Heis med Houdini

Konsentrert ungdomstid

En gang i tiden ble man regnet som voksen når man var konfirmert. Det kan neppe sies å være tilfelle i dag. Ungdomstiden blir stadig lengre, og når de fleste må gjennom 13 års skolegang, et par «friår» med jobb eller folkehøyskole samt 5–6 år med høyere utdanning før de kommer ut i arbeidslivet, blir det normalt å være i slutten av 20-åra før man begynner med voksne ting som å kjøpe bolig og stifte familie. Resultatet av denne utviklingen er et samfunn med en stor gruppe mennesker som er fysisk og intellektuelt modne, men som er fritatt fra mye av voksenlivets ansvar og krav. De siste årene har de norske forlagene, med Gyldendal i spissen, forsøkt å nå fram til denne voksende gruppen bokkjøpere, og resultatet har blitt den litterære nyvinningen «bøker for unge voksne».

En bok for unge voksne
Helene Flood Aakvaags debutroman, Heis med Houdini, viser med all tydelighet hva en bok for unge voksne er. Den har et språk som er enkelt, muntlig og en smule ungdommelig, men ikke så ungdommelig at det vil oppleves som barnslig. Åpningslinjene vitner om hvilket stilnivå forfatteren har lagt seg på: «Alex og jeg hadde en lek vi kalte for maksimum prestasjonsangst. Den gikk i all enkelhet ut på å komme på situasjoner med prestasjonsangst. For eksempel kunne Alex si: å be Jamie Oliver på middag, så kunne jeg si: å bryte seg inn hos Al Capone.» Fortellemåten og komposisjonen er mer komplisert enn det vi finner i en typisk ungdomsbok, med raske skifter mellom ulike tidsplan og mellom drøm og virkelighet, men det blir aldri så komplisert at boka står i fare for å støte bort en urutinert leser. I tillegg handler romanen om mennesker som befinner seg midt i den forlengede ungdomstiden, og den tematiserer mange av de problemene som denne aldersgruppa står overfor.

Livet i limbo
Hovedpersonen og fortelleren i Heis med Houdini er Oslo-jenta Rebekka, og vi følger henne gjennom de første vanskelige åra etter videregående skole. Rebekka er på mange måter prototypen på en rastløs og retningsløs ungdom. Hun er intelligent og skoleflink, men som student kommer hun ikke lenger enn til ex. phil. I stedet blir det jobb i kassa på en matbutikk, en tilværelse hun mistrives sterkt i, og etter en rekke udokumenterte sykefravær får hun til slutt sparken. For å komme ut av tristessen bestemmer hun seg for å legge ut på en reise gjennom Europa sammen med sin homofile bestevenn Alex, og i løpet av noen måneder på reisefot gjennomlever de to vennene det meste av hva ungdomstiden har å by på, fra vennskap, kjærlighet og erotikk til svik, selvmordstanker og alvorlig sykdom (gjett hvilken sykdom homofile Alex får).

For mye av alt
Det er altså ikke få temaer debutanten Aakvaag forsøker å presse inn på sine knapt 250 sider, og det er langt på vei denne romanens problem. Hver for seg er disse temaene interessante, og de skildres på en måte som unge voksne vil kunne kjenne seg igjen i. Det er bare så altfor mange av dem, og resultatet blir en tekst som tematisk sett spriker i alle retninger. Dette blir særlig tydelig hvis vi ser på romanens tittel: Heis med Houdini. Som det kommer fram i sitatet ovenfor, driver Alex og Rebekka med en lek de kaller «maksimum prestasjonsangst», og den situasjonen som ifølge dem skaper størst prestasjonsangst, er «å sitte fast i en heis med Harry Houdini, som har brukket både armer og ben». Når uttrykket «heis med Houdini» oppheves til tittel på romanen og tematiseres allerede på første side, har man grunn til å forvente en fortelling om de prestasjonskravene som samfunnet stiller til sine unge, og om hvor vanskelig det er å leve opp til disse. Til en viss grad får man også en slik fortelling, i hvert fall på de første 50 sidene, der Rebekka dropper ut av studiet og til og med får sparken som kassadame. Men i resten av romanen, på Alex og Rebekkas store reise, er det helt andre ting som står på spill, og prestasjonsangsttemaet forsvinner bak skildringer av depresjoner, dop og sex på shabby hotellrom.

Forlagets ansvar
En manglende evne til avgrensning og fokusering er et utbredt problem blant debutanter. Kanskje er det mange som tenker at de kun har denne ene sjansen til å meddele noe til offentligheten, og at de derfor vil gi plass til alle ideer de noensinne har hatt? For mange blir jo også debuten den eneste boka de får gitt ut. Slik vil det imidlertid neppe gå med Helene Flood Aakvaag. Heis med Houdini vitner tidvis om at vi har å gjøre med et betydelig forfattertalent, som vi forhåpentligvis vil se flere – og bedre – bøker fra i framtiden. Man kan da spørre seg om hvorfor forlaget ikke har lagt mer arbeid i å gjøre dette til en mer gjennomført litterær debut. Potensialet er jo absolutt til stede. Vi får håpe at det ikke er slik at forlagene bruker «bøker for unge voksne» som en kategori der yngre forfattere kan prøve seg fram uten større forlagsmessig innblanding, før de tar skrittet over i det voksenlitterære feltet. Det ville i så fall være dårlig gjort overfor forfatterne og ikke minst overfor det unge lesende publikum.