Mitt barnebokminne - av Constance Ørbeck-Nilssen
Heidi-bøkene
Johanna Spyri

Illustrasjoner: Paul Hey
H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard)
1939

Heidi –boka om meg

Bare bildet av jenta med krøllene på forsiden av boka, bekreftet den gangen at dette var boka om meg. Jeg var helt sikker. Jeg lå stille under dyna og ventet. På at historien skulle begynne. Historien om meg. Mamma åpnet boka og begynte å lese.

På innsiden av boka om Heidi, står det en hilsen fra Solberg søndagsskole julen 1958. Til frk. Kjellaug Løken, for å ha vært på søndagsskolen 27 ganger. Da var jeg knapt 4 år. Det er åpenbart noe som ikke stemmer her. Men bokas betydning og magiske innvirkning på det unge livet mitt, har det aldri vært tvil om.

Når jeg leser denne boka om igjen, skjønner jeg hva som skapte magien i meg når jeg lå der og lyttet til stemmen til moren min som åpnet en verden jeg trengte å tilhøre, reise i, finne identitet min i, og ikke minst høre at det gikk bra til slutt. Ved gjennomlesning nå, skjønner jeg hvor lite av detaljene, de gammeldagse språklige formuleringene, de stive replikkene, dramaturgien og de overveldende religiøse innslagene, jeg hadde fanget opp. Men det jeg oppfattet den gangen, holdt.

Jeg lyttet meg innover. Til farfaren min i Alpene som tok imot meg, så meg, ga meg omsorg og omfavnet meg med godhet. Jeg fikk en ny venn, Geitepeter, en 11 år gammel gutt som hver morgen hentet geitene nede i landsbyen og brakte dem opp i fjellet. Jeg kjente lukten av senga mi av høy, hørte bruset fra trekronene om kvelden mens farfar og jeg ventet på sauene som skulle komme hjem fra beite.

Moren min leste, jeg lyttet. Jeg fikk være med Geitepeter og alle sauene opp i fjellet hele dagen. Før øynene mine gled igjen, rakk jeg å se for meg alle fjellene, snøen, himmelen og trærne som stod i brann da sola gikk ned. Ja, til og med ørnen kjente varmen fra flammene. Jeg også. Alt var nytt og godt. Heidi og jeg var endelig kommet hjem. Der vi hørte til. Rammefortellingen var nok for meg, og de vakre tegningene til Paul Hey som bare bekreftet hvordan alt var. Det vekket noe i meg og ble der.

illustrasjon-heidiDet var Heidi det handlet om, en foreldreløs jente som hadde bodd hos morens søster noen år. Nå hadde tanten fått huspost i Frankfurt, så Heidi måtte flytte til farfaren. Han bodde i en hytte høyt oppe i de sveitsiske alper. Helt alene, bitter og full av sorg over sønnen som døde så altfor tidlig.

Det var tankene til Heidi, det hun sa, følte og alt det gode hun gjorde og kom til å bety for menneskene hun møtte, som ble viktig for meg. Alt det andre var en lydløs motor jeg ikke hørte, men som trakk handlingen videre med stadig nye hendelser og møter med mennesker som etter hvert kom til å bety mye for Heidi og meg. Hun møtte utfordringer i strenge, moralske mennesker. Hun ble revet bort fra det trygge og gode, og måtte flytte fra farfaren for å bo i en by mot sin vilje.

Hun måtte være lekekamerat for Klara, en jente på 11 år, som kom fra en rik familie der tanten hadde huspost. Moren til Klara var også død, og Klara var syk og trengte oppmuntring og hjelp. Til tross for at Heidi og Klara utviklet et godt vennskap, og farmoren hennes og faren og husdoktoren gjorde alt for å ta vare på Heidi, ble hun likevel syk. Hun lengtet etter farfaren, mormoren, Geitepeter, sauene, fjellet og friheten. Til slutt bestemte faren til Klara at hun fikk reise hjem. Da Heidi og jeg så fjellene og mormoren og farfaren og Geitepeter igjen, ble vi fylt av takknemlighet og glede. Vi visste hvor vi trengte å være for å ha det godt.

I den andre boka, Heidi får bruk for det hun har lært, kommer Klaras husdoktor til fjellene for å samle krefter. Heidi får vite at Klara er blitt dårligere og ikke kan besøke henne som hun hadde lovet. Jeg lå i senga og visste inni meg at bare Klara også fikk oppleve fjellene, luften og alt det Heidi og jeg kjente var det beste i verden, ville hun også bli bedre.

Neste sommer kom Klara med et stort følge til Alpene. Hun ble båret i stol oppover de bratte bakkene til hytta. Gjensynsgleden var stor. Heidi og farfar og jeg gjorde alt vi kunne for å hjelpe henne med å finne gleden i livet og få nye krefter. Kanskje hun til og med etter hvert ville greie å gå igjen for egen hjelp.

Nye utgaver av boka er kommet, filmer er laget over denne historien. Men denne utgaven, med tegningen av jenta med krøllene og de vakre øynene på forsiden, har sin egen magi, og vil bli stående som en bok som for meg ikke kan byttes med noe annet.

 

 

bilde-constance

Constance Ørbeck-Nilssen

Constance Ørbeck-Nilssen debuterte i 2006 i Cappelens novelleantologi for ungdom Det er bare å lukke øya. Hun har gitt ut 9 billedbøker med Akin Duzakin, Ragnar Aalbu og Hilde Hodnefjeld, og en kortroman for ungdom/voksne med illustrasjoner av Ana Ventura. Er aktuell med billedboken Fargene som forsvant, illustrert av Akin Duzakin.

Constance sender stafettpinnen videre og vil utfordre Synne Lea til å dele sitt barnebokminne neste gang.

Boka kan leses elektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.



Kommentarer

Oppdatert: .