Hei-hemninger

Forfatter og illustratør Signe Torp har tidligere gitt ut to bildebøker med tegnstøtte for hørselshemmete barn. Og i Hei-boka handler det også om tegn og ikke-verbale signaler. Men det er ikke alltid like lett å tyde den andres helt personlige semiotikk.

Usynlig jeg-person

På innsidepermen av Hei-boka står en jente midt i en blomstereng. Det vil si – vi ser henne bare hvis vi ser ordentlig godt etter, for den navnløse hovedpersonen er nesten helt kamuflert med en kjole som går i ett med bakgrunnen og en blåblomstrete hatt (eller er det en bøtte?) trukket godt ned over øynene. Her handler det åpenbart om å være sjenert. Så sjenert at hvis leseren lukker boka, forsvinner hovedpersonen faktisk inn i bretten midt på dobbeltoppslaget. Hvis dette er en tiltenkt effekt, er det fiffig gjort. Hvis ikke var det tematisk flaks!

Å oppnå kontakt

Jeg-personen leker alene i skogen og er i grunnen godt fornøyd med det, men så ser hun en gutt som hun har lyst til å bli kjent med. Spørsmålet er bare hvordan? Historien fortelles på rim, og verbalteksten er sparsom og svært enkel:

Jeg vil gjemme meg bort,

men vil ha en venn!

Jeg må gjøre noe fort,

før du går igjen.

Dette er altså hovedpersonens prosjekt. Og her brukes det store ressurser på å få den nye gutten i tale. Ordet «hei» danderes med blomster og blader. Det lages plakater og bannere og til og med en sinnrik hei-maskin, uten at det oppnås kontakt mellom de to. For hvert mislykkete forsøk gjentas ønsket om å finne en annen måte «som passer for sånne som meg.» Og sånne som meg kan jo være mange av oss. Problematikken er gjenkjennelig for de fleste, men fremstilt i en lett underliggjørende form, noe illustrasjonene bidrar til i stor grad.

Tegn i tegningene

Som i så mange nyere bildebøker er det illustrasjonene som bærer det tyngste fortelleransvaret. Der jenta i verbalteksten blir frustrert over guttens manglende respons, viser bildene at han faktisk svarer med sine egne hei og hallo i form av diverse flagg og installasjoner i busker og trær. Hele skogen formelig renner over av bokstaver etter hvert. På den måten blir dette en slags myldrebok der man kan gå på jakt etter ordet ’hei’ som formes av gresset på bakken, blomster som snirkler seg med nydelig løkkeskriftbokstaver, og bjørkestammer som ved nærmere ettersyn har bark dekorert med skrifttegn i blekk. Signe Torp har et visuelt uttrykk som minner meg om mange andres, men som likevel er originalt. Det er Putte i Blåbærskogen møter Gubben og katten med sin sarte naturidyll, tynne linjer og detaljerte snurrepiperier. Blomsterengen har tusen millioner vekster, trærne er prikket inn blad for blad på pointillistisk vis. Samtidig finner vi innsmett av blant annet millimeterpapir og noteark. Det er gøy å nærlese disse naturskildringene med sitt overskudd av teknikker, teksturer og flater.

Stor poesi er dette ikke. Idet hei-maskinen kapitulerer må jenta bryte tausheten og teksten avsluttes slik:

Jeg ser det nå!

I treet et HEI

av blader og strå

som kommer fra deg

Maskinen er ødelagt

Jeg har bare meg.

Men nå kan det gå,

at jeg kan si det…

Blei! Skrei! Postei! HEI

For denne leseren lugger det litt i rytmen og lyden her. Og å starte samtalen med «blei, skrei, postei» når man endelig har brutt lydmuren virker også litt underlig. På den annen side liker jo barn å tøyse med rimord og nonsens-språk, så kanskje dette treffer barneleseren på hjemmebane? Hei- boka egner seg uansett godt som utgangspunkt for samtaler med barn om det vanskelige første skrittet mot å bli kjent, og om å tolke andres signaler, både verbale og ikke-verbale. Og selv om budskapet muligens er at man må bruke ordene sine, er det det visuelle språket som helt klart er det fineste i denne bildeboka.