Heks og sommerfugl

Det første som slo meg da jeg hadde lest ferdig denne boken var at jeg har lest historien flere ganger før. Aamodts skildring av en sommerforelskelse er solid gjennomført, men uten overraskelser. At det er føyet til en handlingstråd om hekser, kan være et forsøk på å gi historien en ekstra dimensjon, men dette momentet er dårlig integrert i helheten, og blir romanens svakeste element. Det vil ikke si at boken ikke har kvaliteter, men heksemotivet makter ikke å tilføre historien en ekstra liten touch av noe spennende og farlig, som det er nærliggende å tro at forfatteren har ønsket å oppnå.

Ingunn Aamodt har skrevet ti bøker for barn, og er best kjent for billedbøkene sine om nettopp en heks: Den første boka om Pulverheksa kom ut i 1998. Hun har også utgitt fantasyromaner og aktivitetsbøker.Jakten på spansk dronning handler om noen dager i tolvårige Noras liv. Hun er blitt invitert til å være en uke hos bestefaren sin som bor på Sørlandet. Nora er litt nervøs for å være alene med ham fordi bestefar ikke er som andre voksne, synes hun; han holder seg helst for seg selv og er ikke noe flink til å småprate. Samtidig er hun glad for at han har lyst til å bli bedre kjent med henne, og ferien blir en fin opplevelse for dem begge. Nora klarer å snakke med bestefaren om ting som er viktige for henne; for eksempel om hvordan det kan være vanskelig å være seg selv, og å finne ut av hva slags person man er og vil være. Hun lærer også mye om sommerfugler som er en av bestefars store hobbyer, og hun starter sin egen samling. Bestefar tør opp, og de får begge oppleve en sommerforelskelse: Nora forelsker seg i Kristoffer som bor på campingplassen i nærheten, og bestefar forelsker seg i fyrvokteren Aurora som bor alene på en øy sammen med en hund og en ravn.

Dette er en roman uten mye ytre dramatikk. Desto mer skjer inni Nora, som har perspektivet gjennom fortellingen. Aamodt skildrer en ung jente på terskelen til puberteten på en hverdagslig og neddempet måte, men med en god del substans. Noras allmennmenneskelige problemer med å tro at hun er bra nok som hun er, og å si det hun mener i møtet med mennesker som gjør henne usikker, er fint skildret. Bestefar har mange gode råd og gamle ordtak på lager som gjør inntrykk på Nora. Hans råd til henne om at hun ikke bare må vurdere hva hun synes om andre mennesker, men også om hvorvidt hun liker seg selv når hun er sammen med dem (jf. s. 88) blir et vendepunkt i historien. Fortellingen viser at det ikke nødvendigvis må lange, eksotiske reiser eller dramatiske hendelser til for å oppnå forandring og erkjennelse.

Sommerfuglene, og Nora og bestefarens jakt på en spansk dronning, som er navnet på et spesielt vakkert eksemplar av arten, er en viktig del av handlingen. Bestefar lærer Nora og leseren mye om disse insektene, uten at kunnskapsstoffet tar overhånd og virker belærende. Nora knytter kunnskapen om sommerfugler til andre av livets områder. At man må drepe sommerfuglene for å få dem med i samlingen, oppleves ikke bare som enkelt, og skaper situasjoner hvor Nora tenker på forandringer som ikke kan reverseres og på døden. Første gang hun er med på å sperre en sommerfugl inne i et glass og bedøve den med eter, er fint beskrevet:

”’Er den død nå?’ hvisket Nora med dirrende stemme. ’Nei,’ sa bestefar. ’Den bare sover foreløpig. Men den dør snart. Hvis vi åpner glasset nå, vil den våkne etter en stund, så det er viktig at vi beholder eteren i glasset til vi er sikre på at den er død.’ […] Det var altså ikke for sent. Hun kunne ennå redde sommerfuglen. Hun kunne gi den livet tilbake. Det hadde nesten vært bedre om den hadde dødd med det samme. Da hadde hun sluppet å tenke mer på det. Nå hadde hun fortsatt valget.” (s. 40)

I romanens to siste avsnitt trer fortelleren frem og velger å avslutte historien uten å fortelle om sommerferieukens siste dager. Dermed inviteres leseren til å dikte videre på historien om Nora, Kristoffer, bestefar og Aurora: ”Det var ennå to dager igjen av Noras ferie hos bestefar. Men vi forlater dem her […] Da Nora reiste hjem den søndagen, hadde hun fått sitt livs første kyss…”(s. 159). Dette grepet gir teksten et lite, men tiltrengt løft. Og Jakten på spansk dronning inneholder som nevnt så mange velkjente elementer at det er forfriskende med et lite avvik fra sommerforelskelses-sjangeren, som i dette tilfellet består i at leseren ikke får være med på historiens forventede høydepunkt: det første kysset.

I en historie om en tolvåring som opplever sin første forelskelse er det på sin plass med en antydning av noe farlig – en viss nervøsitet for alt det nye som skal skje. Det ser ut som forfatteren har forsøkt å tilføre et psykologisk symbolelement utover den tradisjonelle, realistiske historien om en sommerforelskelse ved å la Nora og Kristoffer bli fascinert av historiene de får høre av Kristoffers far om heksa som lokker til seg menn og forhekser dem til å bli hos seg.

De to unge bestemmer seg for å leke at Aurora, damen som bestefar forelsker seg i, er en heks. Verken Nora og Kristoffer tror at hekser eksisterer: ”Det er selvfølgelig bare tull alt sammen. Men det er artig å innbille seg ting,” sier Kristoffer til Nora (s. 53). Flere steder understrekes det at de to unge egentlig vet godt at hekser ikke finnes: ”’Tenk at de brente virkelige mennesker før’, sa Nora. ’Det var over 300 uskyldige mennesker som ble henrettet i Norge på den tida’, sa Kristoffer inn i øret hennes…” (s. 134). Til tross for dette, gjennomfører de to unge et gammelt ritual de har hørt om for å redde bestefar fra Auroras grep. Hva Nora og Kristoffers fascinasjon for heksehistoriene består i, verken forklares eller forankres i teksten, og dermed fremstår heksemomentet som uforløst og blodfattig.

Jeg har ikke noen innvendinger mot at barn kan ha lært at hekser ikke eksisterer på skolen (og tro på det) og samtidig beholde et forhold til heksen som mytisk figur. For barn velger ikke mellom en realistisk, rasjonell sfære, og en mørk, truende og skremmende fantasiverden, det vil alltid finnes (og være behov for) et både-og. Men i Aamodts historie utforskes eller antydes ikke disse mørke sidene. Dermed blir leseren sittende igjen med to karakterer som en stor del av tiden sin sammen snakker om og utfører handlinger knyttet til noe man ikke med sin beste vilje kan forstå hvorfor de interesserer seg for.

Både heksehistorien og sommerfuglmotivet kan være ment som ingredienser som tematiserer den spennende – og skremmende – overgangen fra barn til ungdom. Selv om dette ikke fungerer helt, har Jakten på spansk dronning mer enn nok å by på til å gi leseren en fin (om ikke minneverdig) opplevelse.

En pirkete kommentar helt til slutt: På bokas siste side angis det hvor bestefars ordtak og visdomsord stammer fra. De tre kildehenvisningene er verken fullstendige eller i samsvar med hverandre. Dette burde vært gjennomført når forfatteren først bestemmer seg for å liste dem opp.