Gjennom tiden – til krigen

Gjennom tiden – til krigen

Boktittel: Dei et ikkje sjokoladepålegg i krigen

Forfatter: Ingunn Røyset

Forlag: Samlaget

Årstall: 2014

Antall sider: 255

Dei et ikkje sjokoladepålegg i krigen formidler dramatikk og hverdagserfaringer fra annen verdenskrig på en måte som både tydeliggjør tidsavstanden og engasjerer. Ved hjelp av et vel utprøvd fortellergrep skaper Ingunn Røyset i sin første barneroman både god historieformidling og en god historie.  

Tidsreisens grep

Tidsreisen som fortellergrep finner en, for eksempel, brukt i Løven, heksa og klesskapet av C. S. Lewis. Der går de unge heltene fra den andre verdenskrigens problematiske hverdag, gjennom et klesskap, inn i et eventyrland hvor de selv er kallet til å lede an i den heltemodige kampen mot det vonde. I Dei et ikkje sjokoladepålegg i krigen sovner tiåringen Dagny i sin seng, etter en dag med moderne luksusproblemer og krangel med moren om hvor mye sjokoladepålegg hun skal få spise. Hun har nettopp flyttet til morens hjembygd og gruer seg til første dag på ny skole. Neste dag våker hun opp i samme seng, men året er blitt 1945. I løpet av de neste kapitlene skal hun få førstehånds kjennskap til okkupasjonstidens problematiske og dramatiske tid.

Mens de unge heltene hos C. S. Lewis er utvalgt av Aslan til å redde Narnia, havner Dagny i 1945 uten å være kalt til annet enn å være vitne og deltager i krigens dramatiske hendelser. Muligens hever det seg en pekefinger mot dagens barn: – “Dere vet ikke hvor godt dere har det,” og “Dere burde være mer takknemlige”, men pekefingeren hyttes ikke så høyt at det burde være plagsomt.


Høydramatisk krig

Hovedforskjellen mellom da og nå er selvsagt at den navnløse Vestlands-bygda, som er liten og kjedelig i nåtiden, i 1945 er under okkupasjon og scene for dramatiske krigshandlinger og alvorlige overgrep. Forbi skolen trasker det daglig en lenkegjeng med tyskernes utsultede krigsfanger og slaver. Tyskerne plager befolkningen med husundersøkelser hvor de er på jakt etter mat, radioer eller folk som har forbrutt seg mot deres lover. Engelske krigsfly bomber tyske båter så toppetasjen blåses av husene. Naboene har mistet sønnen i et engelsk flyangrep mot en helt vanlig ferje. Dagnys nye skolevenninne er flyktning fra Finnmark. Hennes far er en Englandsfarer som er kommet tilbake som spion.

Slike dramatiske hendelser fant virkelig sted og i et etterord er Røyset nøye med å skille fiksjon og fakta, og å sannsynliggjøre fortellingen ved å oppgi alle sine kilder. Hun har konsentrert på ett lite sted innen et kort tidsrom krigshendelser som i virkeligheten fant sted både over en lengre tidsperiode og på ulike steder. Dagny, som ønsker seg bort fra din begredelige nåtid til den spennende krigen som mormoren forteller om, opplever mer dramatikk enn hun bad om. En innvending er derfor at fortellingen romantiserer krigen en smule og gjør den spennende og eksotisk.


De vesentlige forskjellene

Fordelen med tidsreisens fortellergrep er at den virkelig kan få fram hvordan holdninger, teknologi, språk og hverdagsliv har forandret seg. En tidsvitnefortelling fra 1945 vil selvfølgelig underkommunisere det som er bemerkelsesverdig annerledes fra nåtidsmenneskets perspektiv.

Mens Peter, Susan, Edmund og Lucy Pevensie er over seg av undring og beundring over alt det som er magisk og annerledes i Narnia, er det med ubehag Dagny våkner opp i sin mormors seng og kropp. Fra første stund føler hun seg både forkommen, utilpass og fremmed. Madrassen er av gress. Klærne hun får på seg er stygge og klør. Maten smaker vondt. Det lukter tiss og ku. Utedoene stinker. Skolen er autoritær. Forventningene og holdningene som møter henne fra oldeforeldrene, skolen og vennene er helt annerledes enn hun er vant med. Hun lærer seg fort at barn skal tie stille og ikke svare. Mobbingen hun opplever på skolen har ennå ikke fått noe begrep, men den er brutal og vond. Dagny blir som den ville fremmede, som stadig opplever nye ting og trenger forklaring på alt. Men fordi hun befinner seg i bestemorens kropp, hører hun også til og er en selvsagt deltager i alt som skjer.


Enkel kronologi

De høydramatiske hendelsene følger en slavisk kronologi. Det bidrar også til å gjøre fortellingen handlingsdrevet og lineær at Dagny overhodet ikke er noen grubler. Hun er likevel et tenkende individ og gjennomlever en viss utvikling i forståelse og innsikt. Til tross for sin bortskjemte overreaksjon på ikke å få spise så mye sjokoladepålegg som hun ønsker, er hun en smart og grei jente som etter hvert tilpasser seg livet i 1945. Hun lærer i hvert fall å verdsette sjokoladen for det den er verdt. Så stor er vanens makt at hun til slutt er blitt godt integrert i sitt 1945-liv og nesten uten tanke på å vende tilbake.


Svakere slutt

Tidsreisens slutt skjer derfor litt for raskt og enkelt. Forklaringen på tidsreisen blir greit nok oppgitt til at hun har vært syk. Mindre tilforlatelig fremstår det når hun i en utførlig samtale med mormoren får bekreftet punkt for punkt at alt hun opplevde i fortiden har vært akkurat slik som mormoren opplevde det i sin tid. Hun kan til og med supplere mormorens kunnskaper. Nabogutten Kalla, som hun hadde et problematisk forhold til, viser seg interessant nok å være den samme personen som morfaren, som nylig er død. Men hennes møte med den døde blir knapt nevnt i samtalen. Fortiden er fremstilt som en uslitelig film som kan spoles tilbake og kjøres på nytt.

Men om jeg savner en mer filosofisk innstilling til tiden, er det ikke sikkert at barneleseren vil føle det samme. Konklusjonen må derfor bli at Dei et ikkje sjokoladepålegg i krigen virkelig er god historieformidling og en spennende, engasjerende fortelling og slik sett svært vellykket.

 

Artikkelen er laget med midler fra prosjektet Periskop, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er eiere av prosjektet og nettsiden Periskop.no, som har finansiering fra Norsk kulturråd.

Inger Østenstad