Grenseløse bøker

I dag arrangerer Barnebokkritikk sammen med IBBY og Litteraturhuset i Bergen en debatt om sakprosa for barn. Vi har invitert to av deltakerne til å skrive tekster om emnet. Hilde Kramer er professor i illustrasjon ved Kunst- og designhøgskolen i Bergen, enhet for visuell kommunikasjon, avdeling design. Les hennes forskningsartikkel her.

Se for deg at jeg sender noe til smarttelefonen din. Skjermen lyser opp, du ser et bilde, et panorama av en menneskemengde i en vakker hage der sensommerens lys siles mellom mektige trekroner. Solflekkene faller på knekorte fargerike kjoler og nyfriserte hoder. Har du oppdaget at det er en avspillingknapp på bildet? Trykk på den.

Jovisst er vi på forlagsfest. Kamera må befinne seg midt i folkemengden, for rundt kverner det ansikter vi kjenner som nasjonens ypperste forfattere. Et cateringfirma balanserer nypussede brett med perlende drikke og fat med tapas, sushi og raw food chic. Der zoomer vi inn på en kjent skikkelse; forlagssjefen. Elegant holder han med høyre hånd en vifte kort med stikkord. Han kremter, trekker pusten og lar sin varme barytonstemme slynge ut en hilsen –

Velkommen, ærede gjester… (opp med volumknappen), forfattere, representanter fra pressen, kolleger fra andre forlag, redaktører og medarbeidere, oversettere, illustratører… og andre.

La oss fryse bildet der.

Mellom albuen til den bestselgende krimforfatteren og ryggen til sitkomskuespilleren til venstre, der, i hagens utkant, dypt i skyggen under kastanjetrærne, ser vi en gruppe mennesker som smilende vender seg mot taleren. De står litt for seg selv, et lite satelittselskap i utkanten av det hele. Det er illustratørene. Se som de koser seg. De er jo med, ikke sant?

Det jeg har sendt deg er en imaginær app. Vi kan kalle den Grenseløst viktige og marginaliserte – appen om illustratørene bak sakprosa for barn og unge. Du kan gjerne fortsette å se resten av klippet, men det er ikke nødvendig: Forlagssjefens tale er ikke så annerledes enn fjorårets. Det var egentlig dette siste glimtet jeg ville vise: kretsen av illustratører i utkanten av selskapet.

Generell tilstandsrapport

Illustratørenes arbeider preger bokomslag, skoleverk, bildebøker og mye annet som forlagene akkurat nå, i bokhøstens gylne dager, viser fram på nettsider, frontes i bokhandlenes vinduer og troner i enorme gulvstabler. Og her og der finner vi illustrert sakprosa for barn og unge, selv om det ikke er noen sluggerkategori i markedet. Vi kalte det faktabøker da jeg var ung. Fakta, det betyr ofte tall.

Finnes det noen tall på hvordan står det til med barne- og ungdomslitteraturen totalt? Hvor mange bøker gis det egentlig ut? Jeg vet ikke hvordan du som leser dette har det, men jeg har alltid forstått visuelle bilder bedre enn tall. Og derfor inneholder appen vår litt grafikk. Her ser du utgivelsestallene i perioden 2000-2009 totalt:

Sånn er det altså: Mellom 2000 og 2009 har utgivelsene steget og flatet litt ut, mens innkjøp til Innkjøpsordningen for barn og unge krabber omtrent der den var ni år før. Siden rød og grønn strek, altså totalt antall norske titler og norsk skjønnlitteratur, også holder seg omtrent der de var, må det bety at det er de oversatte utgivelsene som øker? (1)

Skal vi kikke på på appens oversikt over sakprosa mellom 2005 og 2013? Igjen ser vi at hovedmengden av utgivelsene er oversatt litteratur. Bare én av fire bøker er skrevet av norske forfattere. Gir ikke det grunn til bekymring? Kristin Ørjasæter, direktør for Norsk Barnebokinstitutt, mener det. Hun har skrevet flere artikler de siste årene som har inspirert meg til dette dypdykket i norsk sakprosa for barn og unge. (2)

Artiklene hennes fikk meg til å studere hvilke bøker som utkommer, hva slags kategorier som dominerer. Kikk for eksempel på statistikken under. Nokså overraskende, egentlig, at antall religiøse bøker, kategori 2 i Deweys system, rager høyt over alle andre. Religion er jo ikke det første man forbinder med ordet sakprosa.

Kategori 5 er naturvitenskap, som utgjør den nest største gruppen. Blant hobbybøker og kunst i gruppe 7 finnes det hele 17 bøker som handler om fotball, mens bare to titler har klare kunstreferanser. Gruppe 6 (praktisk vitenskap) har titler som spenner over Barnas kakepyntekort til Pappa er syk i tankene sine. Kategori for litteratur (8) har hele fire vitsebøker blant de totalt ni utgivelsene, mens middelalder og vikingtid har et godt grep om kategori 9: geografi og historie. Så statistikk og tittelkategorier gir ikke nødvendigvis noe representativt bilde før man ser nærmere på de respektive tallene.

Tallene jeg har tilgjengelig slutter altså i 2013, men tendensen i norsk sakprosa for barn og unge omtaler Wanda Voldner i Foreningen !les i 2014 (3) med bekymring. Særlig nynorske sakprosabøker for barn og unge er det dårlig stilt med, mener hun. Mens redaktør i Faktafyk, Hilde Slåtto, i samme artikkel mener at noen blir for opphengt i å knekke en kode når de skriver for barn og unge; hun mener det handler om kvalitet og gode historier med en personlig vri.

Fortidens framtidsbilde

Hva legger vi i begrepet kvalitet, spør jeg meg selv mens jeg leser videre. Finnes det én definisjon vi alle kan enes om? Mens jeg grubler videre på dette studerer jeg en en ny kilde: Det er Marta Breen (4), styreleder i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, som i 2015 mener det trengs flere og bedre sakprosabøker for ungdomsskolen. Hva slags bøker, og hvordan skal de se ut, spør jeg og åpner opp en ny del i den virtuelle appen. MIMRING, står det i overskriften, og den sender meg rett tilbake til Statens Kunst- og Håndverkskole i 1983 (nå, en generasjon senere, heter skolen forresten KHiO). En lærer ved navn Oscar Reynert Olsen viser oss en avis, USA Today (5) Dette er det som kommer, forteller han opprømt til oss. Dette er framtidens avis. Vi studentene myser mot forsiden av avisen, blar gjennom, litt usikre og overveldet. Det er jo så mange bilder! Og mange grafiske framstillinger! Og nettopp dét, forteller Oscar R, er det det handler om. Framtiden er visuell!

Zoom til nåtid, i 2015. Hvordan har det gått med USA Today? Den er i dag, etter The Wall Street Journal og The New York Times, den mest leste avisen på det nordamerikanske kontinentet. Og visuell kultur oversvømmer oss på alle kanter. Tenk på Facebook. Tenk hvordan Snapchat (6) har vokst fram som et dominerende format blant unge brukere. Screenagers (7), kaller Douglas Rushkoff denne generasjonen som har brukt nesten tre ganger så mye tid med medial underholdning på skjerm som undervisning innen de er fylt 21 år.

Hvem sitter med definisjonsmakten?

Norske sakprosabøker inneholder mye bilder. Hvilke bilder? Hva slags sammenstillinger mellom tekst og bilde? Hva slags layout snakker vi om? Hvem er pekt ut som målgrupper for utgivelsene? Dessverre er det mange utgivelser som virker velmente, men for lite gjennomtenkt med tanke på valg av format, layout og på hvilke kriterier som blir benyttet i valg av visuell profil. Mange bøker framstår som lite raffinerte i forhold til en brukergruppe som er vant til å være omgitt av høy grad av visualitet i alle media. Hjelper det å kikke på det internasjonale markedet? I forbindelse med research til denne teksten har jeg foretatt et gjennomsyn av katalogene fra den årlige bokmessen i Bologna over sakprosaillustrasjon mellom 1994 og 2003. Jeg besøkte messen våren 2015 og fant mye tradisjonell tenkning. Katalogene kunne nesten resirkuleres fra tjue år tilbake.

Globalisering er et faktum, skrives det på lederplass i Bookbird i 2003 (8). Artikler om sakprosa fra forskjellige kulturer og språk utfyller og kompletterer hverandre. Flere artikler i dette nummeret peker på en ny trend som hever den inntil da lave statusen nonfiction har hatt. Og at det som gir endring er økt fokus på autensitet og research, en engasjert skrivestil som beveger seg inn i skjønnlitteraturens områder. Det handler om å få fram varierte bokformater som passer til valgt emne, bedre kildegjengivelser og kreditering til illustrasjonenes opphavspersoner. Hvorfor holder dinosaurene stand som populære temaer i sakprosa? Fordi hullene i kunnskapen om dem gir frukt til fantasien.

Og hvordan når du fram til den uvillige leseren? spør Mary Dayton-Sakin og Ronald Jobe (9). Om man serverer god sakprosa med driv og tempo, detaljer og fun facts i stedet for skjønnlitteratur, er det en del som finner tilbake lesergleden.

Hva slags visuell kompetanse sikrer kvaliteten i redaksjoner, vurderingsutvalg og litteraturkritikk, spør direktør for Norsk barnebokinstitutt, Kristin Ørjasæter, i en artikkel i Bok og bibliotek i 2011 (10).

Jeg påstår at teksten fortsatt behandles hierarkisk over illustrasjonen i Norge. Eksempelvis kan jeg peke på at forlagene opererer med én person i redaktørrollen, og det er en som har kompetanse på tekst. Meg bekjent er det kun Magikon forlag i Norge som har en annen struktur. Det er kostbart å ha både bilde- og tekstkompetanse i redaksjonen. Men det har vært gjort før, og jeg har opplevd det selv.

Inspirerende fakta

Da Gyldendal startet opp arbeidet med antologien Hugin & Munin, en tematisk bokserie på ti bind på begynnelsen av nittitallet, var det med ambisjon om å lage et bokverk som skulle bli stående for tiår framover. Utvalget skulle være av ypperste kvalitet. Det skulle likestille skjønnlitterært materiale og sakprosamateriale i bilde og tekst. Sammen skulle de ti bindene utgjøre et lite univers av kunnskap, fortellerkunst, visuelle reiser, drama og action. Hvert bind representerte en dimensjon av verdenen rundt – og mytologien inni oss: Himmel, Reise, Penger, Magi, Tro, håp og kjærlighet, Tegn, Natur, Byer, Kunst. Et tema ble gjerne behandlet i flere uttrykk og sjangre, og forfattere av sakprosatekster ble oppfordret til å myke opp informasjonen i formidlende og inspirerende språk. Det visuelle utgjorde ca. 50 prosent av materialet og bestod av nyprodusert illustrasjon, historisk bildemateriale i form av fotografier, illustrasjoner, grafikk mm.

Redaksjonsgruppen bestod av fire personer som med grundtvigiansk entusiasme forente opplysning og det skjønne i ett konsept. Redaksjonen ble forsterket med en ekstern gruppe (11) som hjalp oss å legge rammen for prosjektet. Designkontoret Bergsnov, Mellbye og Rosenbaum hadde ansvar for designutviklingen. Vi arbeidet sammen i tre år. Hvert bind hadde også et designmessig aspekt: Boken om penger hadde ekstra trykkfarge i gull, boken om magi var trykket med hvit tekst på sort bunn. Designgriden på oppslagene gjorde det mulig å lage et svært variert innhold, og likevel var det en ryddig og moderne presentasjon.

Jeg var bilderedaktør, hovedillustratør og en slags coachende art director for illustratørene. Hvert bind hadde sitt sammenbindende hovedemne, hver tekst i serien var først behørig diskutert i redaksjonsgruppen, og deretter gikk jeg i gang med å velge illustratør for de allsidige oppdragene. Rundt hundre norske og utenlandske illustratører bidro til serien. Før de ble kontaktet hadde vi internt diskutert hva slags type bildelegging hver tekst fortjente, hvilke kvaliteter vi ønsket. Hver illustratør hadde vi valgt ut ifra tidligere prestasjoner der vi så etter deres engasjement og evne til å formidle. Ofte ble layout tegnet ut i samråd med illustratøren for å utnytte mulighetene som lå i deres personlige uttrykk. De fikk tett oppfølging, men aldri direkte instruksjon om hva de skulle gjøre i bildene. Hugin & Munin mottok Bokkunstprisen i 1995. (12)

Ble serien en bestselger? Nei, dessverre. Årsaken er nok sammensatt, men det har neppe vært uten effekt at et konkurrerende forlag hadde sikret seg plass til lansering av en oversatt serie sakprosa i pallestabler hos de store bokhandlerkjedene da Hugin & Munin ble lansert. Bøkene vi konkurrerte med var Dorling Kindersleys konsept. Og jeg synes disse også fortjener omtale.

Britiske Dorling Kindersley startet beskjedent i 1974, men vokste seg til en internasjonal forlagsgigant som dominerte markedet i siste kvartal av det tjuende århundre basert på en tanke om hvordan kunnskap kunne serveres i en forpakning. Hver bok ble utviklet av et team med redaktør, art director, forfatter og illustratør/fotograf. Hver bidragsyter var spesialplukket til den enkelte bokutgivelse. I tre-fire år arbeidet disse teamene tett på hverandre utelukkende med én utgivelse. Når oppdraget var utført hadde teamet debriefing med psykolog, og bidragsyterne ble senere koblet med nye partnere – de fikk ikke arbeide videre sammen. Dette for å unngå at man fikk grupperinger innad i forlaget. Filosofien var at hvert prosjekt ble bedre av at bidragsyterne var nye for hverandre.

Grunnideen var at man begynte med en hvit flate og en bokidé. Uttegning av oppslagene ble styrende for resten av elementene. En opptegning av grovlayout bestemte hvordan hovedillustrasjonen skulle vinkles. Tekstene besto av en hovedingress til oppslaget og kommenterende, korte billedtekster til detaljer i hovedmotiv og mindre vignetter av forskjellig karakter. I blant var vignettenes funksjon å gi en historisk ramme, eller plassere teksten i en kulturell setting. Det kunne også være grafiske forenklinger, der fotografi ikke var egnet. Noen bilder fungerte også som visuelt krydder, men hadde aldri rent dekorerende funksjon.

Bøkene skulle kunne fungere like godt uavhengig av kultur og religiøs bakgrunn.

Det var noe polert over kunnskapspresentasjonen. Og det visuelle ble framstilt på en måte som gled over i reklamens virkemidler. Liksom konfekteskenes utstansede former kunne man putte riktig kunnskapsbit ned der griden hadde klargjort plass. Om en bok handlet om elefanter, ble dyrene grundig skrubbet og renvasket før de ble leiet inn til fototagning på hvit bakgrunn. All tekstinformasjon var også positivt ladet. Bøkene kom på samlebånd. Fraværet av møkk, og av levd liv var en av grunnene til at bøkene etterhvert møtte mye kritikk. Problematisk var også at mytologisk litteratur og fiksjon ble presentert på en mal publikum hadde blitt kjent med som fakta. Og med et halvsolgt gigantopplag på boken som handlet om Star Wars, møtte giganten etterhvert problemer. DK eksisterer fortsatt, men har mistet dominansen den holdt over konkurrentene. Men mange forlag ble inspirert av denne stilen, og vi ser fortsatt sakprosavarianter som har hentet forbilder fra Dorling Kindersley.

Har vi bredde nok?

Kunne DK-bøkene oppstått i Norge? Det tviler jeg på, og noen av årsakene er de jeg har pekt på før. I tillegg til den luksus å publisere på et verdensspråk, som gjør prosjektene salgbare i mange kulturer uten oversettelse. Dessuten vil jeg hevde at vi i norsk sammenheng hemmes av tekstens prioritering på bekostning av illustrasjon og design. Denne tenkningen, som ikke holder tritt med hvor visuelt orientert verden har blitt, hindrer oss i å få til de storslåtte, nytenkende prosjektene. Men har vi illustratører som arbeider i visuelle uttrykk, som kunne gått inn i DK-konseptet? Ville det dessuten være ønskelig? DK-bøkene var gårsdagens løsning.

Da Jørn Hurum skrev boken Ida (13) om funnet som kan være et viktig ledd i utviklingen fra ape til menneske, valgte forlaget hollandske Ester van Huelsen som illustratør. Dette er en utgivelse som signaliserer internasjonal tenkning; visuelt er den dyktig gjort, og utfordrer ikke leseren med uventet estetiske løsninger. Kanskje var det et riktig valg til den utgivelsen? Men det skal boken ha: Den var påspandert parallelle utgivelser på bokmål og nynorsk.

La meg også nevne med sånn passe understreking at naturalisme på ingen måte er riktig i alle sakprosaideer. Men innsikt i visuelle virkemidler og gode fagkunnskaper må ligge til grunn. På Itunes Store finnes for eksempel Tinybop Inc, som lager sakprosa-apper om kroppen, roboter, vulkaner og mye mer. Illustrasjonsmaterialet opererer med en subtil abstraksjon. Vi gjenkjenner objektene som er gjengitt, men får tydelig indikasjon på at det ikke er fotografert. Jeg vil trekke fram to norske bøker som lar illustrasjonene beholde sterke spor av utøverne. Begge utgivelsene har leserne og markedet tatt vel i mot.

I 1993 utkom Raudt, blått og litt gult (14), en reise gjennom kunsten som forfatter Bjørn Sortland og illustratør Lars Elling sto bak. Vi må erkjenne at oppmykning av sakprosa på ingen måte lenger er nytt i 2015. Denne utgivelsen ga både kunnskap og innlevelse gjennom bilder og tekst. At opphavspersonene hadde stor tillit til hverandre og la seg i selen for sammen å skape et fantastisk bokkonsept, lyser fra sidene.

Inspirerende er også Skarpe tenner (15) skrevet av Erna Osland og Marvin Halleraker, Mangschou, 2005. Det er jo genialt å presentere naturvitenskap på tvers av artene – gjennom deres tanngard. Én og samme person har stått for illustrasjoner, layout og design, det er Marvin Halleraker. Den framstår annerledes enn fotobøkene om dyr, presentasjonene er originale og spennende, underholdende uten å være gøyale.

Fra redaktørens vinkel

Norsk forlagsmiljø var preget av en porsjon sunn skepsis til det velsmurte DK-konseptet. Mange har forsøkt å gå andre veier, og et forlag som har kommet med spennende norske sakprosautgivelser de siste årene er Mangschou forlag. De har laget flere ulike fagbokserier, blant annet en serie for mindre barn, der en skjønnlitterær del etterfølges av en sakprosatekst (og en prisbelønnet serie om dyr og mennesker med tekst av Erna Osland). Jeg har tatt meg en prat med Margrete Rasmussen, tidligere redaktør i forlaget, nå spesialrådgiver ved Bergen offentlige bibliotek. Å se tilbake fra et nytt ståsted gir fin avstand, tenker jeg, og intervjuer Margrete om hvilke grep hun vil nevne som sentrale for fagbøker for barn.

– Å lage gode, nye fagbøker for barn er et økonomisk løft som gjerne ikke gir stort overskudd i kassen. Men viktige bøker som hos Mangschou ble laget med et ønske om å gi leserne nye norske utgivelser, som formidler kunnskap fra et gjenkjennelig miljø. Det var et bevisst valg å satse på illustrasjoner som beholdt karakter av å være tegnet, ikke fotoimitasjoner. Dette gir større rom for lek, og gjør det mulig å fremheve viktig informasjon, samt gir en fin helhet og er gjerne mer tidløse.

Teksten forteller og forklarer om emnet, men sammen med illustrasjonene skapes et større hele. Det er viktig at illustrasjonen ikke fremstår som ren dekor, men har en faglig funksjon. Den er en sentral del av fagformidlingen, selv om den gjerne er leken i sin tilnærming. Marvin Halleraker formidler for eksempel i sine illustrasjoner i Skarpe tenner og Fint å ha far (tekst av Erna Osland), sider ved emnene som et foto ikke hadde kunnet gi.

Empowering

Faktabokser pleier det å være mye av i sakprosautgivelser. Her er litt fakta til appen vår rett fra the horse’s mouth. Grafill Illustrasjon og jeg mailes i noen runder, jeg leter etter statistikker over utøvere som jobber med sakprosa, slike tall finnes ikke. Det nærmer seg helg og det er travelt. Illustratørene jobber med deadliner; Eivind Vetlesen som sitter i styret har jobbet 24 timer i strekk for å ferdigstille et oppdrag og må hjem for å sove.

Men to illustratører, Kari Sortland og Erik Ødegård som deler abeidsfellesskap med ham, stiller seg til disposisjon en fredags ettermiddag. De forteller at de heller jobber med skolebøker enn med skjønnlitteratur og fakta, fordi skoleboksatsene gjør det mulig å leve av illustrasjon – på et vis. Det er ikke lov for to aktører å sammenligne pris på grunn av konkurranseloven, men jeg vet at den siste jobben jeg gjorde av skolebøker i 2007 ble honorert med samme kronebeløp som to tiår tidligere – jeg hadde fortsatt listen fra oppdragsgiveren i skuffen. Interesseorganisasjoner for yrkestegnere – hallo? Jobbes det med denne problematikken?

Kari Sortland og Erik Ødegård er medlemmer i Grafill, men uttaler seg her ikke som talspersoner for organisasjonen. Samtalen med dem er en sondering av status quo for utøvere i 2015.

De har forskjellige erfaringer med oppdragsgivere, men opplever arbeidet som lystbetont, tross alt. Best er det når oppdragsgiveren går inn en dialog om uttegning av layout før oppslagene er ferdig snekret med tekst og design. Elles blir det ofte mange runder med rettelser og en opplevelse av å stå i bro for å overkomme kravene, sier Erik Ødegård.

Bjørn Ousland er styreleder i Norsk Illustrasjonsfond, som ble opprettet i 1979 etter forhandlinger mellom staten og kunstnerorganisasjonene. Fondet forvalter en del av midlene fra bibliotekvederlaget. Formålet med fondet er å støtte norsk billedkunst innen området illustrasjon av litterære verk. Hvert år vurderer styret innkomne søknader og deler ut støtte til prosjekter. Han sier det sjelden kommer inn søknader om støtte til sakprosaillustrasjon, og mener det er på tide med en egen støtteordning for illustrasjon til denne sjangeren. Han har selv illustrert både skjønnlitterære bøker, skolebøker og sakprosa, og står bak flere utgivelser med ansvar for både tekst- og illustrasjonsdel.

Mer om penger og midler – og flere konsekvenser når de uteblir

Jeg ringer Morten Olsen Haugen, rådgiver ved Nord-Trøndelag fylkesbibliotek. Han er også bokanmelder i Aftenposten og i barnebokkritikk.no. Han har blant annet skrevet om tilstanden til norsk sakprosa i en artikkel (16) i 2014 og erkjenner at det er viktig at også bildene blir omtalt ordentlig i bokomtaler. Han minner meg om hva det vil si å bygge opp kultur, og om betydningen av dokumentasjon av det eksisterende. Bosatt i samisk område er han engasjert i å dokumentere aspekter av den samiske kulturen, som snøscooteren. Problemet er den fragmentariske dokumentasjonen.

Mens jeg skriver dette, husker jeg denne morgenens Kulturnytt på NRK (17) om hvordan samisk kulturarv neglisjeres. En grunnlovsendring gir Sametinget ansvar for å forvaltningen. Men penger til å utføre dette følger ikke med. En skam og diskriminering, kaller Sametingspresident Aili Keskitalo nasjonens forvaltning av samisk kulturarv. Dokumentasjon, konservering og formidling fra statlige museer og institusjoner er blant materialet Dorling Kindersley kunne øse fra. Med den sittende norske kulturminister, som er svært opptatt av å fronte frivilligheten, er det grunn til å peke på hva det kan innebære for framtidige generasjoner hvis det kun er frivillige som skal ivareta kulturforvaltning.

Jeg blar meg gjennom en bunke bokomtaler (man finner dem ikke påtrengende hyppig i dagsavisene) og blir sittende og grunne over hvorfor en del bokanmeldere er så reserverte når de omtaler bilder i bøkene. Henger det sammen med en opplevelse av egen utilstrekkelighet? Det får bli en egen tekst, ser jeg, emnet er for stort til å skulle inn i denne teksten.

Mer tall!

Hva med bibliotekenes utlånstall? Jeg befinner meg i Bergen, og har gleden av det utmerkede hovedutlånet her. Her er det mulig å hente ut statistikk over lån, jeg sjekker først fagbøker for barn. Tre bøker om Ludde ligger i toppsjiktet, med samlet 513 utlån de siste seks månedene (18). Dette må sjekkes nærmere. Hvordan kan dette sorteres som fagbøker? Men som fjerde utgivelse dukker en skikkelig fagbok opp. Det er Enkel norsk grammatikk av Liv Astrid Greftegreff, med 113 utlån. Rett etter følger Guinness World Records 2015, med 102 utlån. Jeg har to års bakgrunn som biblioteksmedarbeider og husker hvordan vi knapt rakk å sette rekordboka på plass etter forrige låner før den var grepet av en ny. År etter år er dette en svært populær serie. Andre populære utgivelser er bøker om vulkaner, astronomi, dinosaurer, dyr, fugler og fisker. Og enkelte bibliografier: Anne Frank, Malala, Bjørn Ouslands polarfarere, Anna Fiskes følelsesbibliotek, Håvard Tjoras bøker om matematikk, samfunnsfag, historie mm.

Og ungdomsbøkene? Vel, Guinness World Records dukker her opp øverst på lista – betyr det at samme bok telles i to kategorier? Jeg kontakter biblioteket, men siden det er helg mens jeg skriver dette, må jeg avfinne meg med at dette forblir ubesvart for nå. Håvard Tjora er nummer to med en utgivelse som går rett i solar plexus for en uryddig skoleungdom: Verdt å vite fra grunnskolens pensum: samfunnsfag, historie, geografi, naturfag, fysikk, kjemi, biologi: 1.–10. klasse, med 52 utlån. Men hadde vi slått sammen tallene fra de to utgavene av Anne Franks dagbok som ligger rett under, ville den gått forbi med 93 utlån. Nummer fire på lista er en sjakkbok, deretter fjorårets Guinness’ rekordbok, fulgt av astronomi, dinosaurer, fortellinger om fotballklubber.

Visuell retorikk og pedagogikk

Fakta? Min svigermor, som har doktorgrad i biologi, smiler når hun tenker tilbake på hva hun lærte i grunnskolen: at atomet var minste enhet i et grunnstoff, slik Schrödinger kom fram til i 1926. Seks år senere kompletterte James Chadwick modellen med nøytronet. Mange andre fagfelt, som ernæring, klimaforskning og forståelse av det menneskelige sinn, skaper hodebry for dem som skriver bøker. For «sann» informasjon går i blant ut på dato. Om vi tillater oss en mer spørrende, åpen holdning til det vi til enhver tid holder for sant, varer holdbarheten på informasjonen kanskje også lenger?

Dessuten må vi snakke om spenningsfeltet mellom bildet og teksten, som har vart i flere tusen år. Ikke bare i islam; bildeforbudet er også nedfelt i jødedommen og kristendommen med budet: Du skal ikke ha andre guder enn meg. (19) Er dette noe du tenker over i ditt daglige konsum av visuell kultur? Uten å vite noe om hvordan de neste ordene virker på deg, hvisker jeg deg i øret: Charlie Hebdo. H&Ms undertøysmodeller før jul.

Det bildet gjør annerledes enn teksten er dette: Den sniker seg inn i underbevisstheten, treffer oss i mellomgulvet, rammer oss i følelsene før vi har rukket å sortere gjennom hjernen. Bilder er kraftige saker og benytter seg ofte av patos, affekt (20), emosjon som tradisjonelt er blitt betraktet med skepsis i forbindelse med informasjon (21).

Pedagogikken har endret seg: Fram til 70-tallet hadde vi et syn på læring som en lineær prosess. Strukturert og oversiktlig presentasjon av informasjon var det man mente trengtes. Så kommer Deleuze og viser oss den voksnes uro for kaos. Å lære skjer i en snirklete prosess, et rhizomatisk mylder eller rotsystem. Vi betrakter læring annerledes i dag, ser ikke lenger på den som lærer som passiv mottaker, men som medaktør. (22)

Når vi blar i bøkene utgitt i 2015 uten å være helt sikker på hvilken sjanger den boken vi holder i hendene hører under – hva kan det skyldes? For det første befinner vi oss i bølgeskvulpene etter postmodernismen, der genreoverskridelser er et av de karakteristiske trekkene. Dette er noe vi finner i hele kulturbildet: i filmen, i teateret, i dansen, i romankunsten.

Forskningsformidling må også kunne sies å ha blitt mindre strengt under samme periode. Ig Nobel Prize deles i 2015 ut for 25. gang av Cambridge universitet, og har som intensjon å formidle forskning som får deg til å le først og tenke etterpå. (23)

Nylig presenterte Gunnar Liestøl på forskning.no (24) hvordan humaniora kan skape visuell retorikk etter teori av Gérard Genette. Narratologi – ikke brukt i ettertid for å analysere fortellinger – men som konstruksjonsregler for nye fortellerformer: En nyutviklet app gjør det mulig å holde en smarttelefon opp mot landskapet rundt deg. Applikasjonen gjør det mulig å se, om du for eksempel står i Roma, hvilke bygninger som har vært nøyaktig på plassen du står. Og når du dreier telefonen vil perspektivet og bygningene på skjermen dreie i samme tempo som de naturlige omgivelsene. Slik kan du i et og samme øyeblikk være i Roma i dag og for århundrer siden. Utrolig.

Et rhizomisk forsøk på å se noen viktige trekk de siste 40 årene

Har du sett Orbis Sensualism Pictus (25)? Den er et encyclopedisk verk med bilder skrevet av tsjekkiske Comenius i 1658 og regnes som den første sakprosaboken for barn i vestlig kultur. Og nå gjør jeg et skandaløst hopp til ca. 1970. Jovisst. Vi spoler forbi hele høytrykksteknikkens historie, med alt sitt skjønne boktrykk. Du burde jo ha fått tilgang til en skikkelig historisk oversikt fra tidenes morgen til i dag, hva som har drevet sakprosafeltet framover. Men da ville jeg ikke hatt plass til særlig annet. Så altså: Søttitall betyr begynnelse på offset trykking. Og hva så, tenker du kanskje. Vel, kostnadene til fargetrykk ble kraftig redusert. Forestill deg om vi brått fikk bøker bare i sorthvitt igjen. Hmmm?

På åtti- og nittitallet skjedde det stadige forbedringer i bedre repro- og trykketeknikk som muliggjorde økt bruk av foto/firefarger. Ved årtusenskiftet ble digital hverdag innført i trykkeriene. Vi trodde den gangen vi hadde krøpet inn i datamaskinen for bare å skape der. Bort med blysats og boktrykk fra alle kunsthøgskoler. Lets go digital! Håhå, tro igjen! For hva skjer i våre dager? Det popper opp art book fairs (26) i annenhver by! Håndlagde bøker er i vinden. Men det er kunstneriske ting, det angår vel ikke sakprosa, protesterer du kanskje. Tja. Kikk på illustrasjonene i en del ambisiøse norske utgivelser. Da finner du kanskje en nostalgisk tilbakevending til 50- og 70-tallsestetikken, og trykketeknisk tilbakevending til mattere og mer taktile papirtyper. Lerretsrygger. Ordentlig forsatspapir og innbinding.

Om det er én tendens jeg er bekymret over, så er det tendensen til kjønnsdelingen som dukker opp i flere kategorier, men også i sakprosa. Ja, hva kan jeg si? Bort med rosa og blått! Lag gode bøker. Basta.

Dette skjer parallelt med digitale utgivelser som gir flermediale løsninger. Så vi beveger oss i to retninger parallelt: Papirboka, som ikke forsøker å spisse sine særpreg, sliter. Den gjennomtenkte, velproduserte sakprosaboken med original vinkling får gjennomslag. Om vi ikke har sett de store, sprelske, digitale sakprosabøkene produsert i Norge enda, så er de vel på vei? Out there, på kontinentet og over Atlanteren er det mange som er i full gang. Skulle du ha lyst til å prøve hjemme på kammerset å snekre din egen lille DIY sakprosa-app? Det finnes mange gratis programmer å prøve.

Hva kan vi lære av to fugleillustratører fra det nittende århundre?

Naturvitenskap utgjør, som vi så av statistikken tidligere, en av hovedgruppene innen sakprosautgivelsene. Det er en kategori som preges av lite nytenkning. Her finnes mye flittig gnukking på papir uten innlevelse eller formidlingsevne. Det kan også være ukritisk bruk av fotogrunnlag for illustrasjon, med kameravinkler som fungerer i foto, men som ser feil ut overført til tegnede medier.

Så har vi en type illustrasjon som er utbredt i norske bøker, som utstråler: Fakta er kjedelig, så la oss sende inn en gøyal fyr med kulerunde øyne som kommenterer alt med et glis rundt munnen. Beklager, men hvis ikke avsenderen har tro på at stoffet er spennende i seg selv, kan ikke Moro-Kalle redde boka.

En annen og ikke særlig bedre variant er illustrasjoner framstilt med kjølig distanse. Det som ser ut til å mangle er kraften i utøverens skapelse, viljen til tilstedeværelse, undring og glede i illustrasjonene. Er ikke utøveren engasjert? Hva kan det i såfall skyldes? Handler det om økonomi? Manglende respekt for sjangeren? Står utøveren fast ved et formidlingsproblem og trenger rådgivning fra en samarbeidspartner, eller litt inspirasjon fra en kollega?

Apropos inspirasjon, vår imaginære app har en seksjon for historiske illustrasjoner. Her er to flotte karer vi har mye å lære av. Først kommer Thomas Bewick (27), som gikk i lære fra fjortenårsalderen for å lære xylografigravyre. Xylografi er tresnitt i miniatyrformat. De graveres i endeveden av harde tresorter, gjerne kirsebær eller pæretre med tynne gravyrestikler. Noen av stiklene ligner tynne kammer som gir parallelle sorte og hvite linjer som optisk danner en gråflate. Andre kan gi grovere linjer. Bewick var en mester i dette mediet, hans miniatyrer lyser av grafisk variasjon og fortellerglede. Å innføre farge ville være å ødelegge det perfekte bildet. Fuglen under er hentet fra A History of British Birds laget i 1843. Se hvor elegant han får fram fuglens karakteristiske trekk, hva den spiser og hva slags habitat den kan forventes å finnes i. I mange av Bewicks gravyrer kan det være en egen fortelling i naturomgivelsene i bakgrunnen. Jeg forestiller meg at han også verbalt må ha hatt en evne til å holde publikum fanget, at han må ha vært en underholdende mann å lytte til over en pint bitter eller to på puben, skjønt dette vet jeg jo ingenting om.

Når vi først snakker om fortellerglede og fugler, bør vi ta med John James Audubon (28). Han er en fargerik fyr av fransk opprinnelse, men som med falskt pass steg i land i De forente stater i 1803 for å unnslippe militærtjeneste. Våpen og det å ta liv kan han ikke hatt mye i mot, for hans iver som jeger satte familieformuen over styr, og han livnærte seg etterhvert som handelsmann, jeger og dyrepreparator. Om han skjøt mindre enn hundre fugler i løpet av en dag var det en dårlig dag, mente han. Han begynte å ringmerke fugler og satte seg fore å lage en illustrert oversikt over kontinentets fugler. Gjennom tjue år arbeidet han med akvareller som senere ble reprodusert i trykk. Han insisterte på at reproduksjonene av fuglene skulle være i autentisk størrelse, også hans favoritter kalkunene, så trykkene er i anselig format. Men det som gjør ham viktig her og nå er det sitrende livet han fanger i bildene, det er så man hører flaksing av vinger, kampskrik mellom rivaliserende haner, det dumpe smellet idet hauken treffer sitt bytte og gjennomborer det med klørne. Det ser ut som om Audubon bare fanger dramaet i øyeblikket, men om man studerer bildene nøye, ser man hvordan han benyttet enhver anledning til å vise deg alle faglig viktige aspekter ved visuell saksbeskrivelse; baksiden av en vinge, hvordan en papegøye bruker foten for å klø seg på hodet. Men først og fremst denne evnen til å fange livsgnisten i modellen er det som preger bildene hans.

Gwalt var et begrep Albrecht Dürer brukte om det han mente var en kunstners kraft og temperament avleiret i det kunstneriske resultatet. Mindfulness er i vinden for tiden. Å være tilstede helt og fullt i sin egen skapelsesprosess, det kan både Bewick og Audubon. Kan vi?

Spillet

Hva er en app uten et spill? I spillet er du det unge illustratørtalentet som, i henhold til god spillfilosofi (29) kan velge om du vil være bad guy eller good girl.

Du er en av de få utvalgte som får plass i en av landets kunst- og designhøgskoler. Den første utfordringen du møter er at norsk utdanningspolitikk i flere tiår har nedprioritert det estetiske aspektet i grunn- og videregående skole. Dette rammer deg hardt; du har store huller i din kompetanse. Og hadde det vært i onde, gamle dager ville skolen sagt: Ditt problem. Men her erkjennes at det er en utfordring som må løses: I tillegg til alle kursene som gjør deg til en god allrunder som visuell kommunikatør, må du få muligheten til å utvikle deg til å møte oppdragene som du skal jobbe med etter endt utdanning. Det betyr ikke at utdanningen skal være markedstilpasset. Den skal øve deg til å ta ansvar for gode valg om du står under press i din framtidige rolle. Å lære yrkesstolthet, retorisk ferdighet og faglig dybde er det du får i denne runden i spillet (30).

Nå kommer vi til en bøyg som kalles Kulturrådet. Dette er en uoversiktlig labyrint med mange lurende farer. Her møter du Politikeren og Byråkraten som forstår at to hindringer må løses for at du skal komme videre: De inkluderer sakprosa i produksjonsstøtteordningen (31) så du skal få en rettferdig betaling for arbeidet ditt! Hvordan skal du ellers klare å gjøre god research og gå i dybden mens du utvikler boken? Dessuten har du etter utmerket innsats vunnet en bonus: Innkjøpsordningen endres for å speile hva vår tids barne- og ungdomslitteratur er. Sakprosautgivelser likestilles med skjønnlitterære bøker i innkjøp, og byråkratene endrer støtten i forståelse for at samtidens og framtidens bøker består av en rekke samarbeidende kunstformer, ikke bare verbal litterær kvalitet. (32)

Neste utfordring er Forlaget. Du merker deg små sprekker i fundamentet på denne vakre bygningen med doriske søyler og akantusranker. Hva står for fall? Kan det være de store tomme ord om likestilt samarbeid som blir feid til side? Du undertrykker et enormt sinne som får musklene til å bulne. Du raserer ikke forlaget, og innstiller deg på dialog på jevnbyrdige premisser. Det viser seg å være en klok beslutning: Bygningen restaureres foran deg. Dessuten har redaktøren fått to hoder der det ene tenker tekst og det andre bilder. Det høres skummelt ut, men i tillegg har spillfiguren englevinger og du leser redaktørens tanker, som er edle og gode. Du får dessuten drahjelp av din nye medspiller, Forfatteren. Denne karakteren er også ute etter å vinne spillet, og erkjenner at for å gjøre det, må partene ha rettferdig behandling og arbeidsmuligheter. Dere er litt av et team, og på kortere tid enn forventet har dere skapt en spennende bok! Og se der, nå får dere et gulnet bonuskort kalt Det tredje språket (33) som gjør dere i stand til å møte framtidsutfordringene: Boken går over i flere parallelle tilværelser på papir og digitalt.

Men pass på. Utenfor forlagshuset kan farer lure. Står noen der for å overfalle Illustratør og Forfatter? Nei, her er det litt antiklimaks i spillet, som må løses når det oppgraderes til versjon 2.0. Det er nemlig dårlige kår for å få vist fram bøkene der ute. Bokhandlerne har sluttet å selge bøker, det går mest i duftviskelær. Og pressen skriver ikke om litteratur for barn og unge. Det handler ikke bare om spalteplass, men også om mot til å omtale illustrasjon. Akkurat nå står dere rygg mot rygg, væpnet til tennene med blyanter, digitalt tegnebrett og minnekort på Sehestedsplass og roper: Vi aksepterer ikke at avisene nedprioriterer omtale av bøker for barn og unge! Og sakprosabøker må komme fram i lyset! Kom igjen, kritikere! Vi trenger deres innspill for faglig utvikling! Mot dere gjaller ekko av deres egne stemmer. Men der er en fane som vaier i vinden. Dere smiler gjenkjennende. Medspilleren Barnebokkritikk er på banen. Men har Barnebokkritikk.no blitt en avlatsordning for manglende bokomtaler i kulturavisene? Nettstedet får kun anmeldt 10% av totale utgivelser i løpet av et bokår. Kulturredaktører over det ganske land: Jeg utfordrer dere til å ta ansvar!

Epilog

Jeg røper ikke om vår Illustratør vinner spillet, eller om spillet i det hele tatt lar seg vinne. Det ligger nemlig en liten hindring på banen som må løses. Så lenge en app koster 40 kroner å laste ned… hvordan kan det bli økonomi som rekker til alle?

 

Les også: «Faktabokens utfordringer» av Steffen Sørum, barnebokkritikk.no 30.9.2015.

 

Kildehenvisning:

1. Grafikkframstillingene baserer seg på tall fra Nasjonalbiblioteket i Oslo ved forskningsbibliotekar Sofie Arneberg, innhentet 18. september 2015

2. Kristin Ørjasæter: «Kan øke gutters leselyst» om utvikling av norsk sakprosa for barn og unge i Nye meninger Dagsavisen, publisert 15. januar 2014 http://nyemeninger.no/alle_meninger/cat1000/subcat1029/thread293390/#post_293390 Retrieved 2015-09-24

3. http://framtida.no/articles/det-er-ikkje-god-nok-sakprosa-for-ungdom#.Vf2IXc7x6s1 Retrieved 2015-09-19

4. http://bok365.no/artikkel/vil-ha-mer-sakprosa-for-barn-og-unge/#.VfUr07T6WoU Retrieved 2015-09-19

5. https://en.wikipedia.org/wiki/USA_Today Retrieved 215-09-20

6. http://www.pocket-lint.com/news/131313-what-s-the-point-of-snapchat-and-how-does-it-work Retrieved 2015-09-23

7. Douglas Rushkoff, Playing the Future. What We Can Learn from Digital Kids Riverhead Books, New York, 1996. http://www.rushkoff.com/playing-the-future/ Retrieved 2015-09-11

8. Spesialnummer sakprosa. Lilia Ratcheva-Stratieva, red. Bookbird, Vol. 41, No 1-2003/3.

9. «Reluctant Readers Choose Nonfiction. Just give me the facts.» Mary Dayton-Sakin og Ronald Jobe. Bookbird, Vol. 41, No 1-2003/3.

10. Kristin Ørjasæter, Bok og bibliotek http://www.bokogbibliotek.no/norsk-barnelitteratur-et-verbalt-nasjonalt-sporsmal Retrieved 2015-09-19

11. Antologien Hugin og Munins indre redaksjon: Marianne Koch Knudsen, Lars Røtterud, Sirikit Lockert og Hilde Kramer. Eksterne medhjelpere: Jon Bing, Kjersti Scheen, Tor Åge Bringsværd, Minken Fosheim, Tor Edvin Dahl, Eirik Newth.

12. https://snl.no/Bokkunstprisen Retrieved 2015-09-20

13. Nina Goga «Bildeboken som forskningsformidling» Barnebokkritikk.no, 2011: http://www.barnebokkritikk.no/modules.php?name=Reviews&file=print&id=864 Retrieved 2015-09-21

14. Omtale av Raudt, blått og litt gult 

http://www.barnebokkritikk.no/modules.php?name=News&file=article&sid=77 Retrieved 2015-09-21

15. Omtale av Skarpe tenner http://www.barnebokkritikk.no/modules.php?name=Reviews&rop=showcontent&id=319 Retrieved 2015-09-21

16. Morten Olsen Haugen om fagbøker for barn https://www.academia.edu/9381441/Fagbøker_for_barn Retrieved 2015-09-23

17. Om grunnlovsendring som gir Sametinget ansvar for forvaltning av samisk kultur, NRK P2, Kulturnytt, 23. september 20015 https://radio.nrk.no/serie/kulturnytt-radio/NMAG01018915/23-09-2015#t=12m33s

18. Utlånstall fra Bergen offentlige bibliotek, utlånte fagbøker for barn siste seks måneder. http://bergenbibliotek.no/kikkhullet/kikkmestut-b-0.html. Hentet 26. september 2015

19. Om bildeforbudet https://en.wikipedia.org/wiki/Aniconism Retrieved 2015-09-19

20. Affekt ikke knyttet til subjektet, men til sansning i seg selv.

http://teaterfot.sircondesign.net/wp-content/uploads/2015/01/Forsker-i-affekt-i-DRAMA-4-14.pdf Retrieved 2015-09-22

21. Og vi behøver ikke gå lenger tilbake enn Leni Riefenstahl for å minnes hvor farlig det kan være. http://www.ushmm.org/wlc/en/article.php?ModuleId=10007410 Retrieved 2015-09-24

22. http://blogg.hioa.no/underveis/nr-3-hosten-2012/a-skape-fellesskap-barn-og-voksne-skapende-endringsprosess-av-liisa-huurros/ Retrieved 2015-09-20

23. Ig Nobel Prize http://www.improbable.com/ig/winners/ Retrieved 2015-09-22

24. Humaniora som visuell retorikk http://forskning.no/2015/09/hightech-humaniora Retrieved 2015-09-21

25. Orbis Pictus, kalt verdens første sakprosabok. https://en.wikipedia.org/wiki/Orbis_Pictus Retrieved 2015-09-23

26. http://www.bergenartbookfair.no Retrieved 2015-09-23

27. Om Thomas Bewick http://www.bewicksociety.org Retrieved 2015-09-23

28. Om John James Audubon http://www.audubon.org/content/john-james-audubon Retrieved 2015-09-22

29. Hvorfor vi velger gode karakterer om vi kan: http://www.marketplace.org/topics/tech/choosing-be-good-guy-video-games Retrieved 2015-09-21

30. Kunst- og designhøgskolen i Bergen har i 2015 opprettet et kurs i bachelorutdanningen innen visuell kommunikasjon kalt Designerens identitet. Etikk, filosofi og egen identitet knyttes sammen med visuell historiefortelling og andre faglige utfordringer. Jeg venter i spenning på et stipendiat for kunstnerisk utvikling som tar opp det visuelle i bøker for barn og unge fra fagets innside, selv om det finnes mye utmerket forskning fra litteraturfeltet.

31. Kommentar fra kronikkforfatteren: I dag , 24. september 2015, er det fattet vedtak om at den nye tilskuddsordningen skal omfatte sakprosa. Men den går til forlagene – er det de som trenger det mest?

32. Kristin Ørjasæter (ibid)

33. Om det tredje språket. Ord, bilde, lyd, bevegelse og interaktivitet i de nye mediene, begrepet utviklet av Sven Lidman. Retrieved 2015-09-21. http://www.boa.se/om-tredje-spraket