Hai og Ohai!

Ja, for haien er nemlig en fisk, ikke et pattedyr, selv om de fleste haier føder levende unger. Og visste du at haien ikke har bein i kroppen, men at skjelettet består av brusk? Det samme som det ørene våre og nesetippen er laget av. Det gjør at haien aldri synker, og at den kan bevege seg smidig gjennom vannet med den torpedolignende kroppen sin, alltid i bevegelse, fordi haier ikke kan stå stille, og de kan ikke svømme bakover. Slike fakta er morsomme og lettfattelige for målgruppen, og at boka er gjennomillustrert styrker forståelsen for det faglige innholdet. Mister haien en tann, og det gjør den ofte fordi den glefser i byttet og rister bitene løs, fordi den kan ikke tygge, så vokser det ut en ny tann ganske snart. I løpet av livet kan den skifte ut opptil 30 000 tenner! Det er illustrert med eksempler på ulike haikjefter og ulike tenner.

Fakta og forvirring

Alt dette og mye, mye mer kan du lese og lære om i denne boka, hvor forlaget har satt 6–12 år som målgruppe. Det tror jeg passer nedad, men større barn, og voksne med, kan også lese boka med utbytte. Teksten er korte faktaopplysninger til illustrasjonene, som det er overvekt av. Hvert av de 15 kapitlene innledes med korte og noen ganger litt lengre tekster, men aldri så lange at det blir tungt å lese. Noen ganger er innledningen kun en bruksanvisning, som for eksempel til kapitlet «Finn finnene», om haiens evolusjon. Forklaringen er forvirrende. Det står at haiene utviklet seg for 420 millioner år siden. Hvor lenge det er får vi et visst perspektiv på når det sies i samme setning at vi mennesker kun har eksistert i 3 millioner år! Men, hver av de 500 ulike artene hai «…har utviklet seg på en unik måte i en prosess som kalles evolusjon». Til å illustrere det har Owen tegnet et lettlest system, en plansje over to sider der vi følger spor som deler haiene inn i åtte grupper. Det forblir allikevel uklart. Fortsatte haiene å utvikle seg selv om de utviklet seg for 420 millioner år siden? Denne smule forvirring kan skyldes oversettelsen.

Fantastiske fisker

Oversetteren Heidi Sævareid har gitt boka en lekende og lettlest norsk språkdrakt, stort sett. Noen steder er det nødvendig med fagspråk, og tekstene veksler fra det kanskje litt for tørre pedagogiske for målgruppen (6-12 år): «…det finnes mange haiarter i de omkringliggende havområdene» og «Tegningene under viser synsfeltene til mennesker…». Andre steder kan vi lese: «Hammerhaier er lette å kjenne igjen. De har rare, hammerformede hoder som kalles for cepalofoil». Så enkelt kan det sies.

Owen Davey sjonglerer med språket, og Sævareid ivaretar ordspillene i originalteksten. Haiens hemmeligheter er minst like bra som originaltittelen Smart About Sharks, selv om den norske rommer mer mystikk. Her hjemme laget Ragnar Aalbu en lignende, men langt mer humoristisk serie, med ordspill og forkjærlighet for samme retrostil i en egenstudie om husdyr: Fokus på ku (2004), Grundig om gris og Sau i sentrum (2005).

Det finnes mange haier som ikke har norske navn, og fagkonsulenten på denne boka, marinbiologen og forfatteren Henning Røed, har vært oppfinnsom når han har gitt haiene norske navn. Mine favoritter er «frynsete wobbegong-hai», den ser ut som navnet sitt, og «stripete pyjamas-hai». For ikke å snakke om den «grasiøse havengelen». Den er like vakker som den høres ut, og er helt ulik den hvithaien som bokstavelig talt skremte vannet av denne leseren da Steven Spielbergs film Haisommer jaget oss opp av sjøen sommeren 1976.

Hvithaien angriper surfere fordi de ser ut som skilpadder nedenfra, der de ligger og padler på overflaten. Men ellers er det lite bloddryppende fakta. Er haien fremstilt for snill? Selv om noen haiunger spiser søsknene sine når de er klekket ut inni haimoren!

Visuelt vakker

Det fineste med denne boka, som gjør den til en bruksvennlig praktbok som du bare må bla i, er illustrasjonene. Tegninger og gouacher viser det faktateksten ikke sier om haiens liv og levnet. Det er forbilledlig!

Illustrasjonene er ornamentale, stiliserte og samlet i ulike formasjoner slik at de er dekorative på samme måte som gamle tapetmønstre er det. Mest minner de om gamle litografier; zoologiske, botaniske og anatomiske plansjer som fantes på skolene langt opp på 60-tallet. Owen Davey har beholdt det gamle plansjelignende uttrykket, men har tilført det en egen modernitet gjennom modelleringen av formene. I stedet for skyggelegging er haiens ulike deler modellert av sjablonger, antakelig er det gjort digitalt. Uansett så er resultatet vakkert, dekorativt og lett leselig. Pedagogisk og estetisk så gjennomarbeidet og så vakkert at man bare kan se, det er ikke nødvendig å lese.

Designet er uhyre gjennomarbeidet fra omslag, forsats og typografi, til papirvalg og koloritt. Formatet er stort, litt bredere enn A4. Omslaget er i kartong, det ser ut som sjirting (lerretsbinding) men er i papp.

Mytologi og bærekraft

Boka forteller lettfattelig om haiens sosiale liv og om størrelsesforhold; en hvalhai som er like stor som en buss, men som bare spiser krill og fiskeegg! Det er skuffende for den som søker spenning. Og jeg savner kart! Hvor i all verden er de forskjellige haiene? I Oslofjorden? Ja, noen (jeg) har sett en brugde der, det er også en hai. Men jeg vil vite hvor alle de andre er, spesielt de farligste.

Den viktigste lærdommen er at haien er viktig for oss mennesker, vi trenger den. Og vi får vite hvordan vi kan bevare haibestanden; ved å ta vare på naturen, og ved å spise sjømat som er merket bærekraftig. Det står ikke hva bærekraftig betyr, det burde det. Og et kapittel om hva oppdrettsnæringen gjør med havet kunne vært på sin plass. Med litt mer fakta på plass ville jeg vært udelt begeistret for denne vakre faktaboka om hai. Det er små innvendinger og jeg gleder meg til de neste oversettelsene av Bonkers About Beetles, Crazy About Cats og Mad About Monkeys.