Hele Norge i harnisk over barneteatertolkning. Endelig!
Sofia Jupither gikk i teatret sammen med sønnen sin, og mens de andre så en
Sofia Jupither gikk i teatret sammen med sønnen sin, og mens de andre så en tradisjonell og hyggelig familieforestilling som handler om inkludering og trangen til å være en del av samfunnet, så Jupither en gammeldags, utdatert og sneversynt barneforestilling som dessuten også, både i form og innhold, kunne minne om høyreekstrem retorikk og høyreekstreme holdninger. («Kardemomme by skader barna», Aftenposten 8.1.2013)
Stiller betimelige spørsmål
Vi er nok ikke enige i Jupithers nokså radikale tolkning, men vi mener at hun med sin kronikk peker på en vesentlig mangel i det som kan kalles feltet norsk scenekunst for barn. Det handler om en generell bevissthet omkring hva man formidler i teatret og ikke minst hvorfor man gjør det. Verken kritikerne eller institusjonene vier disse spørsmålene særlig oppmerksomhet. Jupither stiller dermed betimelige spørsmål, og det er ikke tilstrekkelig å svare at det er Egner-år eller at det er viktig at norske barn blir kjent med den Egnerske kulturarven. Vi må også forvente at institusjonene vil noe mer enn å fylle teatret med glade barnefamilier og allsang.
Må ville mer
Vi forventer at de også må vite noe om hva de ønsker å gi familiene – og i dette perspektivet er det en adekvat tolkning av Nationaltheatrets Folk og røvere i Kardemomme by at den inngår i en tradisjon som er med på å opprettholde kjønnsstereotypier. En større bevissthet omkring dette perspektivet fra teatrenes side er absolutt på sin plass, i Kardemomme by så vel som i andre oppsetninger for barn og unge.
Satsing på samtidsdramatikk
Egner-debatten i norsk barneteater er ikke ny, med den antar stadig nye former. Vi ønsker oss heller en debatt som ser på helheten i teatertilbudet til barn og unge. For mens økonomi, gjensynsglede og kulturarv er åpenbare argumenter for årvisse Egner-oppsetninger, er stagnasjon, ensretting, idétørke og slitasje relevante motargumenter. Vi ønsker oss en langsiktig og målrettet satsing på samtidsdramatikk for barn og unge fra et samlet institusjonsteater-Norge. Norsk barnebokinstitutts utdanningstilbud Fordypning i scenetekst gir denne våren barne- og ungdomsforfattere anledning til å spesialisere seg på å skrive for scenen, men prosjektet har ikke penger til å fortsette neste år. Det er synd, for vi tror det er et behov for nye scenetekster og opplever at det en vilje hos teatersjefene til å satse på nye dramatiske stemmer, også for barn og unge.
Mer enn underholdning
Mulighetene for at teater kan tilby noe mer enn underholdning er uendelige, men da må teatersjefene, og ikke minst teatrenes styrer, ha andre ambisjoner enn fulle saler og inntjening av underskudd fra andre produksjoner – da må både de og ensemblene ønske å gi barn og unge den opplevelsen de selv trolig søker i kunsten: gleden ved gjenkjennelsen av og innsikten i egne og andres liv. Der kommer Egner alene til kort, og det må vi tåle å diskutere.
Lin Prøitz, seniorforsker ved Norsk barnebokinstitutt
Lisa M. Nagel, stipendiat ved Norsk barnebokinstitutt
12. januar kommenterte teaterviterne Anne og Petra J. Helgesen denne saken slik i Aftenposten:
Å drepe Egner
I Aftenposten 9. januar vil Sofia Jupither begrave Thorbjørn Egner for godt. Men norsk teater trenger ikke svensk hjelp for å drepe barneklassikere. Barneteater er underholdning og julefest i Norge, i Sverige er det politisk korrekt lek. Jupither forsto ikke hvilket vepsebol hun tråkket i. Hun visste ikke at vi nordmenn hegner om vår museale og kommersielle festtradisjon. Anders Heger reagerer sogar med å si at Egner heller ikke skal moderniseres, han bør bevares. Som forskere på norsk barnedramatikks historie ønsker vi oss levende barneteaterkunst, med plass til både nytt og gammelt. Vi utdyper synspunktet i en artikkel om barneklassikere i Drama nr. 04/2012.
Ibsen er ikke spesielt politisk radikal i dag, men en god nyoppsetning makter å gjøre klassikeren til sprengstoff. Det skjer nettopp ved at man aktualiserer verket. Vi vil oppfordre teatrene til å gjøre det samme med barnedramatikken. Det er uaktuelt å begrave Egner, men slik han behandles nå, er han død, om han aldri så mye vandrer over scenen.
12. januar kommenterte teaterviterne Anne og Petra J. Helgesen denne saken slik i Aftenposten:
Å drepe Egner
I Aftenposten 9. januar vil Sofia Jupither begrave Thorbjørn Egner for godt. Men norsk teater trenger ikke svensk hjelp for å drepe barneklassikere. Barneteater er underholdning og julefest i Norge, i Sverige er det politisk korrekt lek. Jupither forsto ikke hvilket vepsebol hun tråkket i. Hun visste ikke at vi nordmenn hegner om vår museale og kommersielle festtradisjon. Anders Heger reagerer sogar med å si at Egner heller ikke skal moderniseres, han bør bevares. Som forskere på norsk barnedramatikks historie ønsker vi oss levende barneteaterkunst, med plass til både nytt og gammelt. Vi utdyper synspunktet i en artikkel om barneklassikere i Drama nr. 04/2012.
Ibsen er ikke spesielt politisk radikal i dag, men en god nyoppsetning makter å gjøre klassikeren til sprengstoff. Det skjer nettopp ved at man aktualiserer verket. Vi vil oppfordre teatrene til å gjøre det samme med barnedramatikken. Det er uaktuelt å begrave Egner, men slik han behandles nå, er han død, om han aldri så mye vandrer over scenen.
TAkk til Prøitz og Nagel for dette innspillet! Har det blitt sendt avisene? Jeg er 100% enig med dere, og savnet en edruelig debatt i kjølvannet av Sofia Jupiter sin kronikk, om nettopp scenekunst for barn. Jupiter går altfor langt i sin tolkning, det er det stor enighet om, men er Kardemommeby god dramatikk, og blir det godt teater? Fortjener Kardemommeby og spilles igjen og igjen? Eller som dere skriver, er det nok å fylle teatret med glade banrefamilier og allsang?
Det er vanskelig å fatte seg i korthet, så om dere ikke syns dette var nyansert nok: Les gjerne artikkelen vår. Den ligger i pdf-form på nettet:
http://www.dramaiskolen.no/sider/tekst.asp?side=127&submeny=Tidsskriftet%20DRAMA&niv2=Artikkelarkiv
Hvis jeg ikke husker helt feil, var dette en diskusjon vi hadde i teaterkretser allerede på 70-80-tallet. Vi har jo ikke noe i mot en diskusjon rundt norsk teater, det bør bare ikke komme fra Sverige. På 90-tallet var jeg med i et utvalg nedsatt av Norsk Kulturråd som skulle se på nettopp teater for barn og mulighetene for å revitalisere tilbudet, evtl. la ett teater få et særskilt ansvar for utvikling av barneteater. Tror ikke det førte til noe.