Freakenes hevn

En viktig del av ungdomstida er å finne seg selv. Å finne balansen mellom å være lik de andre og å være noe eget og unikt. Det kan være en tøff prosess, hva da med de som virkelig er annerledes? Hvordan er det å være en av de som alle ser på og tenker «stakkars» – i beste fall?

Hovedpersonen i Kampen mot Superbitchene heter Anne Bea og er født med albinsme. Kjent som «Hun Albinoen» i sjuende klasse. Hun ser veldig dårlig, virrer med øynene og har hvitt hår. En freak.

Brutal verden

Beskrivelsene av rangsystemet i sjuende klasse er brutale og gjenkjennelige. Anne Bea er nestnest nederst på rangstigen. Øverst er superbitchene Thea, Ronja og Shirin. De kommer unna med det meste fordi de er populære. Thea kaller Anne Bea shitface, weirdo og føkkings loser. Anne Bea er ikke på Facebook på grunn av det folk skriver på veggen hennes og hun blir ikke bedt i bursdager. I en ideell verden skal ikke tolvåringer ha det som Anne Bea, men vi vet jo at virkeligheten suger iblant. Det gjør den for Anne Bea, hun har fått dårlige kort i det spillet som heter popularitet. Hun har ulike strategier for å takle utestengning og plaging – hun drømmer seg bort, hun blir hjemme fra skolen, men først og fremst bruker hun humor. Heldigvis har hun den trofaste vennen Nils – og leserne. A. Audhild Solberg får leseren til å heie på gode og morsomme Anne Bea i kampen mot superbitchene.

Utfordringen

Plottet er bygd opp som en klassisk utfordring der underdogen Anne Bea og den lille tapergjengen hennes utfordrer superbitchene og skolens beste gruppe Føkk Jøstin i Talentkampen, skoleårets store happening. Anne Bea kan nemlig å synge, og med kule tante Mona som medhjelper klarer de å få til det umulige.

Vinnerne i kampen er de gode verdiene: samhold og vennskap. Beas vennskap med Nils er selve bærebjelken i boka – de to upopulære raringene som står sammen mot røkla. Nils og Anne Bea er ærlige mot hverandre, de gir hverandre både selvtillit og korreks.

Ferskvare

A. Audhild Solberg er litteraturviter og har arbeidet i forlagsbransjen i mange år. Kampen mot superbitchene er den første boka hennes, og hun har uttalt at hun har skrevet den boka hun selv hadde lyst til å lese som tolvåring. Her har hun truffet blink. Jeg tror mange tolvåringer kommer til å elske å lese denne boka. Den handler om noe mange mellomtrinnselever er opptatt av – mobbing og relasjoner. Den har høy gjenkjennelsesfaktor og den har en deilig moral. Ikke minst er den morsom! Solberg lar Anne Bea tulle med alt, og beskriver morsomme situasjoner og rare personer så det er en fryd å lese. Av og til kan den anekdotiske formen virke litt ustrukturert, som når et tidshopp eller en ny opplysning tar mye plass.

En annen ting jeg tror vil falle i smak hos målgruppa, er språket. Solberg tar sjuendeklassingene på kornet og tradisjonell rettskriving lite høytidelig, som her:

«H-hæ?» sa jeg. «Skal du syn-«

«You heard me, shitface! Jeg – skal – synge – sammen – med – Føkk Jøstin – i – Talentkampen! Litt kulere enn å synge solo i barnekoret, hæ?!»

Jeg hørte henne flekke tennene i et smil.

Himmelen stakk i øynene da jeg myste mot vinduet.

Typisk!

Typisk!!

(s. 12)

Det levende ungdomsspråket gjør at boka blir ferskvare. Det refereres til populære artister, og låta som synges på Talentkampen er We found love in a hopeless place av Rihanna. Alle som leser boka i 2014 vil kunne høre sangen inni hodet – om fem år vil mange av referansene antagelig være gammelmodige og rare. Det syns jeg ikke gjør noe – barn trenger bøker som sier noe om den verdenen de opplever rundt seg.

Christoffer Grav har laget et sjarmerende og kult omslag som gir et godt inntrykk av boka. Det holder gutta godt på avstand, her er det jenter som er målgruppa.

Hvem er de upopulære?

Albinoen Anne Bea er den nestnest verste å være venn med i sjuende. Hvem er så de som ligger under henne i popularitet?

Jeg er ikke den verste å være venn med. Celine i parallellklassen har cerebral parese og sitter i rullestol, og Birk, som også går i parallellklassen, har brannsår over hele kroppen og halve ansiktet. I sommer ble han dessuten bitt av en flått.

(s. 21) 

Det er altså fysisk annerledeshet og sykdom som fører til at man havner langt nede på popularitetsskalaen. At Anne Bea overvinner annerledesheten ved hjelp av gode venner og et talent for å synge er flott – men hva skjer med Celine og Birk? Antagelig ingenting.

Mobbing og utestengning av de som er annerledes er dessverre evig aktuelle temaer, og det er ikke bare barn som dømmer de som ser annerledes ut. En bok gir god anledning til å bli kjent med mennesket inni, og Kampen mot superbitchene kan utvilsomt brukes pedagogisk. Likevel er dette først og fremst en bok som kan leses for egen fornøyelses skyld. Språket spruter av overskudd og skriveglede, og det går akkurat så godt med Anne Bea som vi håper på hele veien.