Guttejente på leting etter seg selv

Sunniva Relling Berg debuterte i 2011 med ungdomsromanen Utfor, som ble nominert til Brageprisen samme år. Hennes andre roman Beina i gitaren har en del gode enkeltscener, men romanens prosjekt virker til tider uklart. Etter endt lesning er jeg fortsatt usikker på om jeg forstår hva Sunniva Relling Berg ønsker å formidle i Beina i gitaren?

Hår og navn som identitetsmarkør

Romanen tar til i det jeg- forteller og hovedperson, den sekstenårige Bo befinner seg på hytta. Det er sommerferie, Bo har barbert av seg alt håret sitt, og med hennes androgyne navn markerer forfatteren en flytende kjønnsidentitet. Bo er dessuten i selvvalgt opposisjon til gamle venner, og denne u-jentete adferden er et styrende prinsipp for hvordan hun opptrer i sosiale sammenhenger.

Umotivert knusing av gitar

Beina i gitaren rommer en god del scener som i første rekke ser ut til å skulle illustrere poenget med flytende identitet. Tidlig i romanen drar Bo på telttur sammen med noen venner, og guttejenten har med seg nok en markør på kjønnsoverskridende adferd, hun spiller nemlig gitar. I en scene rundt leirbålet knuser Bo gitaren sin, en særdeles dramatisk handling, i hvert fall for gitarspillere. Instrumentet koster jo en god del, og dessuten blir gitaren ofte en kjær venn, en man «kjenner» lynnet på. Man skulle tro at en slik dramatisk handling får en eller annen konsekvens, men det gjør det ikke. Etter episoden er hele gitaren glemt, og nevnes aldri mer.

Handlinger uten konsekvenser

Gitarepisoden er et tilfeldig valgt eksempel på det jeg opplever som et gjennomgående problem i Beina i gitaren, nemlig at den består av en god del lignende høydramatiske enkeltepisoder som ikke får noen konsekvenser for videre handlingsgang. I stedet for å være bygget opp som en sammenhengende fortelling, er romanen fragmentert og antydende. Det skildres like mye som det fortelles, og det som skildres er Bos eksistensiell livstretthet og tilværelsens tomhet.

Tung tematikk og vanskelige referanser

Livets tomhet og tilværelsens meningsløshet er en tung tematikk i alle slags romaner. I Beina i gitaren ledsager Bos eksistensielle grubling av referanser til verk og forfattere som en skal være godt voksen og belest for å få noe ut av.

Bos livstretthet, og eksistensielle grubling kommer ofte til uttrykk i det som danner en slags rød tråd i Beina i gitaren, nemlig hennes forelskelse til den ett år eldre Hans. Samtalene mellom Bo og Hans danner en kontrast til ungdommens overfladiske tilværelse, og her finner vi tungsindige referanser til for eksempel Descartes («Alt er materie») og til Lev Tolstoj. For eksempel her, når Bo og Hans spaserer en tur ned veien.

Eg prøver å hugse kva han snakka om. Kanskje kan eg trekke inn Tolstoj, at det er mogleg å leve så lenge ein er rusa på livet, men så snart ein er edru, kan ein ikkje unngå å sjå at alt er ein illusjon. Hans ser på meg, ventar på at eg skal seie noko. «Om du ikkje forstår at du er heilt fri, då må du òg forstå at det ikkje speler noko rolle kva du gjer, slik at du er fanga likevel. Kanskje det å gjere noko bra kjennest godt ei kort stund, men historia til menneska er over på ein augeblink,» seier eg. (side 40)

Monotont mørke

I samtalene med Hans fremstår Bo som mer moden enn sine venninner, annerledes – eller «spesiell» for å si det litt ungdommelig. Hennes livstretthet forblir likevel en konstant gjennom hele romanen. I tillegg er det flere steder hvor forfatteren antyder at Bo driver med selvskading, og etter som romanen skrider frem forsterkes den mørke tonen ytterligere. Man skal vel helst ikke moralisere i bokanmeldelser, men jeg gjør det likevel. Etter hvert inneholder boken elementer som også hentyder mot selvmord. Det må man gjerne skrive om. Men jeg, som hovedsakelig anmelder bøker for voksne, vet at forfattere kan vie en hel roman til selvmord. Det er nødvendig for å få frem den kompleksiteten som ligger i en så dramatisk avgjørelse. Jeg liker ikke måten Sunniva Relling Berg bruker selvmordet på. Det fungerer som et spenningsmoment på overflaten, og det synes jeg er spekulativt. Det var moralen.

Andre del mer fokusert

Tilbake til estetikk og dramaturgi. Mens romanens første del utspiller seg på hytta og består av mange enkeltepisoder uten klar dramaturgi, har bokens andre del en strammere struktur og klarere fremdrift. Andre del utspiller seg i byen etter sommerferien, og er strukturert som et trekantdrama mellom Hans, kjæresten Karianne, og Bo.

Outsiderens posisjon

Identitet er fortsatt et ledemotiv. På skolen blir den hårløse Bo plassert i outsiderens posisjon, og her blir vår heltinne til tider mer fandeninvolsk og energisk. Boken slipper inn små glimt av lys som med hell kunne vært utnyttet bedre. Det å tørre å skille seg ut fra mengden, å tørre å være annerledes er jo alltid positivt, men Beina i gitaren tillater aldri Bo å få nye erkjennelser, å vokse i motgang som det så fint heter ser ikke ut til å være et alternativ i denne romanen. Outsiderposisjonen blir nok en markør på identitet, men også den integreres for dårlig i romanens helhet.

Psykologi i stedet for dramaturgi

Beina i gitaren er en roman hvor karakterens psykologi og indre spenninger ser ut til å havne i konflikt med den ytre handlingen. Det gjør sitt til at hele romanen fremstår som vag og antydende, til dels uklar. Det mest interessante i denne boken er hvordan Bos kjønn blir brukt til å tematisere identitet. Det som har med eksistens å gjøre fungerer som en bremsekloss på hennes utvikling som karakter og menneske.