Gjensyn med Sofie

Det er tolv år siden Jostein Gaarders Sofies verden kom ut første gang. I mellomtiden er den blitt en av verdens mest leste bøker, og nå utgir Aschehoug den på nytt, formodentlig for en ny generasjon lesere. Men har Sofies verden også forandret seg?

Det kommer antagelig an på hvem som leser den, fordi Sofies verden er en av de bøkene som gjør noe med leseren. (Vel, det gjør nok alle gode bøker, men alle de andre bøkene forteller ikke i samme grad hva de gjør og at de gjør det.) Sofies verden begynner som et filosofikurs, egentlig et kurs i filosofiens historie, hvor det store mysteriet allerede i utgangspunktet er hvordan denne handlingen kom i gang. Hvordan fant vismannen Alberto Knox frem til akkurat den snart 15 år gamle Sofie Amundsen, og hvordan kommer alle de mystiske beskjedene til en eller annen jevnaldrende Hilde Møller Knag frem til Sofie, til og med i samme øyeblikk som de blir sendt?

Sofie — og leseren — lærer om de greske naturfilosofene, om Sokrates, Platon og Aristoteles, om monoteistiske og polyteistiske religioner, om Augustin og Thomas av Aquino, om erkjennelsesfilosofer, rasjonalister, romantikere, hegelianere, marxister og eksistensialister. Det hele popularisert og forenklet som en lettfattelig katalog over utvalgte hovednavn innen vestlig, rettlinjet tenkning, med de svake og sterke sider en slik popularisering alltid må innebære.

Men etter hvert går interessen over til å gjelde hvem Sofie og hennes filosofilærer Alberto Knox egentlig er, og dernest hva de er. Og hvem er Hilde, hvem er hennes far, major Albert Knag som gjør tjeneste som fredsbevarende major i FN-styrkene i Libanon?

Her virker fortellingen direkte inspirert av opplysningsfilosofen Denis Diderot og hans roman Fatalisten Jacques, som er blitt oversatt til norsk etter at Sofies verden utkom første gang. Men allerede i 1991 forelå Milan Kunderas dramatisering av Diderot på norsk, Jacques og herren hans. Det kan således kalles ufint av Jostein Gaarder ikke å nevne Diderot med ett ord blant de opplysningsfilosofene han trekker frem: Voltaire, Rousseau, Montesquieu, Condorcet … De refleksjonene Jacques og hans kaptein gjør seg, gjentas til tider nesten ordrett av Sofie (som bor i Kapteinsvingen, mens Hilde bor i Kapteinvillaen) og Alberto. Og dette er langt fra den eneste mer eller mindre skjulte referansen til store bøker fra verdenslitteraturen i Sofies verden.

Folk som er personer i en bok skrevet av en som selv er en person i en bok skrevet av … Dermed tenker man på Jostein Gaarder selv — hvilken bok innbiller han seg at han er en person i? «Den store rullen som er skrevet der oppe,» snakker Diderots figurer om. ”Sofies verden”, heter denne rullen i Sofies verden; forskjellen er at personene i Sofies verden kan gå inn i bokhandelen og kjøpe Sofies verden. Slik kan de — muligens — gripe inn i den fantasien de er med i, forandre den og dermed også tre ut av den. Men hva er prisen de må betale for det?

Sofies verden handler ikke minst om forholdet mellom romanen (og dens personer), forfatteren, leseren og «virkeligheten». Anførselstegnene vil si at uttrykket ikke er entydig, det må tolkes. Hvilken virkelighet?

La oss si leserens, min virkelighet. I min virkelighet ble Sofies verden skrevet og utkom i tiden rundt Gulfkrigen, da USA under en president Bush gikk til angrep mot et av verdens rikeste kulturområder, styrt av en tyrann, og ødela ufattelige mengder kulturskatter som minnet om den historien om menneskenes viten og grublen som avdukes i Sofies verden. Nå kommer Sofies verden ut på nytt, i tiden rundt en annen Midtøstenkrig, da USA under en annen president Bush går til angrep mot det samme rike kulturområdet, styrt av den samme tyrannen, og ødelegger ufattelige mengder kulturskatter som minnet …

For ikke å snakke om alle menneskene som blir drept og i «beste» fall påføres ufattelige lidelser.

Sofies verden tolv år etter har altså brukt den tiden som er gått, til å ta enda en runde i den merkelige spiralen som gjør boken så fascinerende, og som muligens har med erkjennelse å gjøre. På disse tolv årene har Jostein Gaarder også skrevet andre romaner, noen av dem for voksne lesere: Vita Brevis, Maya og Sirkusdirektørens datter — foruten ungdomsromaner som Julemysteriet og I et speil, i en gåte. I disse bøkene forteller han mer om den «virkeligheten» som er hans virkelighet. Den som leser Sofies verden i dag, kan altså gjøre det i lys av erkjennelsen fra disse bøkene. Alt virker inn på alt.

Blir vi dermed noe klokere? Går verden fremover? Går jeg fremover? Tja — dagens leser av Sofies verden i ny utgave vil kanskje (forhåpentlig) ha litt mer erfaring med fenomener som sokratisk uvitenhet og ironi, og dermed lese romanen i et litt annerledes lys.

Og i beste fall vil man få lyst til å lære mer. Det er alltid nyttig, også i en fortvilet tid.