Her er så underlig

Etter hvert som jeg ble større, forstod jeg at de små fiskene alltid blir spist av de store fiskene.

Jeg er en fisk må ha kommet inn i livet mitt tidlig. Jeg er født i 1974, boka kom ut året etter, og da jeg var tre–fire år tipper jeg at den var i hus. Boka slo sterkt an i den yngre delen av søskenflokken, og ble snart selve referanseverket over livet i havet, selv om det neppe var meningen med utgivelsen.

De fargerike illustrasjonene i blått og grønt med innslag av rødtoner gjorde inntrykk. Bølgende bevegelser av vann og planter. Alle de ulike fiskene, og alt en måtte passe seg for, der nede i det bunnløse dypet.

Jeg satte meg grundig inn i livshistorien til den ensomme fisken, som vi følger fra første side. Fisken «vår» støter på fryktelige fiendefisker og tette stimer av fremmede arter, som ikke enser annet enn sin egen stim i bevegelse. De er fortapte sjeler som jager etter noe ukjent, slaver av en evig flukt til et annet sted. De tomme blikkene til disse kollektive fiskene glemmer jeg nok aldri.

Spis eller bli spist
«Vår» fisk er alene, en einstøing, og det er kanskje tryggest for den å svømme rundt på egen hånd? Slik jeg husker fortellingen, er det nærmest uunngåelig for flokkfiskene å havne i garnet. De er litt dumme, stakkars. Erfaringen av å bli fanget er beskrevet på en grufull måte. Menneskene oppe i båtene er gjengitt som groteske beist, med buskete skjegg – og spyd! Som barn visste jeg nok ikke hva jeg skulle frykte mest, den skjulte verdenen nede i dypet, eller den gjengse fiskeren på sin daglige, voldspregete fisketur.

Vår helt blir større, og (sjokk!) begynner selv å spise andre fisker. Det gir et vendepunkt, et brudd med en uskyldstilstand. Den unge leseren snapper lett opp moralen: Spis eller bli spist. Men husk at man aldri kan snu, når man først har begynt å spise andre!

Følelsen denne fortellingen etterlater, vil jeg som voksen beskrive med ordet fremmedgjøring. Den ensomme fisken opplever nesten alt i havet som fremmed og underlig. Det som måtte befinne seg oppe på land er også skremmende, og møtet med onde mennesker skjebnesvangert. Livsnødvendige prosesser framstår som ubegripelige, og et kunstig liv i akvariet er å foretrekke. En kan nesten forledes til å tenke: Hva er meningen med det hele?

Da er det godt at boka har en lykkelig slutt, og at en kan lukke den (godt) etterpå, og smette inn i sitt eget, kjente og trygge kjøkken. Spore opp noen Mariekjeks i skapet og drikke husholdningssaft. Med en liten murring i ryggmargen: Melankolien har funnet deg i din lille verden – og trykket deg til sitt bryst.

Takk til Norsk barnebokinstitutt for avbildningen av forsiden. Boka fins i instituttets samling.