Harry Potter-serien: barnebok blir voksenroman

Mens førsteboka i serien om Harry Potter er en barnebok som følger den klassiske fantasy-oppskriften, er den siste en moderne voksenroman. Det argumenterer Lykke Guanio-Uluru for i Norges første doktorgrad innen fantasy.

 

Omslag myntet på barn.

Harry Potter-serien er verdens mestselgende bokserie. Sommeren 2011 hadde seriens britiske og amerikanske forlag, Bloomsbury og Scholastic, solgt over 450 millioner kopier av bøkene om gutten med det lynformede arret. Som de aller fleste andre bøker for barn og unge, er bøkene om Harry Potter skrevet, trykket og distribuert av voksne. De første bøkene vant flere barnebokpriser, som Neslé Smarties Bookprize 1998 og 1999, og Whitbread Children’s Book of the Year 1999. Men gradvis skjedde det noe. Den fjerde boken, Fønixordenen, fikk ingen barnebokpriser. Den fikk derimot WH Smith People’s Choice Book Award for 2003 i kategorien for fiksjon, samt at den ble nominert til Årets Bok på British Book Awards liste.

Omslag myntet på voksne.

Serien ble helt tydelig ikke lenger utelukkende vurdert som barnelitteratur (selv om den sjette boken også fikk en barnebokpris, og den sjuende boken var nominert til Carnegie-medaljen, som er reservert barne- og ungdomslitteratur). Etter hvert kom også doble utgivelser av bøkene, med egne bokomslag rettet mot henholdsvis barnebokmarkedet og det voksne markedet. Hva hadde skjedd?

Suksess skapt av leserne selv          

Harry Potter-seriens totalt overraskende og eksepsjonelle suksess forandret bokmarkedet på flere måter – samtidig som bokmarkedet også forandret seg av andre årsaker omtrent på den tiden serien ble utgitt. Den første boken i serien, Harry Potter og de Vises Sten, inntok Britiske bokhandler i juni 1997. Ifølge Melissa Anelli sammenfalt lanseringen av serien med en sterk ekspansjon i bruken av internett. Hvem brukte internett? Primært tenåringer. Og siden disse tenåringene leste Harry Potter, og diskuterte serien på egne, nyopprettede fansider, var internetts første fansider altså viet Harry Potter. Man kan dermed si at Harry Potter-fenomenet ble næret av tre sammenfallende elementer: alder, teknologi og timing. I ettertid er det viktig å påpeke at seriens popularitet i begynnelsen utviklet seg via uformelle nettverk og personlige anbefalinger lesere imellom, og ikke kom som et resultat av massive reklamekampanjer – disse kom etter at bøkene allerede var populære. Entusiastiske lesere og gode leseropplevelser dannet grunnlaget for seriens formidable suksess

Multinasjonale forlag skapte storlanseringer

Andre endringer fant sted i bokbransjen på 1990-tallet. Sammenslåing av forlag begynte å skje også på tvers av nasjonale grenser, noe som førte til at utgivelsesrettigheter ble solgt samlet for både trykte og elektroniske versjoner av forfatternes tekster. Da Amazon.com ble lansert i 1995, gav det lesere muligheten til å kjøpe bøker direkte fra andre land lenge før de ble utgitt i deres eget, noe som la ytterligere press på forleggerne. Samtidig begynte flere supermarkedkjeder å selge bestselgende bøker for å lokke til seg kunder. Siden utålmodige amerikanske fans hadde begynt å bestille de tre første bøkene direkte fra Amazon.com uten å vente på den amerikanske lanseringen, ble britiske og amerikanske forleggere enige om en felles lansering av den fjerde Harry Potter-boken, Ildbegeret. Det var dette som avfødte ideen om å lansere bøkene på et spesifikt klokkeslett – noe som gjorde lanseringene til store begivenheter både for fansen og mediene. Da Ilbegeret ble lansert i 2000 hadde de tre første Harry Potter-bøkene allerede ligget på The New York Times prestigefulle bestselgerliste i åtti uker, og lagt beslag på listens tre øverste plasser i mange av disse ukene – noe som etter hvert fikk The New York Times til å dele listen sin i to: en liste for bestselgere (les: bøker for voksne), og en liste for bestselgende barnebøker.

Fra barnebok til voksenroman

Men er Harry Potter serien «bare» for barn? Hvorfor leste så mange voksne disse bøkene? I min doktorgradsavhandling «Best-selling Ethics: A Literary Analysis of Ethical Aspects of J. R. R. Tolkien’s The Lord of the Rings and J. K. Rowling’s Harry Potter series» har jeg blant annet analysert sammenhengen mellom den måten Harry Potter-serien er fortalt på (dens narrative stil), og de verdiene som teksten gir uttrykk for (Guanio-Uluru 2013). Fortellerstilen i de første bøkene er enkel, men i løpet av serien blir serien stadig mer kompleks fortellerteknisk. Samtidig blir det etiske innholdet i bøkene mørkere, og den psykologiske kompleksiteten større. Leseren opplever historien primært gjennom Harrys øyne, og den økende kompleksiteten gjenspeiler på en ypperlig måte Harrys egen utvikling, ettersom han blir et år eldre for hver bok. I tillegg til at Rowling kan kunsten å fortelle en god historie, er det denne stadig økende kompleksiteten som nok er mye av svaret på hvorfor serien har tiltrukket seg også mange voksne lesere. I avhandlingen min argumenterer jeg for at Harry Potter-bøkene foretar et genreskifte i løpet av serien: den første boken er en fantasyfortelling for barn, mens den sjuende boken kan sies å være en moderne voksenroman. Dette synet er særlig basert på en analyse av bøkenes etiske innhold.

Humlesnurr som «gylden standard»

Albus Humlesnurr, spilt av Richard Harris.

I De Vises Sten er det moralske universet ganske enkelt: Harry er et uskyldig offer for Voldemorts store ondskap. Faktisk følger de seks første bøkene en klassisk fantasy-oppskrift, der helten Harry undervises av den gamle vise mannen – Humlesnurr. Humlesnurr fremtrer tidlig som bærer av seriens normative standard på mange områder. For det første foregår det meste av handlingen på Galtvort – skolen der Humlesnurr er rektor og derved øverste instans for både elever og øvrige ansatte. Han er dessuten uvanlig akademisk begavet og en av tidenes beste trollmenn. Flere magiministre ber Humlesnurr om råd, og han har en ledende stilling også i kraft av sin posisjon som øverste dommer innenfor det magiske samfunnets rettssystem. Dette vil si at de fleste barn og voksne Harry møter, oppfatter Humlesnurr som en positiv autoritet. Unntakene, som Malfang senior og Venke Dolorosa Uffert, er fremstilt som tvers igjennom usympatiske.

Selv om det er etiske problemstilinger i flere av bøkene (Harry lyver, for eksempel, og bryter seg inn på diverse kontorer, også offentlige), så er det den siste boken som bryter med det etablerte etiske mønstret som forsvarer disse handlingene – for i Dødstalismanene undergraves Humlesnurrs etiske troverdighet: en troverdighet som har fungert som en etisk «gylden standard» for alle bokens hovedrolleinnehavere, inkludert Harry.

Harrys indre kamp

Anklagene mot Humlesnurr føres i pennen av sladderjournalisten Rita Skeeter (eller Slita, som hun er døpt på norsk). Likevel får de Harry til å tvile på sitt eget bilde av den respekterte rektoren, og han gjennomlever en tros- og identiteskrise. Hva vil han? Hvorfor skal han stole på Humlesnurr, som aldri fortalte ham hele sannheten, men som tvert imot skjulte viktige personlige opplysninger for Harry? Det gjelder for eksempel at Humlesnurr som syttenåring var bestevenn med trollmannen Gellert Grindelwald, som regnes som en av de ondeste trollmenn gjennom tidene, og at de sammen konspirerte for å skaffe trollmenn herredømme over ikke-magiske folk (gumper). Harry innser at det er mye han ikke visste om sin elskede mentor. I tillegg kjemper han med sitt eget begjær etter dødstalismanene, som etter sigende setter eieren i stand til å overvinne døden. Men etter å ha begravet den hengivne husalven Dobby (eller Noldus, i norsk språkdrakt) som ofret livet for å redde Harry og vennene hans fra Bellatrix DeMons, opplever Harry en fornyet indre klarhet. Han bestemmer seg for å stole på at Humlesnurr hadde en plan, og at han burde fortsette å følge den: en plan som innebærer å finne og ødelegge alle Voldemorts sjelsfragmenter, slik at Voldemort kan drepes en gang for alle.

Skjulte motiver

Severus Slur, i filmene spilt av Alan Rickman.

Etter å ha sett døden i hvitøyet flere ganger, ender Harry igjen opp på Galtvort, hvor kampene raser mellom Voldemorts tilhengere og motstandere. Han møter den døende Slur, som gir ham minnene sine. Disse minnene gjør det klart for Harry at oppfyllelsen av Humlesnurrs plan innebærer hans egen død, siden han selv har et av Voldemorts sjelsfragmenter i seg. Videre blir det klart at Slur hele tiden har jobbet for å beskytte Harry mot Voldemort, for å hedre sin egen store kjærlighet; Harrys mor Lilly. Dermed fremtrer Slurs sanne moralske ansikt, som har vært gjenstand for tvil hele serien gjennom.

For den som bedriver etisk nærlesning av serien er det flere interessante poenger her. Et hovedpoeng for Rowling har nok vært å understreke at det er vanskelig å kjenne et annet menneskes indre motivasjon, slik at man skal være varsom med å dømme folk basert på hvordan de fremtrer i det ytre. Slur er jo helt klart fremstilt som en «skurke-type», men så viser han seg å være en av seriens største helter, i hvert fall moralsk sett.

Konsekvensetikk mot individets ukrenkelighet

En annen ting denne leseren merket seg, er at både Harry og Slur føler seg lurt av Humlesnurr. Han har ført dem bak lyset, eller i hvert fall holdt vesentlig informasjon skjult, slik at han kunne manipulere Harry og Slur til å fremme hans egen store plan for å redde trolldomsverdenen fra Voldemort. Om planen i seg selv er prisverdig – er midlene det? Det er på dette punktet de konsekvensialistiske trekkene ved Harry Potter-seriens etikk fremtrer tydeligst: målet helliger midlene. Humlesnurr oppfordrer Slur til å beskytte Harry – man han unnlater å si at beskyttelsen vil munne ut i at Harrys må ofre sitt liv «som et lam i slaktetiden». Og han får Harry til å streve etter å ødelegge Voldemorts Malacruxer – uten å fortelle ham at han selv er en. Er dette etisk forsvarlig oppførsel? Bare dersom målet helliger midlene, slik det gjør for konsekvensialister. For Kantianere, som er opptatt av at hvert individ har en ukrenkelig egenverdi, og krav på respekt i kraft av sin væren, så kommer Humlesnurrs etiske oppførsel her til kort: han behandler Harry og Slur som midler til å nå et mål, heller enn som ukrenkelige individer. De ender jo begge opp med å møte døden  for den gode sak – mens Humlesnurr selv primært dør på grunn av sin egen tørst etter dødstalismanene: han blir dødelig skadet da han i et svakt øyeblikk tar på seg Marvolos ring. Hans fall fra astronomitårnet er dermed en lettere måte å dø på enn alternativet, som er en langsom og smertefull død i dødseternes klør.

Post mortem innser Humlensnurr selv at han har kommet til kort: i sitt møte med Harry i det hinsidige (som kanskje foregår i Harrys hode), unnskylder han seg for at han aldri fortalte Harry sannheten – hele sannheten, og kaller Harry «et bedre menneske» enn ham selv. Slik redefineres Humlesnurr i siste bind i serien: fra å være moralens «gyldne standard» trer han ned på jorden og viser seg som et feilbarlig menneske som kjemper mot egne svakheter, men strever for å gjøre det rette. Dette er vel hva man kan kalle en voksen lesning av denne teksten.

Harry for voksne

Gjennom sitt etiske «fall» i bind sju  blir Humlesnurr en mer menneskelig figur – mens Harry nærmest blir guddommelig, og tar Humlesnurrs plass som seriens gyldne etiske standard, og som den Vise Unge Mannen. Slik bygger Rowling lesernes forventinger ved å trekke veksler på et klassisk fortellerteksnisk formular for fantasyfortellinger – som hun så bryter med i den siste boken for å overraske leseren. Hele serien leder opp mot punktet i siste bind hvor Harry blir klar over at han selv er neste offer på listen i Humlesnurrs plan for å beseire Voldemort. Slik tematiseres tillit – og autoriteters manglende integritet, som er et annet sentralt etisk anliggende for Rowling. Ved å dekonstruere Humlesnurrs etiske persona, åpnes fortellingen for helt andre og mer komplekse lesninger enn den som legges til grunn i de første bøkene. Serien nærmer seg dermed den moderne voksenromanen. Og samtidig skaper siste bind en helt ny serie: Humlesnurrs fall blir som en dominobrikke som ramler baklengs gjennom bøkene og gir gjenleseren en helt ny opplevelse. Hvis man går tilbake til De Vises Sten, men vet at Harry er en Malacrux – hvem er egentlig Harry da? Skal alle hans negative trekk tilskrives innflytelse fra Voldemorts Malacrux? I så fall blir Harry en flat og sterotyp karakter. Og Humlesnurrs manipulasjon blir mer tydelig. «Sannheten er en forferdelig ting, og må behandles med varsomhet», sier han til Harry i bok én. Selv professor Slurs raseri mot Harry fremtrer i et annet lys. Hans voldsomme irritasjon over at Harry sniker seg til Galtvang må ses i sammenheng med at Slur arbeider for å beskytte Harry: han blir simpelthen rasende over at Harry utsetter seg for livsfare. Slik snur redefinisjonen av tre av hovedpersonene i siste bind opp ned på en nylesning av serien. Ved annen gangs lesning er Humlesnurrs etiske autoritet trukket i tvil, og alle hans handlinger veies på en ny måte.

I tillegg er Rowling genial i sin evne til å åpne teksten for ulike lesninger ved å legge mange lag av fortellerkoder oppå hverandre. Hun benytter seg av flere bibelske fortellerelementer, som at bare kjærligheten kan beseire det onde, og at dette krever at en uskyldig ofrer seg på vegne av felleskapet. Samtidig bakes dette inn i en flertydig symbolikk hvor føniksen for eksempel er et hinduistisk symbol for reinkarnasjon, i tillegg til at det i middelalderen ble brukt som et Kristus-symbol. Som vi har sett, blandes også referansene til en kristen tradisjon med trekk fra sekulær etikk (konsekvensialisme), samt at barmhjertighetstanken i kristendommen undergraves av selve løsningen på det ondes problem: Voldemorts sjel må destrueres.

Er Harry Potter fremdeles en barnebok?

I etterkant kan man se at Harry Potter-serien tar opp i seg, og både former og gjenspeiler en mer generell tendens innenfor barneboklitteraturen – en tendens som på engelsk går under navnet «cross-over literature» eller «krysningslitteratur», det vil si litteratur som leses av både barn, unge og voksne på tvers av vanlige alderssegmenter. Som Rachel Falconer påpeker, har god barnelitteratur alltid til en viss grad også appellert til voksne. Men rundt siste årtusenskifte skjedde det noe – og Harry Potter-serien var en stor del av det som skjedde: voksne begynte å lese «barnelitteratur» – og spesielt fantasy –  i en langt større utstrekning enn tidligere. De leste Harry Potter. Og etter hvert Philip Pullman (Den Mørke Materien). Med referanse til Pullman viser Falconer at det parallelt med fenomenet «krysningslitteratur» fortellermessig skjer en utviskning av hovedpersonenes mentale alder: Pullmans hovedpersoner har en biologisk alder på tolv, men en ubestemmelig mental alder. Ifølge Falconer er denne ubestemmelige alderen et karakteristisk trekk ved et stort antall hovedpersoner i barne- og ungdomslitteratur fra årtusenskiftet.

«Krysningslitteratur» brer seg

I et essay om den historiske utviklingen til fantasy-litteratur for barn fremholder Maria Nicolajeva at den idyllen som fantes særlig innenfor den engelske barnelitteraturen (Kenneth Grahames The Wind in the Willows (1908), A. A. Milne’s Winnie the Pooh (1926) og Michael Bonds A Bear Called Paddington (1958)), forsvant på sekstitallet, og ble erstattet av barnebøker som i sterkere grad tematiserte moralske og eksistensielle spørsmål. Fra 1980-tallet beskriver Nicolajava fantasy for barn som «sofistikert», samt mørkere og mer kompleks enn tidligere – noe som absolutt gjenfinnes i Harry Potter-serien. Mange av dagens barnebøker har ingen lykkelig slutt (dette gjelder jo ikke Harry Potter, selv om slutten er åpen for ulike tolkninger – også en eventyrlig og lykkelig en), og nærvær av det onde i det hverdagslige er et vanlig tema.

På denne måten har fantasy for barn, og litteratur for barn og unge mer generelt, utviklet seg i en retning der den implisitte leserens alder viskes ut, slik at bøkene appellerer også til et voksent publikum. Faktisk ser det ut til at skillet mellom kategoriene barne- og voksenlitteratur også er i ferd med å viskes ut – slik som skillet mellom høy- og lavkulturell litteratur til en viss grad har blitt utvisket de siste årene. Harry Potter-serien eksemplifiserer denne utviklingen mot «krysningslitteratur» – samtidig som den selv har vært en sterk bidragsyter til denne endringen.

 

Referanser:

Anelli, Melissa (2008). Harry, a History: The True Story of a Boy Wizard, his Fans, and Life inside the Harry Potter Phenomenon. New York: Pocket Books.

BBC News (2011), 23. juni, http://www.bbc.co.uk/news/entertainment-arts-13889578.

Falconer, Rachel (2009), The Crossover Novel: Contemporary Children’s Fiction and Its Adult Readership.

Guanio-Uluru, Lykke (2013). Best-selling Ethics: A Literary Analysis of Ethical Aspects of J. R. R. Tolkien’s The Lord of the Rings and J. K. Rowling’s Harry Potter series. Ph D avhandling, Universitetet i Oslo.

Mendlesohn, Farah and Edward James (2009). A Short History of Fantasy. London: Middlesex University Press.

Nicolajeva, Maria (2012). “The Development of Children’s Fantasy”. The Cambridge Companion to Fantasy Literature. Cambridge: Cambridge University Press, pp. 50-61.

Sexton, Colleen (2008). Biography: J.K. Rowling. Minneapolis: Twenty-First Century Books.



Skrevet av:

, , ,

Kommentarer

Oppdatert: .