H.C. Andersen gjenfortalt av Bödvar Gudmundsson

Utvalget
Fyrtøyet (1835), Keiserens nye klær (1837), Nattergalen (1844), Den stygge andungen (1844) og Den lille piken med svovelstikkene (1848) er opplagt blant Andersens mest kjente eventyr. Utvalget virker fornuftig basert på popularitetskriterier; det er åpenbart ikke tekstenes omfang som har vært avgjørende. PP’s serie består av 5 bøker i presis samme format, men de Andersen-tekstene de inneholder, er av ganske forskjellig lengde. Den lengste teksten, Nattergalen, er ca. 4 ganger lengre enn Den lille piken med svovelstikkene. Dette misforholdet er utjevnet ved hjelp av tekst–bilde plassdisponering og kutt i selve gjenfortellingen. I Nattergalen er det tekst på 30 av 39 sider, mens det bare er tekst på 20 av 39 sider i Den lille piken med svovelstikkene. I tillegg er tekstlinjene pr. side mindre i den siste.

Nedskjæringen av de lengre tekstene oppnås ved å skjære bort den av H.C. Andersens stemmer som henvender seg mot de voksne. I Nattergalen er det særlig passasjene som inneholder ironiske samfunnsskildringer som er eliminert. For eksempel bortfaller karakteristikkene av den arrogante ridderen (Andersens ”cavaler”), den pedantiske spillemesteren og hoffets forfengelige damer. Resultatet er en hovedhandling som er like bra som den alltid har vært, men mindre kritisk. Dette bidrar til å opprettholde bildet av H.C. Andersen som desidert barnebokforfatter, noe han ikke betraktes som i samme grad i Danmark.

Tekst-adaptasjonen
PP Forlag karakteriserer Gudmundssons gjenfortelling som “et språk som moderne barn forstår, uten at H.C. Andersens egen språklige magi går tapt.” Dette er jeg stort sett enig i. Man kan selvfølgelig undre seg over at “ælling” oversettes til “andunge” mens “svovelstikker” ikke oversettes til “fyrstikker.” Valget er sikkert konvensjonelt, for konsekvent blir det vanskelig å være. Hvem har lyst til å skrive “lighter” fremfor “fyrtøyet”? Da føles det i hvert fall som om man berøver eventyret en del av dets magi, på tross av at det ville vært helt i Andersens ånd.

Selv omskrev han fortellingen om Aladdin og den magiske lampen i dette sitt aller første eventyr (utgitt i hans første eventyrsamling, Eventyr fortalte for Børn, sammen med Store Claus og Lille Claus, Den lille Idas blomster og Prinsessen på erten). Andersen nedskriver ikke bare den magiske oljelampen til et fyrtøy, men også den magiske ringen til et blårutete forkle, og lampens ånd til hunder. Alt det orientalske blir til europeiske hverdagsobjekter – som likevel viser seg å inneholde magiske egenskaper.

Talespråket
Når det kommer til vokabularet, må min vurdering gjelde kombinasjonen av oversetteren Løkens og adaptasjonsforfatteren Gudmundssons tekster. Løken har selvfølgelig skullet velge de norske ordene som faller naturlig i en norsk høytlesningssituasjon. H.C. Andersen er kjent som den som innførte det muntlige språket i den danske litteraturen. Han skrev grammatisk ukorrekte setninger, fylte tekstene sine med dialog og utbrudd (interjektioner), og fant opp lydord. Han utviklet sin lydhørhet overfor talespråket ved – i timevis – å sitte som eneste voksne sammen med ett eller flere barn og fortelle eventyrene sine. Han registrerte hvilke ord, lyder, fraser osv. barna reagerte på, og innføyde disse i de skriftlige tekstene. Den umiddelbare kritikken av den første eventyrsamlingen var negativ i forhold til tekstenes språklige kvalitet – man kunne ikke skrive sånn – men ettertiden har vist at det å få utlevert et ferdig ”manus,” som konstruerer høytleseren som en spontant morsom forteller, er en oppskrift på suksess.

La oss ta Keiserens nye klær som eksempel på muntlighet. I Andersens danske tekst reagerer den første av keiserens menn på de usynlige klærne med et ”Gud bevar’ os!” og ”Herregud”. I Løkens/Gudmundssons blir dette til ”Gud hjelpe meg,” ”Herre Jeremia” og det legges til et ”Huffameg.” I tilleg blir Andersens ”Gud hvor de klæde godt! hvor de sidde dejligt!” i modernisert norsk utgave til ”Guri malla, for et vidunderlig stoff. Guri malla, så godt klærne passer.” Blandingen av det nokså jålete ”Guri malla” og det litt gammelmodige ”Herre Jeremia” er vellykket. I høytlesningen kan det gjerne være plass for sjarmen ved gamle, pussige ord og vendinger. I nytolkningen og oversettelsen av Keiserens nye klær blir utdaterte vendinger dratt inn på flere måter.

Andersens ”bedragere” erstattes for eksempel av ”lurendreiere”. Nå er vel ikke lurendreier et mer utbredt og moderne ord enn bedrager, men det er morsomt å si. En fornemmer barnets undring og glede ved å høre den voksne som kanskje selv legger litt ekstra trykk på et så eksklusivt ord. En kan si at den stilistiske omskrivningen tilføyer det som Georg Brandes fremhevet ved Andersens eventyrforfatterskap i 1870 – nemlig den fiktive lesesituasjonen som fortellingene fremmaner. Sitter man som voksen og leser et av hans eventyr innenat, føyer det seg et metaplan inn i leseopplevelsen. Man følger ikke bare handlingens gang, men ser også for seg en rørende, intim høytlesningssituasjon. Brandes nevner mor og barn, men dette kan selvfølgelig erstattes av andre barn–voksen-relasjoner.

Et siste eksempel på fornøyelige omskrivninger i denne teksten er en Andersen-setning som: ”Keiseren gav hver af Bedragerne et Ridderkors til at hænge i Knaphullet og Titel af Vævejunkere.” Dette gjengis som: ”Ettersom alle var så fornøyde, ga keiseren begge lurendreierne en hedersorden til å bære på brystet, en tittel og en dusk.” Omskrivningen er rytmisk suveren. Det spesifikke generaliseres: ridderkors blir til hedersorden, knapphull blir til bryst, og vevejunkertittel blir bare til tittel. Men der tre elementer blir forenklet, legges det til et nytt. ”Og en dusk” ender med å påta seg hele setningens oppmerksomhet som en lydlig og billedlig oppsummering. Ordet er morsomt å si, og tanken på dusken som hederssymbol er i seg selv lattervekkende.

Til slutt må jeg påpeke det ene punktet der nyskrivningen for meg ble skuffende. Kjenner man eventyret fra før, venter man spent på siste setning der vi får høre om keiserens absurde reaksjon på avsløringen. I Andersens tekst lyder det siste avsnittet:

”Men han har jo ikke noget paa, ” raabte tilsidst hele Folket. Det krøb i Keiseren, thi han syntes, de havde Ret, men han tænkte som saa: ”nu maa jeg holde Processionen ud.” Og Kammerherrerne gik og bar paa Slæbet, som der slet ikke var.

Gudmundsson/Løken skriver:

”Han har ikke noe på seg,” ropte alle til slutt. Keiseren fikk frysninger da han oppdaget at det stemte, men han tenkte med seg selv: ”Jeg må gå prosesjonen helt til ende.” Bak ham gikk kammerherrene og bar kappen som bare var luft.”

Jeg synes det fungerer mye bedre med Andersens tvetydighet og understatement. ”Han syntes” inneholder langt fra samme grad av sikkerhet som ”han oppdaget”. Og keiserens usikkerhet smitter over på kammerherrene, som også virker enda mer latterlige i Andersens versjon, der de bærer på noe ”som der slet ikke var.” Her pirrer negasjonen fantasien og humoren mer enn konklusjonen (at det bare var luft). Synsvinklen er i begge tilfelle umulig å bestemme – det drejer seg om style indirect libre – men slik jeg ser det flyttes den fra å ligge hos fortelleren til å ligge hos keiser og kammerherrer i moderniseringen.

Illustrasjonene
Om illustrasjonene fristes man først og fremst til å si: Tja. Visuelt dreier det seg om fargemettede illustrasjoner som ikke bare står for seg selv, men som også danner bakgrunn for tekstene. Av og til er bakgrunnsbildene så mørke at det blir vanskelig å lese teksten opp mot dem, men for det meste står bokstavene tydelig på siden. Estetikken som ligger til grunn for illustrasjonene er ikke etter min smak. Her er det ikke tale om Lorenz Frölichs og Vilhelm Pedersens gamle tresnitt som framhever eventyrenes naive stemme. Ei heller brukes det fargerike illustrasjoner til å framheve den prakten og eksotismen man forbinder med eventyrverdenen generelt. Men meningen har da også vært å være nyskapende.

Helhetsbildet er mørkere – mer skremmende, grelt og dystert – enn det konvensjonelle. Folk flest er ikke pene, de er misproporsjonerte og har store stirrende øyne. Bildene er omvendt postmodernistiske i den forstand at de bruker det ultrarealistiske til å bryte illusjonen. De framstår collage-aktig som en kombinasjon av idyllisk maleri i bakgrunnen og fotomontasje i forgrunnen. Her er det tale om det stiliserte, som nærmer seg det karikerte. Den lille kjøkkenpiken i Nattergalen ser for eksempel ut som en voksen dverg snarere enn ei ung jente.

Mest overraskende er illustrasjonene i Den lille piken med svovelstikkene. Denne piken er en av Andersens ”skjønne” romantiske heltinner. Selv i omskrivningen kommer dette med: ”Snøflakene falt på det lange, lyse håret som bølget så vakkert”. Illustrasjonen viser ei uproporsjonert jente med filtret hår som så vidt rekker til skuldrene. Jeg skjønner at en ikke ønsker å glorifisere fattigdom, men må hun i tillegg til å se trist ut, også være så uttrykksløs, sløv og måpende?

Til sist er det grunn til å nevne vektleggingen av den nakne kroppen. En må tydeligvis ikke glemme en hunds rosa testikler og stjerneformede rumpehull – disse er gjengangere i Fyrtøyet. Og aldri har jeg sett en så naken keiser. Her er det snakk om en utvikling. Personlig husker jeg fra barndommen tegninger av keiseren ikledd en lang, løs nattskjorte. I nyere adaptasjoner har jeg sett ham i underbukser og naken, men da bakfra. Det står i teksten at han ikke har noe på seg, og Leifsson har da illustrert ham med ansiktet i profil, mens kroppen er dreid mot leseren, idet keiseren tar et stort skritt framover. Da blir det fullt utsyn, og en kan bare konstatere at keiseren ikke akkurat er i god form. Brystet er sammensunket, magen henger og slenger og det gjør også kjønnsorganene. Mens nakenheten forsterker poenget i Keiserens nye klær virker den direkte forstyrrende i Fyrtøyet. De spørsmålene som tegningen av hundens anatomi framprovoserer hos et barn, kommer til å handle mer om avføring enn om Fyrtøyet.

Konklusjon
De fem bøkene er absolutt et bra tiltak. Personlig bifaller jeg nordiske prosjekter, engasjeringen av nye kunstnere og utbredelsen av Andersens eventyr – gjerne som her til en billig penge. Språklig er tekstene godt formidlet og gjengir de gamle klassikerne på en frisk måte. De lengre eventyrene er forkortet uten å være fordreiet, og en kan jo stille folk selv til ansvar for å gå på oppdagelse i Andersens flerstemmige originaler senere i livet. Visuelt har jeg basert min vurdering på egen personlige smak. Illustrasjonene er verken sjarmerende eller morsomme. De skal være nyskapende, men er det ikke i Andersens ånd. Der Andersen utviklet sitt muntlige språk i eventyrene for å vise det realistiske som skjønt eller morsomt, insisterer illustrasjonene på det realistiske som grelt. Til tider står dette i desidert motsetning til Andersens poeng om det skjønne og oppløftende i for eksempel døden; til tider virker det bare distraherende og frarøver historiene den oppmerksomheten de bør få.