Tittel: En travel herre
Tekst: Reidar Kjelsen
Illustratør: Reidar Kjelsen
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2003
Antall sider: 32

Hastverk og guddommelig lastverk

Illustrerte bøker er ikke nødvendigvis forbeholdt barn. Det er tilfelle med Reidar Kjelsens En travel herre, hvis man da ikke tøyer begrepet og snakker om barn i alle aldre, og da menes det kanskje lettmorede, litt enfoldige voksne.

Med en barnlig humor tenker jeg på en slik humor der man vrir på velkjente sannheter, for ikke å si bombastiske sannheter, av typen skapelsesberetning. Men nå er det slik med den barnlige humoren for voksne, at den er full av kriker og kroker, den er dobbeltbunnet, har undertekster, ironi og desslike – som går virkelige barn hus forbi. Derfor kan jeg fastslå at forlaget har bommet totalt på målgruppa barn med En travel herre. Dette er en bok for voksne. Når det er sagt så er ikke boken særlig morsom fmr voksne heller. Den er litt for plump, litt for kjapp, litt for lettvint.

Det handler om Vårherre og skapelseshistorien. Gud har mareritt, de skal ha gjester, men ingenting er ferdig. Jorden er et lappverk uten drenering. Og verst av alt, han mangler Adam og ikke fullt så farlig, han mangler Eva. Og på toppen av det hele, i dette tilfelle på toppen av himmelsengen, står hans kone og skaper seg!

Man kan jo bli religiøs av mindre. Men Gud samler seg og selv om han tisser i badekaret i ren distraksjon, så knar han Adam ut i konas bilde, det vil si i brøddeigen. Men tankene er andre steder og helvetet er løs når Adam blir til Midtgaards-ormen som slipper unna og sluker kona i forbifarten.

Stakkars Gud! Han knar ut en bollefin ny kone i Evas drakt, og hun kan til og med lage grøt i bytte for evig liv. Og de siste fem minuttene før julenissen med frue kommer på besøk, former Gud Adam i sitt bilde, som apekatt. Og slik går det seg til for Gud og julenissen og nissekona som kommer på besøk. Gjestene okker seg over den store, fine jordkloden, men det er grøten de liker best. Gud er nok mest fornøyd med den nye kona, og Adam hører vi ikke noe mer til i denne historien. Utakk er verdens lønn.

Slik spøker Reidar Kjelsen med Gud og hvermann og julenissen og alt som går til helvete. Og fra baksiden av boken smiler forfatteren djevelsk til oss. Men det er ikke så morsomt som det høres ut til. Ironien er for enkel, det blir litt dumt og trangsynt.

Illustrasjonene er det beste ved boken. I detaljene har Kjelsen sin styrke og fandenivoldskhet: Sort/hvitt illustrasjoner der en tegning av paradiset «Flyvern » innleder, og figurene går over i ornamenter i snirkler og detaljer koplet med noe som ligner på maskindeler. En kantet Art Nouveau? Detaljene på forsatsen er morsomme og sinnrike; guds mange hender med ulike redskaper gjentas og blir ornamentikk. Og vekslingen mellom ord og illustrasjon i sinnrike spill/ordspill er bra. Men, andre som ikke synes man skal tøyse med skaperverket eller beretningen om det, vil ganske sikkert betakke seg for denne litt flåsete, ja, den er flåsete, historien. Fordi den sparker hit og dit, ironiserer litt her og der, uten å gå inn i stoffet. Det blir lettvint tøys, og åpner ikke akkurat for vidsyn og toleranse. Den største innvendingen min er imidlertid den abrupte slutten: Adam forsvinner som dugg for solen, mens Gud så at alt var godt, «men fikk fortsatt ingen hvile». Og dermed er det over.

Det virker som om Kjelsen har hatt en god idé, men ikke nok interesse for å utarbeide den videre. Resultatet er en uferdig, tøysebok, som med fordel kunne gått noen runder til i forlaget.



Skrevet av:
Kommentarer

Oppdatert: .