er jo ikke i målgruppa. En kritiker av voksenbøker vil heller ikke nødvendigvis kunne uttale seg om hva som passer for målgruppa «voksne». Barn er som andre folk – en mangfoldig gruppe med ulike preferanser. Kritikerens oppgave er ikke å bedømme hva som er passende litteratur for barn, men å gi en kvalifisert vurdering av bokas styrker og svakheter – og jeg har ikke noe imot å antyde bruksområder for boka også – her er meningene litt delte.

Barne- og ungdomsbøker kan handle om alt mulig. Jeg tror ikke jeg vet om noe tema som ikke kan behandles i en barnebok – såfremt det gjøres på en skikkelig måte. Jeg liker godt forfattere som tar sjanser og eksperimenterer med form og sjangre. Som forfatter er jeg antageligvis mer tradisjonell og oppmerksom på mitt publikum.

En forfatter eller en illustratør lager ikke boka alene. Redaktører, oversettere, grafiske formgivere, språkfolk og markedsavdelinger er med på å utforme boka og hvordan den presenteres. Jeg forsøker å ha disse prosessene med i helhetsbildet når jeg skriver om boka. Særlig er jeg opptatt av utseende – og her er barn i større grad enn voksne prisgitt hvordan boka selger seg selv fordi de har mindre leseerfaring enn mange voksne. Mange voksne har erfart at bøker kan gi andre leseopplevelser enn vi forventet, og vi kan velge bøker ut fra et sett kriterier. Mange barn velger bok kun basert på bildet på forsiden.

Jeg har skrevet noe om mine ønsker og tanker for hvordan barnebokkritikk skal være. Syns jeg at jeg får det til? Nei og ja. Jeg merker at jeg har lett for å bruke de samme strukturene i anmeldelsene. Av og til tyr jeg til klisjeer. Av og til begrunner jeg ikke godt nok, jeg leser for detaljert, eller overser elementer jeg åpenbart burde ha skrevet noe om.

Men av og til svinger det. Jeg analyserer, jeg, begrunner, jeg skriver meg fram til innsikter, jeg får reaksjoner. Setningene flyter, jeg finner en rød tråd, et godt perspektiv, avsnittene henger sammen.

Det er en kremjobb.



Skrevet av:

Kommentarer

Oppdatert: .