Tittel: Fugl
Tekst: Lisa Aisato N'jie Solberg
Forfatter: Lisa Aisato
Illustratør: Lisa Aisato
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2013
Antall sider: 40

Fri som fuglen?

Illustrasjonene har størst fortellende kraft i Lisa Aisatos nye bildebok. Men hva handler den om, og hvem er den egentlige målgruppa? Det store tolkningsrommet i boka gjør Fugl både forlokkende og komplisert.

Som leser sitter jeg igjen med flere spørsmål enn svar.

En umulig lengsel
Den unge jenta drømmer om å fly vekk med fuglene når den kalde vinteren kommer. Ikke bare det: Hun vil være en fugl. En dag går drømmen i oppfyllelse – og hun forlater hjemmet.

Hvem har vel ikke drømt om å kunne fly? De aller yngste leserne vil antakelig forstå boka som et magisk eventyr. Men det ligger mer her, både i de kraftfulle, dystre illustrasjonene og i den bokstavelig talt grenseoverskridende tematikken. Og hvorfor denne lengselen, ikke bare etter å kunne fly, men dermed også etter å komme seg vekk?

Lisa Aisato har markert seg som en av våre fremste illustratører, men Fugl er bare den tredje bildeboka der hun også står bak teksten. I 2008 kom Mine to oldemødre, og i 2010 kom Odd er et egg, som også handler om forvandling: Hodet til Odd er et egg som kan knuse, og først etter en forelskelse som gjør hodet hans hardkokt, tør han endelig å gå ut i verden uten hodebeskyttelse. Men der historien om Odd har tydelige metaforer som gjør historien lett forståelig, har Fugl en komplisert tematikk og en langt mindre opplagt fortelling.

Sterke illustrasjoner, mangelfull tekst
Det er først og fremst illustrasjonene i Fugl som gir boka dybde og spenning. De er uttrykksfulle og har poetisk kraft, mens teksten i liten grad verken tilfører historien vesentlig informasjon eller retning. På en måte er det frigjørende når teksten overlater til illustrasjonene å fortelle. Men man må kunne spørre om en barnebok ville være tjent med en noe klarere retning: Boka risikerer å miste grepet på leseren.

Det er heller ikke alle steder teksten har en klar funksjon. På enkelte oppslag virker den unødvendig: «Hun løper ut på gulvet og ser seg i speilet. To svarte øyne ser tilbake på henne, og midt i ansiktet sitter det et stort oransje nebb» (oppslag 12). Teksten forteller akkurat det vi ser på bildet. Det blir overflødig, særlig fordi boka for øvrig ikke har gjort seg avhengig av teksten.

Men boka har også flere oppslag uten tekst i det hele tatt, og det fungerer godt. Oppslag 7 representerer det første vendepunktet i boka. Jenta er utkledt som en fugl og skal forsøke å fly – men faller: Hun lander isteden tafatt midt i en snøhaug og ser lengselsfullt etter fuglene som allerede er fløyet delvis ut av bildet. Det er ikke bare noe stakkarslig, men også noe komisk, over jenta på dette oppslaget; hun framstår nærmest som en parodi på å ønske å være noe hun ikke er – en karikatur over følelsen av å ville være noe annet. Men så blir hun det! Dette er en overraskende vri på en velbrukt tematikk: Det klassiske i barnelitterære tekster er tvert imot å framstille en hovedperson som oppnår en innsikt: Du er bra nok som du er, ikke prøv å være noe annet. Men her skjer altså det stikk motsatte.

Den mystiske forvandlingen
Jenta snakker med fuglene og drømmer om å bli som dem – og fra å kle seg ut med løsnebb og løsvinger, vokser det fjær på kroppen hennes. Etter to bursdager, to kalde vintre; tida går, med andre ord, og jenta blir to år eldre.

Handler boka om pubertet, ja, er den kroppslige endringen rett og slett manifestert i fugle-forandringen? Oppslag 10 understøtter en slik tolkning: Hun ser forskrekket nedover sin egen kropp, og det er ikke lenger bare et barn vi ser. I tillegg til fjærene begynner brystene så smått å komme til syne. Nå er forvandlingen begynt. Også dette oppslaget er helt uten tekst, og også her er det et godt valg: Jentas kropp og de store øynene forteller mer enn godt nok alene. Når høsten igjen kommer, forlater hun redet – et typisk bilde på å bli voksen.

Men boka åpner også for en langt mer dyster lesning. Dør hun? Og i så fall: Hvorfor denne lengselen? Er hun syk? På et av bokas aller første oppslag ser vi jenta som klamrer seg til treet. Lyset skinner på det bleke ansiktet, og med de store, blanke øynene ser hun ut av bildet (jeg får assosiasjoner til Munchs Syk pike). Det røde håret flagrer bak henne, og på karakteristisk Aisato-vis brekker det seg til slutt i harde firkanter, akkurat som greinene i treet. Men vi får aldri vite om hun faktisk er syk. Det vi derimot kan se, er at hun lever et nokså strippet liv: Hun er bare sammen med bestefaren – selv når hun har bursdag. Hvor er foreldrene? Andre barn? De personene vi ser i boka, haster bare forbi, og det er neppe tilfeldig at de alltid opptrer i forbindelse med den kalde vinteren.

Forvandlingen er altså ikke bare positiv. Det vil si, den er det for jenta i kraft av at det er det eneste hun vil. Både illustrasjonen og teksten forteller oss at hun er lykkelig når hun endelig er blitt en fugl: «Hun ler mot himmelen og flyr høyere og høyere». «Et øyeblikk tenker hun på bestefaren», riktignok, men det er fort glemt: Illustrasjonen har varme farger, og jenta, eller rettere: fuglen, flyr glad av sted i et nytt fellesskap (oppslag 15). Hadde boka stoppet her, ville det ha vært mulig å se på forvandlingen som en drøm som går i oppfyllelse. Men på neste oppslag er det ikke den glade fuglejenta vi ser, men isteden den gråtende bestefaren som lengter og venter. Her henvender teksten seg for første gang til leseren: «Hvis du er i denne byen, ved det gamle huset i hagen, kan du hver vinter se en bestefar sitte øverst i et nakent tre» (oppslag 16).

Snever markedsføring
Gyldendal markedsfører Fugl ved enkelt å slå fast at den handler om at dersom man bare ønsker seg noe «hardt nok, og vil det sterkt nok, så kan man faktisk få det til. Selv om det skjer med bitte små fugletripp». OK: Den unge jenta drømmer om å fly vekk fra den kalde vinteren; som trekkfuglene vil hun til varmere strøk. En dag våkner hun opp – og er endelig blitt en fugl.

Dette er den enkle forståelsen av boka. Den minst kompliserte, den lettest tilgjengelige. Og det er altså den forlaget velger å selge boka inn med – til lesere mellom 3 og 6 år. Antakelig forsøker Gyldendal å tilpasse seg den såkalte målgruppa. Men jeg er høyst usikker på om det er denne aldersgruppa Fugl henvender seg best til. Dessuten protesterer hele boka mot en så fordringsløs lesning. Vi får noe helt annet enn dette! Det store tolkningsrommet er både bokas styrke – og problem.



Skrevet av:
Kommentarer

Oppdatert: .