Tittel: Glimt
Tekst: Tor Arve Røssland
Forlag: Samlaget
Årstall: 2015
Antall sider: 224

Godt nok for ungdom?

– Den setningen var en skikkelig klisjé, sier min mann. – Det er en ungdomsbok, sier jeg. – Åja, da går det an, sier min mann. – Skal vi stille lavere krav til ungdomsbøker enn til voksenbøker, spør jeg.

Den omdiskuterte setningen lød: «Det gjekk eit iskaldt drag gjennom rommet.» Den er hentet fra Tor Arve Røsslands siste roman, som ifølge vaskeseddelen er en grøsserlignende fortelling. Glimt rommer mange effekter som er inspirert av filmer og bøker om overnaturlige krefter som forstyrrer og plager mennesker. I begynnelsen møter vi Jon og hans mor som har flyttet til en liten øy. Jon stammer, har vært ensom i byen og håper på nye venner. En liten kameratgjeng bruker øyens ungdomshus som øvingslokale. Her foregår det uforklarlige ting, og Jon og hans nye venner vil finne ut hva det er. Huset synes å være besatt av demoner.

Billig effektmakeri

Her finnes poltergeistlignende effekter med vannkraner som plutselig slår seg på, og biljardkuler som spretter uforklarlig avgårde. Her er gjengangerlignende vesener, som blodige jenter og tyske soldater, og skingrende latter og hvisking og skrik. Og stadig vekk går det iskalde drag gjennom rommet.

En del av dette er billig effektmakeri og nærmer seg klisjéenes verden, i hvert fall for oss som har sett en del skrekkfilmer. Det mest virkningsfulle spenningselementet er spørsmålet om hva som befinner seg på filmen til Jon. Han har nemlig skjult et kamera i ungdomshuset. Selv en garvet leser skvetter til av disse nifse filmene, som i tillegg gir romanen en klar fremdrift. For hvem er disse hvileløse gjengangerne?

Parallell krigshistorie

Det får vi i grunnen vite ganske tidlig. Fortellingen i nåtid om Jon og spøkelseshuset veksler med en fortelling fra krigens dager. Der følger vi den femtenårige, foreldreløse Solveig, som får huset sitt annektert av tyske soldater, og som arbeider for dem som hushjelp. De første kapitlene om Solveig er noe stillestående, men etter hvert utvikler det seg til å bli en interessant fortelling om misforståelser og svik, og hvordan øyfolket vender henne ryggen. Solveigs historie har ingen grøsserelementer i seg, men her viser forfatteren seg som en god karakterbygger. Solveig blir uforskyldt gjenstand for erotisk begjær, og det er hennes opplevelser som gir Glimt tyngde og alvor, og gjør boken til mer enn en underholdningsroman.

Sympatisk hovedperson

Forfatteren skildrer også Jon på en fin måte. I begynnelsen fremstår han som en sympatisk outsider og antihelt, hemmet av at han stammer, en lyte han gjør alt for å overvinne. Jon endrer seg gradvis gjennom boken, og dristige fremstøt på kjærlighetsfronten gir ønsket resultat til slutt. Glimt følger i så måte oppskriften til utallige ungdomsromaner, men klarer likevel å skildre ungguttens ensomhet på en måte som både er troverdig og nyansert. Det gjelder spesielt beskrivelsen av forholdet mellom Jon og moren. Selv om Jon aldri har fortalt hvordan han har det, forstår både han og leseren at mor vet hvor ensom han har vært i byen, og at hun på diskret vis gjør sitt beste for at ting skal bli annerledes på øyen.

Påklistret finale

Glimt munner ut i en noe presset sammenveving av fortid- og nåtidshistoriene, i en slags profeti om kommende, grusomme hendelser. Her bruker Røssland elementer fra science fiction-sjangeren, nærmere bestemt oppløsning av tid og rom. Det kan fungere hvis det virker motivert, men i Glimt virker det snarere som et noe påklistret forsøk på å servere nok en fiffig overraskelse.

Det er en trend i tiden at det er ungdom selv som skal bestemme hva som er godt og dårlig, ikke fisefine bokanmeldere. Men jeg tror ikke man skal ta det for gitt at ungdom har dårlig smak og utpreget sans for klisjéer. Man kan lese grøsserelementene i Glimt som typiske virkemidler fra en noe klisjéfylt sjanger. Jeg synes uansett at forfatteren kunne vært mer original i gjenbruken – med litt færre iskalde drag gjennom rommet.



Kommentarer

Oppdatert: .