Gummi-Tarzan i steinrøysa ved Barentshavet

Støvete boklukt, plastpalmer og hyller på hyller med bøker, blader, puslespill, brettspill. Strenge bibliotekarer (eldre kvinnfolk hele gjengen) holdt lydnivået nede. Noen år senere, rett før nedleggelsen, lærte jeg å sette pris på det, da jeg oppsøkte biblioteket en gang i blant for å synke ned i Villmarksliv. Men dette med barnebøker var altså tidligere, da vi sykla ned Kitter’n sammen med mor på jakt etter god lektyre og en pin-up eller en lollipop hvis det var godt vær.

Mye ble lest én gang og glemt. Lille To-Ben og hesten hans (søtt for de minste), Tor og Midgardsormen (med de fete tegningene) ble det ikke. Men skal jeg velge en bok i farta, må det bli den om Gummi-Tarzan, som egentlig heter Ivan Olsen. Han har en far som vil ha en sønn som er stor og sterk og edel som jungelens konge, en som kan svinge seg fra gren til gren og som kan gi andre juling. Ivan kan ikke det, og han faller bare ned og blør neseblod når faren dytter ham opp i pæretreet. Herr Olsen utbryter i affekt: «..du er en… en…en…Gummi-Tarzan!»  I det samme går et par av de store gutta forbi ute på gata. De spisser ører, de gliser godt.

Gummi-Tarzan blir altså plaget, ikke bare av faren sin, men også av de store gutta og av gymlæreren. Så møter han ei heks og tar henne på alvor (som Askeladden har lært oss at vi alltid skal). Resultatet blir Ivans drømmedag, med blant annet full runde buksevann på de store gutta, gymlæreren gråtende innestengt på do og en far som må sitte i et tre selv, helt til han faller ned og blør neseblod. Ivan er en godmodig men ubønnhørlig hevner.

Det går noen år, man får barn, og man ser hvor mottakelige de er for uttrykkene på skjerm som de eksponeres for fra dag én, og tenker: sånn var det ikke på min tid, det var kanskje bare en kanal da, på TV, og det som gikk der var kvalitetssikret og/eller så ræva at man skjønte at her var det bare å skru av å finne en god bok. Var det bedre? Vet ikke helt sikkert, men jeg tror det, så jeg skrur av, og vi tar en tur til biblioteket. I steinrøysa ved Barentshavet der vi bor nå, minner dette ikke så lite om barndomsfilialen i Oslo, kanskje litt større utvalg, helt sikkert betydelig mindre åpningstid. Og etter å ha pløyd Lund –Kierkegaard-katalogen med 5-åringen, står det klart for oss begge: Gummi-Tarzan er i en klasse for seg. Tydelig plott (en svakhet ved enkelte av de andre bøkene til Lund-Kirkegaard), karakterer med personlighet, og språk og illustrasjoner til å le av. Da er det gøy å lese.

Boka kan leses elektronisk hos Nasjonalbiblioteket i bokhylla.no.

Thorstein Johnsrud er konservator og leder ved Gamvik museum. Han sender stafetten videre til Martin Bae Pedersen.