Historien om Lycy Maud Montgomery og jeg

Historien om Lycy Maud Montgomery og jeg

Boktittel: Dikterjenter. Lucy Maud Montgomery og jeg

Forfatter: Lise Männikkö

Forlag: Omnipax

Årstall: 2013

Hvorfor blir man forfatter? Hvordan blir man forfatter? Disse spørsmålene kan mang en håpefull forfatterspire stille seg. God fantasi, skrivekløe og utholdenhet er svaret Lise Männikkös gir i Dikterjenter. Lycy Maud Montgomery og jeg. Og et forbilde.

God idé

Ideen om å tegne et dobbeltportrett av forbildet Lucy Maud Montgomery og seg selv som ung forfatterspire virker i utgangspunktet som en god idé. Lise Männikkö har utvilsomt en historie å fortelle om sitt eget forfatterkall. Skal vi tro henne, hadde hun tidlig en fast forestilling om at det var forfatter hun skulle bli. Hun hadde en dikterklubb med seg selv som eneste medlem. Hun var kjent på skolen for å ha sendt en fortelling inn til Alle Kvinner. Hun fikk penger for novellen også, femti kroner, selv om den aldri kom på trykk. Hun ble invitert til en samtale på kontoret til en annen redaktør og servert seigmenn og gode råd om videre skriving. Mormoren var så stolt av henne at hun stakk til seg diktene hennes og tok vare på dem i en mappe.

Fortellingen om Lise kommer som kursiverte, korte avsnitt inni fortellingen om Lucy Maud Montgomery ungdomsliv: ”Sånn er det med meg også” (s. 13), skyter Lise inn og forteller at hun på samme måte som Maud dikter skuespill til dokkene sine og resiterer sine egne dikt foran speilet. ”Maud skrev dagbok nesten hele sitt liv, og det gjør jeg også” (s. 25). Maud og Lise er ”dikterjenter” og har mye felles. ”Minner er viktige for dikterjenter” (s. 32) ”Jeg vet godt hvordan hun kjente det. Jeg har også lest dikt for en stor forsamling” (s. 56). ”Jeg vet jo hvordan det er” (s. 76). Lise og Maud er begge forlatt av sin far, men ”så vonde minner som Maud hadde fra barndommen, har ikke jeg” (s. 41), forteller Lise.

Denne dialogen mellom forbildet og den skriveglade jenta fungerer et stykke på vei idet den gir en motivasjon til innlevelsen i Mauds liv og gir Lise motivasjon til å fortelle om seg selv.

Skurrende dobbeltportrett

Jeg blir likevel ikke overbevist av dette dobbeltportrettet. Det skurrer rett og slett i den selvbiografiske pakten, for å låne begrepet til den franske selvbiografi-teoretikeren Phillippe Lejeune. Er det den voksne Lise Männikkö eller den fjortenårige Lise som er så fascinert av forfatteren Lucy Maud Montgomery, at hun gjør henne til sin sjelevenn og inspirasjonskilden til sin egen skriving? Det er ikke vanskelig å tro at Lise som fjortenåring har lest Anne-bøkene og bøkene om Emily på Månegården og blitt dypt engasjert i dem. Mange har hatt den opplevelsen:

Det var søren ikke lett for en liten jente å finne en barnebokheltinne å identifisere seg med på siste halvdel av åttitallet. (…) Heldigvis fant jeg Anne fra Bjørkely. Lucy Maud Montgomerys fregnete protagonist fra barnebokklassikeren fra 1908 er rett og slett en skjønn skapning. Hun er rask i hodet og flink på skolen, men også håpløst romantisk og med hang til melodrama. Hun er intens og temperamentsfull, men drømmer om å være en mørkhåret skjønnhet i kjoler med puffermer. Hun er snill og lojal, altoppslukkende i sine vennskap, men mer ensom enn hun forstår selv.

Dette skriver for eksempel Inger Merete Hobbelstad i sitt barnebokminne om Anne fra Bjørkely.

Påstanden i Dikterjenter er imidlertid at den unge Lise også ble umåtelig fascinert av forfatteren. Men det fortelles ingenting om hvor hun har lest om L. M. Montgomery og gjort seg kjent med hennes liv med slik innlevelse. Det gis heller ikke noe realitet til forfatterspiren Lises forhold til sitt forbilde. Hun verken forsøker å skrive på samme måte eller drømmer om Montgomerys forfattersuksess. Jeg kan tro på den unge Lises innlevelse i Anne Frank: ”Det hender faktisk at jeg tenker at jeg heller ville være Anne Frank som satt innestengt i en bakbygning under krigen. Det burde jeg jo skamme meg over. Hun hadde det slett ikke bra, og så døde hun i en konsentrasjonsleir seinere” (s. 81). Men setninger som denne forblir på påstandsnivået: ”Jeg er jo ikke Maud og Maud var ikke Emily. Likevel er det når jeg leser om Emily, at jeg virkelig syns jeg kommer nær Maud” (s. 82).

Uklart perspektiv

De kursiverte partiene hvor Lise forteller sin historie blander på en uklar måte tidsplanene mellom den unge jenta og den voksne forfatteren. I passasjer som denne: ”… Anne er litt guttete. Det liker jeg. Jeg er litt guttete selv. Håret mitt er lyst…” (s. 81), er perspektivet hos den unge jenta. Men på neste side er den voksne forfatteren som ikke helt husker hvordan hun opplevde å skrive slutten av en fortelling som barn: ”Noen ganger blir jeg nesten borte når jeg skriver. (…) Og når jeg liksom kommer til meg selv, er jeg helt kald på nesa. Jeg var nok det da jeg hadde skrevet slutten på fortellingen ’De som ikke er’” (s. 82). Tilsvarende er fortelleren av av Lucy Mauds Montgomerys biografi splittet. Jeg-et iscenesetter seg iblant som den unge Lise, iblant som den voksne forfatteren. Uklarheten i fortellerstemmen og i Lises historie gjør at verken biografien eller selvbiografien blir særlig vellykket.


Interessant bokhistorie

Prosjektet om å skrive en bok om skrivekløe og forfatterdrøm er en utmerket ide, som hadde fortjent en bedre utførelse. I tillegg er Montgomerys liv interessant, og hennes forfatterskap generelt og Anne-bøken spesielt et bemerkelsesverdig bokhistorisk kapittel, som også kunne være gjenstand for en interessant fremstilling.

I 1918, ti år etter den kanadiske førsteutgaven, ble Anne fra Bjørkely  utgitt på norsk i Aschehougs ungdomsbibliotek. Siden er Lucy Maud Montgomerys rikholdige serie om Annes liv utgitt igjen og igjen på norsk – og på en mengde andre språk. Den nyeste norske utgaven er fra 2009. Kristin Ørjasæters anbefalingsverdige artikkel ”Anne fra Bjørkely, 95 år i år” (2003) går gjennom den norske utgivelses- og oversetterhistorien. I 2008 meldte Reuters at serien hadde nådd 50 millioner solgte eksemplarer og var blitt oversatt til 20 språk.

I 2003 kom Anne of Green Gables på plass 41 på BBCs liste over Storbritannias favorittbøker. Ved siden av Annes fascinasjonskraft i bøkene, har også filmatiseringene vært en drivkraft for populariteten. Den første filmen om Anne of Green Gables var en stumfilm som kom samme år som boka ble oversatt til norsk. Siden er det blitt to kinofilmer til, sju TV-filmer, seks TV-serier, hvorav en er en japansk animeserie fra 1979, og flere musikaler.

Dette mediemangfoldet og de fleste andre aspekter ved Anne-seriens kompleksitet er fraværende fra Dikterjenter, som i det hele tatt har noe konstruert og påstandsmessig over seg.

 

Inger Østenstad