Grundige verk om teaterets sjel

Det uvurderlige i dette barnedramatikk-prosjektet er at serien vil hjelpe kommende teatergenerasjoner med å finne et stødig feste i fortiden som de kan bygge videre på.

Jeg kunne startet denne teksten med å fortelle om hvordan min egen mormor hadde et helt spesielt forhold til Anne-Cath. Vestly, da hun selv gikk noen år under henne på skolen og alltid syntes at hun var en tøffing. Eller hvordan jeg, en dag et av de større barna i barnehagen var syk, fikk vikariere på en ordentlig scene som et av dyrene i Hakkebakkeskogen. Eller hvordan det var planen nesten hver gang vi kjørte til hytten at vi skulle kjøre innom Prøysenhuset, men at det aldri ble noe av. Isteden vil jeg spole en del år framover i tid, bort fra barndommen, og fram til en diskusjon om hva som publiseres i Norge i dag.

Smal litteratur

For et par år siden gjorde jeg en opplesning i Malmö, og møtte i den sammenheng en forlegger for et lite, idealistisk forlag som publiserer ganske fantastisk både svensk og oversatt litteratur. Han fortalte meg, over en øl, at han hadde snakket med en annen norsk forfatter, som mente at forholdene var for gode for smal litteratur i Norge. Forleggeren repeterte ordene med vantro. Forfatteren hadde sagt at det blir publisert for mye smal litteratur! Så spurte han meg om dette var riktig — om det var dette vi syntes, vi innbyggerne i oljenasjonen Norge. Jeg ristet på hodet og beroliget mannen med et nei. Den litteraturen som kommer ut på små forlag, som kommer ut av et entusiastisk miljø, eller fra enkeltstående ildsjeler, den kan det ikke bli for mye av.

Cover-vestly

Da jeg så ble forespurt om jeg ville skrive om Drama for barn – teaterets sjel, serien som Vidarforlaget nå publiserer, med både historiske og samtidige skuespill for barn, og kanskje stille meg spørsmålene: Hva skal vi med disse i bokform? Har stykkene relevans for de som ser etter dramatikk i dag? Er det interesse for dette? – så visste jeg allerede før jeg plukket opp bunken jeg fikk tilsendt i posten at jeg nok en gang ville riste på hodet og svare: Er dette nødvendig? Kanskje ikke. Men er det ønsket? Uten tvil.

Når jeg så pakket ut bøkene på kjøkkenbenken og raskt bladde gjennom for å se hva dette var, var det bare å ta hatten av i respekt for arbeidet som er nedlagt. Serien, som samlet er planlagt å bestå av 15 bøker, inneholder utvalgte, i stor grad upubliserte skuespill for barn av både kjente og mindre kjente norske forfattere, og grundige biografiske etterord om de utvalgte forfatterne. Anne Helgesen, som er doktor i teatervitenskap, dramatiker og leder for Kattas Figurteater Ensemble og Petra Helgesen som er lektor, litteraturviter, kritiker og tidligere forlagsredaktør, har gått grundig til verks. De første bindene inneholdt samlinger med stykker av Frederikke Bergh, Barbra Ring, Hulda Garborg, Sverre Brandt og Agnar Mykle. Bind med verk av Tor Åge Bringsværd, Turid Balke og Peder Cappelen er under arbeid, mens et bind med Lars Vik allerede er planlagt å komme etter dem. Det siste bindet er det ennå ikke avgjort hvem som skal få æren av å ha sitt navn på, og Anne Helgesen uttaler selv at det er enda vanskeligere å velge i den store floraen av dramatikere som arbeider i dag enn det har vært å velge blant tidligere forfattere. Cover-egner

Selv har jeg gått gjennom de foreløpig siste utgivelsene (bind 6–10) med to bøker med Anne-Cath. Vestlys skuespill, to med Thorbjørn Egners og en tykk samling med skuespill og mindre stykker av Alf Prøysen. Alle disse tre forfatterne tilhører generasjonen mine besteforeldre tilhørte, og som jeg leser i et av etterordene at 80 % av barna i min egen foreldregenerasjon hørte daglig på radio når barnetimen for de minste ble sendt på NRK. Om noen har påvirket det Norge vi har i dag, så er det dem.

Gått i glemmeboken har de heller ikke. Thorbjørn Egner har sin egen temapark Kardemomme by i Kristiansand Dyrepark, oppkalt etter nettopp velkjente Folk og røvere i Kardemomme by som også er med i sjette bind i denne serien. Anne-Cath. Vestlys Knerten ble relativt nylig filmatisert. Og begge forfatterne blir med jevne mellomrom satt opp av landets teatre. Alf Prøysen har kanskje i enda større grad enn de to andre vært knyttet til sine tekster gjennom egen tilstedeværelse og formidling, gjennom både sang og teater, men også hans tekster for teater blir jevnlig satt opp, nylig med Teskjekjerringa i operaform.

Glemte stykker

Tross dette har flertallet av disse stykkene tidligere ikke vært tilgjengelig i bokform. De finnes som stensilerte manus tilgjengelig på nasjonalbiblioteket, og flere teater har dem i sine manussamlinger, men for en lekmann som meg har det ikke vært bare å slentre innom det lokale biblioteket for å plukke med meg et stykke, om jeg ville, som både jeg, og, leser jeg i etterordet, Prøysen, gjorde som barn, spille noen scener i egen stue. Redaktørene har vektlagt å trekke fram mindre kjente stykker, og i deres ånd vil jeg sitere utdrag fra et par av dem. Først ut er Vestlys Nyfødt Andersen, et dukkespill skrevet som bestillingsverk til Oslo Nye Dukketeater med premiere 3. september 1970.

Cover-vestly-2WALDEMAR

(foran teppet)

God dag, god dag, jeg har egentlig ikke tid til å snakke med dere, for jeg er så grusomt opptatt, men siden jeg er den viktigste personen i stykket, så må jeg ta meg tid til et minutteller to tre fire åtte ti eller noe sånt. Jeg heter Waldemar, og jeg vet alt. Jeg vet at det regner i Kina nå og at flere av dere hadde bursdag i fjor og skal ha det i år, og mange har mistet en tann. (…)

RAMPEGUTT

(inn)

Vet du at mor og far Andersen har fått en baby?

WALDEMAR

Nei det visste jeg ikke. Det må være noe galt med antennen min, men nå vet jeg det jo, så den er nok bra igjen.

Jeg fniste da jeg leste. Vestly går i stykket rett på det Helgesen i etterordet beskriver som et av hennes kjennetegn — at barna vet mer enn det karakterene gjør. Dessuten snakker Waldemar direkte til barna. Dette er et grep både hun og Prøysen flittig brukte i sine stykker, og ikke minst på TV. I Gumman som blev liten som en tesked fra 1967, en serie som kom etter Prøysens gjennombrudd i Sverige, og som per i dag er en av de mest populære julekalenderne sendt på TV noensinne, snakker også Teskjekjerringa direkte til barna. I alt overmot opplyser hun til og med en liten jente som er med henne på skjermen om at de barna som sitter og ser på slett ikke er farlige.

Cover-proysenTESKEDSGUMMAN

Hei på deg! Du er oppe og ikke gråter? Ja slik skal det være! Jeg må bake i dag, som du ser, og så har jeg fått hjelp, som du ser.

     (til jenta)

Kom og hils på barna i TV!

     (jenta er sjenert og snur seg bort)

Jo da, kom nå da.

     (leier jenta bort til TV, jenta er alvorlig og neier pent)

Ja der ser du. Barna i TV er så snille så, de er ikke farlige på noen måte.

Vestly var den av de to som var først ute med å jobbe for TV, men hun inviterte raskt med seg Prøysen inn i NRK-varmen. Sammen utformet de det som skulle bli store deler av NRK sitt barneprogram. Egner var også involvert i NRK. Nytt for meg var at han også, preget av egen oppvekst i Oslo øst, var dypt engasjert i pedagogikk. Det kommer tydelig fram i Den nye byen – Et klasseromsspill på vers, som stod på trykk i 3. klasses lesebok, Verden er stor, utgitt i 1950. Her innleder borgermesteren:

BORGERMESTEREN

God dag, god dag, velkommen hit!
Vi vil så gjerne høre
at hver og en forteller litt
om hva han har å gjøre.

Etter det ramser baker og smed og maler og bonde og så videre i kjent Egner-stil på rim opp hva de driver med. Det kan til og med bli i overkant pedagogisk, men såpass må man vel tåle. Dessuten er det som det står på den utbrettbare folden i smussomslaget på bøkene: Denne serien utgis for å styrke den historiske kunnskapen om norsk barneteater. Pedagogikken er jo uten tvil en del av den historien.

Historisk vektlegging

Om man skal være noe kritisk, som jeg nesten ikke har lyst til å være, i entusiasme over dette prosjektet, er det likevel litt verre med det videre målet om at de dramatiske verkene gjøres tilgjengelige slik at de kan stimulere til fornyelse av repertoaret, faglig debatt og leselyst. Med stor forståelse for både reelle ambisjoner, og for hva man skriver enten man står på den ene eller den andre siden av Kulturrådet sin pengesekk, gaper disse ordene likevel over mer enn bøkene dekker.

Cover-egner-2Arbeidet lagt ned av Helgesen og Helgesen er et mesterlig arkivarbeid, som gjør skuespillene lettere tilgjengelig, og dette skaper nettopp leselyst, men de biografiske etterordene er altfor konservativt skrevet til å vekke debatt. Det kan imidlertid sett fra en annen kant betraktes som en styrke. Å diskutere for eksempel Alf Prøysens legning, en diskusjon som var oppe for et par år siden, virker invaderende når det var en diskusjon han selv valgte å ikke ta. Om man fremfor debatt-potensiale leter etter godt dokumentert, balansert og saklig informasjon om forfatterne, så er det nettopp det man finner i disse bøkene. I enkelt nok språk, og kort nok formulert, til at det også kan leses av skoleelever som skriver oppgave, eller nettopp av en amatørteatergruppe som ønsker å sette opp et stykke og vil ha litt bakgrunnsinformasjon.

Personlig har jeg også sterk tiltro til at det er gjennom kunnskap om fortiden, ved å stå på skuldrene til de som kom før oss, at fornyelse skapes. Det viktige, det uvurderlige i dette prosjektet er nettopp det at denne samlingen vil hjelpe kommende teatergenerasjoner med å finne et stødig feste i fortiden som de kan bygge videre på. Vi lærer av historien hvordan andre var, og hvordan vi også kan være. Jeg vil avslutte med Vestlys ord fra Rasende ridder Ole Aleksander fra 1962, som Helgesen selv siterer i etterordet om henne, og som jeg tenker kanskje beskriver grunnlaget for nettopp teatrets sjel:

«Vet dere hva jeg gjør når jeg er sånn riktig grusom vred som det heter. Da sier jeg til meg selv: Petra, jeg er lei deg, se til å bli en annen. Så later jeg som jeg er et helt annet menneske. Nå for eksempel, vil jeg være en smed fra gamle dager.»



Skrevet av:

Kommentarer

Oppdatert: .