«Heksene» og uhyggeligheten: en ode til Roald Dahl

Roald Dahl har gjennomgående mottatt kritikk for å være for grusom for sitt intenderte publikum. Men ingen barn har så langt tatt skade av å drømme seg vekk i verdener der den lille kan ta igjen på den store. 

Filmen Heksene fra 1990, basert på romanen til Roald Dahl fra 1983, var en stor hit i vår familie i sin tid. Det har sjelden funnes en mer passende heks enn den Anjelica Huston framstiller i filmen – glatt, vakker og tysk – og da hun kalte sin svarte katt for Liebchen (lille kjære), visste vi hva vi skulle kalle vår svarte katt.

the-witches-br1990-angelica-huston-700x378

Anjelica Huston, fra «Heksene» av Roald Dahl. Kilde: filmklubb.no

Heksene var ikke så grusomt skumle, selv om Warner Bros hadde gjort sitt for å gjøre dem så fysisk lite tiltalende som mulig. Til det er historien til Roald Dahl for fantastisk, og det å bli forvandlet til en mus virker (på noen av oss, i hvert fall) som en fabelaktig måte å tilbringe barndommen på. Men én ting som festet seg i meg, som et anker som fortsatt drar i hjerterøttene når jeg tenker på det, var noe bestemoren i boka forteller til skrekk og advarsel: ei jente blir forhekset og fanget i et maleri, og lever hele livet sitt som en statisk, men allikevel aldrende, malt figur. Det var rett og slett uhyggelig.

heksene-film

Anjelica Huston, fra «Heksene» av Roald Dahl. Kilde: Norsk filminstitutt

I år er det 100 år siden Roald Dahl ble født (13. september 1916), og verden over er det derfor ekstra stor oppmerksomhet omkring hans fantasiverden og verk som har underholdt og skremt millioner av barn. Filmatisering av bøkene hans ser ikke ut til å ta slutt, selv 25 år etter at forfatteren døde og den litterære produksjonen hans stanset. I august i år kom SVK (Store Vennlige Kjempe) på sølvlerretet, og før fikk vi se en animasjonsfilm av Den fantastiske Mikkel Rev i 2009, og Charlie og sjokoladefabrikken i 2005. Dahls fantastiske verden som samtidig er godt fundert i vår egne realistiske bakgård, ser ut til å gjøre seg utmerket for gjengivelse i levende bilder. De spennende og handlingsdrevne historiene er også god grunn til å adaptere tekst til scene. Men Dahl er også en barnebokforfatter uten sidestykke i etterkrigtidens litteraturhistorie. Han utga totalt 19 barnebøker i sitt skrivende liv, den ene mer uhyggelig og nervepirrende enn den forrige. Nye og gamle lesere går stadig inn i dette universet der uhyggeligheten er tjukk og påtagelig.

Det uhyggelige

Hvorfor skulle det være verre å bli forvandlet til en figur i et maleri enn til ei mus? Vel, når jeg-fortelleren i Heksene og en tilfeldig unge ved navn Bruno Jenkins blir forvandlet til mus, endrer de kun fysisk fasong, men de beholder sin personlighet, sin indre menneskelighet og evnen til å snakke. De kan fortsatt interagere med mennesker rundt seg, så fremt de overlever det første møtet. Hovedpersonen kan fortsette å kommunisere med sin kjære bestemor, og de kan dermed planlegge hevn over alle heksene i England.

Den stakkars piken Solveig, som blir fanget i et bilde, har ingen måte å kommunisere med omverden på. Selv om hun bytter plass i bildet og blir eldre ettersom tiden går, er det ingen som ser at hun faktisk beveger på seg. Det er her uhyggeligheten skapes. Ifølge Sigmund Freud, som blant annet filosoferte over hva som er så skrekkinngytende for den menneskelige psyken med dokker som springer til liv (et kjent og kjært tema for skrekkfilmer så vel som spøkelseshistorier), var det nettopp i skjæringspunktet mellom det kjente og det ukjente, mellom levende og død, at Das Unheimliche – det uhjemlige eller det uhyggelige (uncanny, på engelsk) – oppsto. Dokker, som på sitt vis etterligner mennesker, spiller en perfekt rolle med å gjøre tilskueren usikker på hvor grensen mellom levende og død går. Når et dødt objekt, enten det er ei dokke eller en dumphuske, begynner å oppføre seg som om det har sin egen vilje, skapes uhyggeligheten i den usikkerheten som finnes i vår vurdering av objektet.

Omtrent samtidig som jeg var tilskuer til filmen Heksene på 1990-tallet, gikk det en serie på norsk barne-tv som het Er du mørkredd? Ingen av historiene, med unntak av én, har festet seg, som mest sannsynlig betyr at de øvrige virket relativt ufarlige. Men i denne ene blir hovedpersonen fanget i et arkade-spill på det lokale kjøpesenteret. Han må komme seg levende igjennom diverse hindringer og endelig fram til målet. Når han tror han til slutt er trygg, viser det seg at spillet bare begynner på nytt. Den relativt uskyldige barne-tv-serien var dermed i stand til å gi meg mareritt, i form av tanken på å være fanget i det samme scenariet til evig tid.

På samme vis er ei levende jente fanget i et bilde en uhyggelig situasjon, som eksisterer i et slags limbo mellom levende og død. Nå var også limbo den første ringen i helvete slik det står beskrevet i Dantes Den guddommelige komedie. Ideen stammer fra middelalderens katolske kristendom. Til limbo kom blant annet de spedbarn som døde før de ble døpt, fordi de ikke ennå hadde rukket å synde, men fortsatt ikke var vasket fri for arvesynden.

Limbo ble også brukt som begrep i filmen Inception fra 2010, på en tilstand «drømmehopperne» kan havne i hvis de ikke passer seg. I filmen har drømmeverdenen flere lag, og «limbo» er et dypt underbevisst lag som kan fange hopperne på ubestemt tid. Både den religiøse og den populærkulturelle forståelsen av limbo viser hvor lite ønskelig det er å havne i en tilstand av evig stillstand. Solveig er etter møtet med heksa dømt til et liv i en liten firkant, som består av noen ender og en bondegård. For mennesker er grensen mellom levende og død en viktig grense, som de skrekkeligste og mest fantasifulle av oss vet å leke med. Limbo – det å være i mellom i all evighet – er rett og slett helvete.

Forvandling sentralt

roald_dahl

Portrett av Roald Dahl. Foto: Carl Van Vechten

Roald Dahl er en av disse som visste å leke med det uhyggelige. Forvandling er et gjennomgående tema i hans barnebøker, og ofte brukes forvandlingen som straff. Jenta som fanges i et maleri og hovedpersonen i Heksene straffes av heksene fordi de er barn (hekser hater barn). Heksene på sin side straffes til slutt også ved å bli forvandlet til mus. Bestemoren til Georg i Georgs magiske medisin blir straffet av Georg fordi hun er slem, og ender opp med å forvandles til en kjempe. Flere av barna i Charlie og sjokoladefabrikken blir forvandlet under sin reise gjennom fabrikken: En blir forvandlet til et TV-bilde og blir bitteliten, en annen forvandles til et blåbær. Det er straffen de får for å ha visse personlighetstrekk som ikke blir aktet i det dahlske universet. I Den magiske fingeren blir familien Gregg forvandlet til små mennesker med vinger, slik at de skal lære seg å sympatisere med endene de stadig jakter på.

Forvandlingen er nettopp noe som er sterkere knyttet til barn, fordi de, i motsetning til voksne, er i en tilstand av evig forvandling. Ingen kan forbli barn, barn skal bli voksne. Angsten for denne form for forvandling er ikke ukjent i det barnelitterære universet. Historien til J. M Barrie om Peter Pan er kanskje en av de mest kjente, så kjent at den har bidratt til å skape begrepet «Peter Pan-syndromet» (brukt av den amerikanske psykologen Dan Kiley i ei bok om fenomenet fra 1983). Historien om Alice i eventyrland kan også leses som en kritikk av den voksne verden Alice er i ferd med å tre inn i, og hun kjemper seg gjennom et tullete og regelløst univers for å motsette seg den forvandlingen hun er i gang med. Som en metafor på denne overgangen, forvandles Alices kropp til stadighet, og hun strever med å finne en god fysisk form, i tillegg til sin egen identitet.

I Trollvinter, en av mummitroll-romanene til Tove Jansson, våkner Mummitrollet fra den vanlige vintersøvnen til et fremmed vinterlandskap. Her er hele Mummidalen forvandlet, slik han ser det. Siden Mummitrollet er den eneste i familien som har våknet fra dvalen, er han nødt til å gå gjennom vinterverdenen alene, og romanen er derfor lest som en oppvekstroman, der Mummitrollet – speilet i en Mummidal som forvandles fra vinter til vår – forvandles fra barn til ung, selvstendig voksen. Jansson bruker også grenseområdet mellom våken og sovende tilstand til å skape en uhyggelig følelse i romanen. Mummitrollet er våken når de andre sover (en slags død), og det gjør at han føler seg fundamentalt utrygg, selv i sitt eget hjem – med andre ord blir det kjente ukjent.

Forkledde hekser

I Roald Dahls romaner er det stadig barna som er heltene. De står ofte i direkte kontrast til de voksne, som får stå som metaforer for ondskapen i verden. Heksene i Heksene er det typiske motstykket til barna. De hater barn og bruker all sin tid på å planlegge alle barns undergang. For å få til dette er de nødt til å bruke forvandlingens egenskap til å kunne operere i menneskers verden.

cover-whitchesDe er egentlig en spesiell sort dyr: skallet, med katteklør til negler, litt større nesebor enn mennesker, skiftende farge på øyene, blått spytt og føtter uten tær. De kler seg ut som kvinner, med parykk, spisse sko og hansker for å dekke sin demoniske kropp. I denne forkledningen kan de gå inkognito i menneskets verden, og innynde seg hos barn slik at de kommer nærme nok til å forhekse dem på de grusomste måter.

Dermed framstår de dahlske heksene som uhyggelige fordi barna ikke kan stole på deres framstilling. I teksten står det: «Hva barn angår, er en VIRKELIG HEKS uten tvil det farligste av alle levende vesner [sic] på jorda. Det aller farligste ved henne er at hun slett ikke ser farlig ut.» (Dahl 1997:9) Trusselen ligger i grensen mellom trygg og farlig, å aldri kunne være helt sikker på om dokka di er ute etter å drepe deg, eller kan være til trøst en stormfull aften. Og i og med at heksene tar form som kvinner, leker de også med følelsen barn har av at kvinner er de tryggere og mer omsorgsfulle av de voksne, fordi de alle er potensielle mødre. I den usikkerheten som oppstår der vennlige kvinner kanskje vil hjelpe deg, men kanskje vil drepe deg, vokser uhyggeligheten fram.

Dette er også grunnen til at Heksene har fått kritikk for å være sexistisk og misogynistisk. Noen lesere mener at Dahl lærer små gutter å hate kvinner, ved å gi dette uhyggelige blikket på hekser som inntar kvinneskikkelser. «Alle hekser er kvinner. Jeg vil ikke si noe stygt om kvinner. De fleste kvinner er nydelige. Men det er ikke til å komme forbi at alle hekser er kvinner. Det finnes ikke noe sånt som manne-heks», står det innledningsvis i boka (Dahl 1997:9).

I det dahlske universet er ofte kvinnene de mest uhyggelige: rektoren til Matilda i romanen med samme navn, bestemoren til Georg i Georgs magiske medisin. Samtidig får ikke farsfiguren heller gå fri, og det er nok av eksempler på gode kvinneskikkelser i de samme historiene. Allikevel kan det være at nettopp spillet mellom det trygge kjente og det truende ukjente gjør at kvinneskikkelsen gjør seg bedre i å skape uhygge for barn, enn det den mannlige skikkelsen gjør.

Trygt og utrygt

Roald Dahls barnebøker har gjennomgående mottatt en del kritikk for å være for grusomme for sitt intenderte publikum. Men populariteten og aktualiteten i hans fantasiunivers bør være grunn god nok til å se bort fra slik kritikk. Ingen barn har så langt tatt skade av å drømme seg vekk i verdener der den lille kan ta igjen på den store. Dessuten har vi stadig en tendens til å oppsøke det skumle, vi går inn i både dahlske univers og andre skrekkfilmunivers fordi vi vil oppleve den trygge formen for uhyggelighet: Den som er fanget i fiksjonen. Det er derfor jeg stadig minner meg selv på Solveig som ble fanget i maleriet. Det er uhyggelig, men samtidig sitrende, å tenke på. Det er utrygt og trygt på samme tid.

Verden vil ikke bare bedras, den vil skremmes – for deretter å innse at skremselen ikke er en reell trussel. Derfor bør Roald Dahls jubileum brukes til å gå enda lenger inn i den uhyggelige, og hyggelige, verdenen hans.

 

Sitert fra:

Dahl, Roald: Heksene (1997), 3. utgave. Gyldendal Tiden Ans, oversatt av Tor Edvin Dahl.

 



Skrevet av:
Kommentarer

Oppdatert: .