Tittel: Heksenatten
Tekst: Alexander Løken
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2018
Antall sider: 192

Hekseri mellom tro og tvil

Alexander Løken lar et søskenpar kjempe mot infame hekser på et gudsforlatt jorde i Nittedal. Det blir spennende, men sjelden skummelt.

Heksejakt er i skuddet i 2018, men leseren som skulle gå til Alexander Løkens siste roman, Heksenatten, i håp om å finne bitende satire over Donald Trump, Sylvi Listhaug eller andre forfulgte politikere, vil oppsøke skuffelsen. Det er påfallende at romanen iscenesetter et møte mellom det moderne og det arkaiske, mellom heksemakt, fornuft – og kristentro. Noe av det første Løken gjør, er likevel å stenge samtiden ute. Etter en innledning der tvillingparet Ada og Nathaniel – han kristen og prektig, hun nonsjalant infam – og kompisen Kolbjørn tas med på mørkekjøring i Nittedal, havner de alle tre på innsiden av et såkalt heksegjerde, der tiden står stille. Der må de kjempe med nebb og klør for å slippe fri fra noen gufne hekser som planlegger å la en heksemester som har vært død i 350 år ta bolig i Adas kropp.

Heksa – mellom det moderne og det arkaiske

Mye av det gufne i Løkens roman ligger nettopp i det gammeldagse ved alt som befinner seg innenfor heksegjerdet. Innredningen i heksenes hus er «fra sekstitallet, eller enda eldre», og den lille, spøkelsesaktige demongutten som hjelper heksene har «rare, gammeldagse klær». At gammeldagse gjenstander – en pipe, et fingerbøl eller et portrett – kan virke skumle, er noe alle barn vet. Løsrevet fra sin egen tid har de ingen åpenbar funksjon i vår. De bare er igjen, som for å minne oss om at det fantes noe før oss. En dag er det våre bruksgjenstander som skal ligge der. Men finnes det noen egentlig grunn til at Løkens hekser skal leve så gammelmodig?

Hekser kan jo være så mangt. Den som har lest Roald Dahls Heksene, vet at det virkelig fryktinngytende i den romanen er at heksene der ser ut som helt vanlige, moderne kvinner – om enn ikledd hansker og parykk – og holder landsmøter der de diskuterer hvordan de skal kunne ta livet av flest mulig barn på en mest mulig kostnadseffektiv måte. De er hekser av sin tid. I Joseph Delaneys medrivende serie Den siste lærling, fremstår heksene som personifikasjoner av alt som er ondt, sultent og uforståelig i naturen – mørke og uforsonlige skikkelser som spiser barn og dreper alt og alle som kommer i deres vei.

Løken velger en tredje vei. Heksene hans er, på den ene siden, arketypiske skapninger med magiske evner, stort sett onde hensikter og transformative gryteretter. Men samtidig er de en slags matter out of place, temporalt feilplasserte gjenstander, uten noen åpenbar plass eller funksjon i samtiden. Fra sin marginaliserte posisjon på et jorde i Nittedal prøver de å løse problemene sine ved å frakte enda en utidsmessig skikkelse, heksemesteren som skal gjenfødes i Ada, inn i samtiden. Det er vanskelig å tro at det kan gjøre noen forskjell, selv om heksene argumenterer for at nyanskaffelsen vil hjelpe dem med å gjenvinne overtaket i kampen mot menneskene.

Snusfornuftige grøss – og dialog på tomgang

Når Heksenatten aldri helt fester grepet om leseren, er det kanskje mest fordi den blir for opptatt av å diskutere moralske problemstillinger på en moderne og snusfornuftig måte. Mye av kraften hos Dahl og Delaney ligger i at heksene deres får lov til å være tvers igjennom onde. For dem er et godt barn et dødt barn. Dermed blir de også en eksistensiell trussel mot leseren selv, og ikke bare romankarakterer med et prosjekt. Hos Løken er det snarere heksene som befinner seg i en eksistensiell krise. Er de dypest sett onde, er de blitt onde på grunn av konsensussamfunnets manglende toleranse, eller finnes det fortsatt noe godt i dem? Og er det plass til dem på noe annet sted enn på hint famøse jorde i Nittedal? Interessant nok er ingen av romanfigurene her representanter for noe tradisjonelt, hegemonisk voksensamfunn. Selv heksejegeren som dukker opp et stykke ut i romanen er av romanifolket, og handler etter et tips fra sin tante, en tigger som spår i dueinnvoller.

Det som derfor helt mangler hos Løken, er den forløsende og forferdende følelsen av at det fortrengte slår grusomt og plutselig tilbake. I stedet får vi en rekke brytninger mellom fortid og fremtid, hekser og mennesker, det gamle og det nye, som mest av alt føles som forhandlinger. Aller verst går det ut over dialogen, som blir pludrete, flat og forklarende på en måte som vil være gjenkjennelig for alle som har lest en norsk midt-på-treet fantasyroman de siste årene. Her er, for eksempel, heksa Celeste idet hun forsøker å overtale stakkars Ada til å donere kroppen sin i hekseriets tjeneste: «»Vel,» svarte hun nølende. «Anna Erichsdatter blir ikke kalt heksemesteren for ingenting. Hun var svært mektig.»» Forsøket på å simulere muntlighet klarer ikke å skjule at ordene ikke kommer fra noe egentlig sted, fra noen kropp. De blir bare hengende plaprete i luften for å markere en transportetappe i teksten, noe forfatteren synes det er greit at vi vet for at han skal få plottet sitt til å gå opp. Det er dialog på tomgang.

Men plottet lever!

Når alt dette er sagt, er Heksenatten langt fra noen ueffen roman. Om den ikke er direkte skummel, er den tidvis ganske spennende. Og om Løken fortsatt ikke mestrer den skarpe, effektive dialogen, er han god på plott og stedsfølelse, og skjønner hvor viktig det er å plassere de forskjellige hovedpersonene på steder der de hele tiden har en utfordring å bryne seg på,. Man merker også at Løken har hatt det moro med å prøve å forfølge implikasjonene av valgene hovedpersonene gjør, slik at enhver vending i teksten kan få uante følger. Den klare avgrensingen av rommet som heksegjerdet rundt jordet i Nittedal skjenker romanen, utnyttes til fulle. Det er lett å se for seg rommene og etasjene i heksenes hus, og man merker forskjellen på å befinne seg utenfor huset, i et mørkt rom, der en fare kanskje truer, eller i skjul bak en snøkledd stein. I en roman som dette, er det tross alt det viktigste. Og selv om heksene i all sin forvirrede snusfornuft kan virke vingeklippede, bruker Løken Nathaniels kristentro på en interessant og ambivalent måte: den redder ham ut av farlige situasjoner, men gjør ham også sårbar når det virkelig gjelds. Om Heksenatten ikke er noe litterært mesterverk, vil den garantert kunne gi en tolvåring på jakt etter et par iskalde gys nesten nøyaktig det hen er ute etter.



Skrevet av:

Kommentarer

Oppdatert: .