Grenseløs fantasi

Det kreative overflødighetshorn er en programerkæring i den første boken i Clive Barkers fortelling om Abarat. Her er det ingen begrensinger satt på forfatterens billedlige og narrative fantasi. Resultatet er at den etterhvert noe forslitte kampen mellom godt og ondt ustpiller seg i et fullstendig fantastisk og ganske uforutsigelig univers.

Det finnes paralleller selvsagt. Abarat er et magisk øyrike hvor hver enkelt øy representerer sin helt spesielle farer, folk og muligheter. FraOdysseen til elektroniske eventyrspill er det vanlig å strukturere eventyret som et seilas mellom øyene i et ukjent hav. Til grunn for eventyret om Abarat ligger også den i den senere tid nesten forslitte mønsterfortellingen om det utvalgte barnet som bringes inn i en verden for å frelse den fra en ond skjebne. Candy heter hun. Som i mange fortellinger som bruker denne mønsterfortellingen, er barnet ulykkelig i sin verden, slik at det ikke er noe som holder det tilbake. Candy er ulykkelig fordi hun bor i den begredelig kjedelige Kyllingbyen i Minnesota. Hun er på kant med den fryktelige læreren sin på skolen og med de like fryktelige medelevene. Hun har en far som drikker og slår henne og en mor som ikke klarer å forsvare henne. Eventyret begynner en dag hun ikke orker mer og bare går sin vei fra skolen og alt.

Det er kanskje det flate, endeløse bondelandet som omgir Candy i det øyeblikket og på det stedet da de to verdenene – Kyllingbyen og Abarat – møtes, som fikk meg til å tenke påTrollmannen fra Oz. Men også at de førsteabaratiske skapningene som Candy møter er så lite menneskelige i sin menneskelighet:

«Det venstre øyet var rundt og vilt, mens det høyre var smalt og listig. Munnen, som var innrammet av et svart skjegg, hang ned av sorg og mistrøstighet. Men tross alt var ingenting av dette så merkelig, som det som sto opp fra hodet hans. Der struttet to spisse, hårete ører, og over dem to svære horn som minnet om hjortegevir, bortsett fra at det vokste sju hoder (fire på det venstre hornet og tre på det høyre) ut av de. Hoder med øyne, nese og munn.» (s. 49)

Denne skapningen skal vise seg å være mestertyven Jon Rakker og hans sju brødre – som alle heter Jon – og de er på Cindys parti og blant hennes mektige medspillere i kampen hun snart skal involveres i. Også den første fienden hun møter – Mendelson Form – er bemerkelsesverdig:

«Han var dobbelt så høy som Rakker, og det var noe edderkoppaktig og grotesk ved anatomien hans. Armer og ben var nesten uten kjøtt, og så lange at hun uten problemer kunne forestille seg ham klatre opp en vegg. På ryggen hadde han noen merkelige stenger med kors i enden som nesten så ut som fire sverd, og som var festet til den knoklete kroppen. Han var naken med unntak av en stripete shorts, og han haltet sterkt. Men ellers virket han langt fra skrøpelig. Til tross for at han ikke hadde muskler og at han haltet, så han ut som en skapning født for å utrette djevelskap. Ansiktsuttrykket var gledesløst og surt og fylt av hat mot verden.» (s. 57)

I tillegg til den omhyggelige tekstlige beskrivelsen av alle skapningene leseren og Candy blir konfrontert med, har Clive Barker gjennomillustrert sin fortelling og omhyggelig tegnet hver enkelt figur i klare, sterke farger. Forlagets opplysninger på smussomslaget forteller at tegningene kom til forfatteren først. Han skapte først sin fantasiverden billedlig før han ikledde den tekst. Maktforholdet mellom tekst og tegning blir annerledes i bøker med en slik tilblivelseshistorie hvor teksten illustrerer illustrasjonene mer enn illustrasjonene illustrerer teksten. Et annet eksempel på en lignende fullstendig billedlig og tekstlig virkeliggjøring av en fantasi er Thore Hansens Skogland-bøker. En annen side ved forholdet mellom tekst og bilde er at dette er en tung bok å holde i hånden for leseren på grunn av papirkvaliteten som de mange fargeillustrasjonene krever, og dermed en kostbar bok å trykke for forlaget.

Sjarmen og spenningen med Abarat blir det uforutsigelige i det arabatiske universet. Det er et kaotisk univers hvor alt kan skje og ingen absolutt makt ser ut til å styre heltinnens skritt. Clive Barker nøler ikke med å sette naturlovene ut av spill. Han bruker hele spekteret av eventyr- og fantasysjangerens elementer og lar det onde være svært ondt og det gode svært godt. Det er også mye humor og absurditet i fortellingen. Den er en stor skjebnefortelling som likevel ikke tar seg selv dødsalvorlig. Svakheten blir at fantasiens mange kast gjør at fortellingen kanskje blir for sær. Selv om alt det sære og rare balanseres ganske godt av Candy. Hun er riktignok i overkant modig og klok, men for øvrig en kjernesunn person med svært menneskelige følelser og reaksjoner på alt det rare som skjer.

Med leseopplevelser som for eksempel Walter Moers Kaptein Blåbjørns 13 1/2 liv og Clive Barkers Abarat har barne- og ungdomslitteraturen gjenerobret det fantasiriket som i denne litteraturens barndom frigjorde den fra didaktikken. Disse bøkene er også noe helt annet enn hverdagsfortellingene, de romantiske ungpikebøkene eller de sosialrealistiske lesestykkene som var blitt så dominerende. De er også noe helt annet enn de mer formalistiske forsøkene på å skape kunstnerisk høyverdig barnelitteratur. Det er dermed noe deilig, befriende og løfterikt med disse bøker som har overflødighetshornet som programerklæring, og ikke form eller lekse. Det er ikke bare fordi overflødighetshornet også var en programerklæring for litteraturen i den historiske perioden som kalles Renessansen, at disse fortellingene gir håp om en renessanse innen barne- og ungdomslitteraturen.