Tittel: Kistefosmuseet – Aktivitetsbok
Tekst: Bjørn F. Rørvik
Illustratør: Bjørn R. Lie
Forlag: Ena
Årstall: 2018
Antall sider: 48

Hard nøtt for dyktige formidlere

Det er litt av et drømmelag som står bak Kistefos-museets nye aktivitetsbok. Men selv om boken fungerer godt som kunstformidling, får den museet til å fremstå umotivert og selvopptatt.

En drøy times kjøretur fra Oslo, i enden av Randsfjorden, ligger Kistefos-museet – det gamle tresliperiet som gjenoppstod som industrimuseum, skulpturpark og kunsthall i 1999. I regi av Christen Sveaas; eier, kunstsamler og etterkommer etter konsul Anders Sveaas, kjøpes det stadig inn nye skulpturer av internasjonalt anerkjente kunstnere, og i kunsthallen kan man oppleve utstillinger av samme ambisiøse format. Flere av verkene tematiserer tresliperidriften som foregikk på Kistefos, og er laget spesielt til museet. I år har museets venneforening, i samarbeid med Ena forlag, gitt ut en aktivitetsbok for barn som tar mål av seg å skape engasjement rundt kunstverkene og industrihistorien som formidles ved museet. «Hvis du har bare litt faktakunnskap i bunnen, hvis du kjenner bakgrunnshistorien, vet litt om noen av skulpturene og kanskje har noen små anekdoter å henge det på – ja, da får du utrolig mye mer ut av turen!», heter det på forlagets blogg.

Stjernelag

Til å føre aktivitetsboken i pennen hanket oppdragsgiverne inn den kjente og kjære barnebokforfatteren Bjørn F. Rørvik, som igjen fikk med seg Bjørn R. Lie, prisbelønt og internasjonalt anerkjent illustratør. Rørviks beskrivelser gjør det lett å forestille seg hvordan det så ut, hørtes og luktet på fabrikken, og de passer godt sammen med Lies morsomme og lett surrealistiske retrounivers – som er en strålende match til prosjektet. Både tegninger og tekst kan gi opphav til mang en spennende historie om hva som kan ha foregått i fabrikken. Dyrene som går igjen i Lies kunstnerskap; gnagere, grevlinger, rever og elefanter tar plassen til enkelte av arbeiderne i sliperiet, og slik får han frem menneskelige karaktertrekk og egenskaper på en humoristisk og tydelig måte, selv om tablåene er store og detaljerte og arbeiderne ses fra avstand. Andre steder gir tekst og illustrasjoner oss hardere, men likevel engasjerende fremstilte fakta; den ganske kompliserte prosessen det er å fremstille tremasse beskrives på en måte små lesere kan henge med på, selv om det kan bli litt tett med informasjon. Da gjør forfatterstemmen seg synlig med små kommentarer som henter inn oppmerksomheten, som et lite velplassert «Hurra!» når tremassen er ferdig fremstilt.

Kistefos-fabrikk-web

Vellykket kunstformidling

Ved siden av formuleringer og bildebruk som inkluderer og engasjerer leserne ved å kalle på fantasien deres, bidrar oppgaver av typen «Finn fem feil», «Fargelegg de merkede tømmerstokkene» også til aktivitet. Men her lurer jeg på om ikke aktiviteten kanskje virker mot sin hensikt: Oppgavene bidrar i liten grad til forståelse av kulturarv eller nysgjerrighet på kunst, og trekker heller oppmerksomheten vekk fra det som foregår på museet. En quiz med faktasvar, som går over et helt oppslag, tester blant annet leserens kunnskap om hva slags hatt konsul Anders Sveeas brukte og hvorvidt Christen Sveeas’ øye var modell for skulpturen «All of Nature Flows Trough Us» (2011) av Marc Quinn. (Jo, selvfølgelig var det Sveaas’ øye!). I siste eksempel rettes riktignok oppmerksomheten mot verkene, men jeg undrer meg over at bildebokskaperne velger å bruke flere sider på ja/nei- og faktaspørsmål som har lite å gjøre med den estetiske opplevelsen verkene legger til rette for.

Kistefos-skulptur_web

Boken fungerer langt bedre når forfatterne lar barna gå i dialog med skulpturparken og verkene gjennom tegneoppgaver; i disse tilfellene får aktivitetene et formål utover ren underholdning. Når leserne oppfordres til å tegne en helt ny skulptur til parken, eller å tegne videre på Lies gjengivelse av verket «Stor torso/Kvinnetorso» (1983) av Fernando Botero, blir de medskapere av skulpturparkens og bokas meningsinnhold. Og i oppgavene der man skal tegne etter prikker eller fargelegge deler av et bilde, slik at det aktuelle kunstverket trer frem, erfares verkene på en grundigere måte; man tvinges til å se nøyere etter og oppdager kanskje nye sider ved dem. Felles for de kunstformidlende grepene som gjøres er at de i stor grad vektlegger verkenes form, heller enn innhold. I oppslaget om verket «River Man» (2016) av kunstkollektivet A Kassen, informeres leseren om hvordan utformingen av verket foregikk, og oppmerksomheten dras mot de materielle sidene ved det. I et eget avsnitt som tematiserer kunst, kunstnere og kunsterfaring, formuleres også noen spørsmål som kan gi en inngang til verkene – uten at barna påtvinges noen begrensende ramme å forstå kunsten innenfor: «Kunst kan sette i gang alle slags tanker og følelser,» skriver forfatteren. «Kanskje du blir glad? Eller sint? Eller kanskje du bare begynner å lure?». Her er skaperne helt på linje med tendenser innen kunstpedagogikken, hvor man stadig sjeldnere spør hva et verk betyr, men heller hvilke følelsesmessige og kroppslige erfaringer barna gjør seg i møte med dets materielle sider.

Underkommuniserer arbeiderhistorien

Med såpass godt utført formidlingsarbeid fra de innleide aktivitetsbokskaperne, er det vanskelig å kalle dette noe annet enn en vellykket utgivelse. Likevel er det noe som skurrer, og jeg lurer på om det kan ha å gjøre med betingelsene for sjangeren: Selv om forfatter og illustratør setter navnet sitt på verket, og formodentlig strekker seg etter noen kunstneriske, litterære og formidlingsmessige idealer, utfører de også et kommersielt oppdrag, som blir en forlengelse av museets – og Sveaas-familiens – merkevarebygging. Fortellingen om Sveaasenes bragder og hverdagen i tresliperiet fremstår overfladisk og pyntet på, og særlig undrer jeg meg over den stemoderlige behandlingen av arbeiderhistorien. I tillegg til fortellingen om hvordan den snartenkte og etter hvert svært suksessrike konsul Anders Sveaas grunnla fabrikken i 1889, og beskrivelsene av den standhaftige Christen Sveaas som  senere gjenåpnet stedet som museum, får vi over flerfoldige oppslag detaljerte beskrivelser av omdannelsesprosessen fra trestamme til papirmasse – men menneskene som utførte arbeidet avskrives med to korte avsnitt! Riktignok sneier vi innom en fotballkamp mellom de hardbarka arbeiderne ved Kistefos’ lag Kjapp og den rivaliserende nabofabrikkens lag, og får vite at en stor del av arbeiderne mistet hørselen som følge av jobben i tresliperiet. Men hvordan hverdagen til arbeiderne artet seg, og hvordan det påvirket dem at de var nødt til å jobbe under slike arbeidsforhold, er også historier som burde fått plass i en slik bok.

Kistefos-skog-tommer-web

Oppdraget de to aktivitetsbokskaperne har fått er langt fra enkelt: Ved siden av den utakknemlige oppgaven det kan være å lage litteratur på oppdrag, har de stått overfor en annen ganske hard nøtt: Å få de to ganske ulike museumskonseptene – industrimuseet på den ene siden og skulpturparken på den andre – til å henge sammen i et helthetlig verk er ikke bare-bare. Dette har de løst blant annet ved å velge ut verker fra skulpturparken som knytter seg til museets beliggenhet eller historie, og slik skaper de en viss sammenheng mellom kunst og industriarv. Men spørsmålet om hva det kan tilføre å la et nedlagt tresliperi vise frem samtidskunst, står fortsatt ubesvart. Slik gir boka inntrykk av at oppdragsgiveren sliter ørlitegrann med et identitetsproblem: Leser man den med vrange øyne, og i lys av den noe skrytete selvfremstillingen, kan museet fremstå som et litt umotivert og selvopptatt monument over Sveaas-familien.

 

Kistefos-skip-web

 



Skrevet av:

Kommentarer

Oppdatert: .