Hjemmebrenning i barnehagen

Mange ble sinte da Prøysen ikke fikk et nasjonalt forfatterår. Nils Johan Rud var en av dem som oppdaget Prøysens talent på slutten av 30-tallet, og ville stått først i køen for å protestere. Han kalte Prøysen «vårt mirakel av sinn og ånd», og etter Prøysens død advarte Rud det offentlige mot å neglisjere ham. I så fall ville det norske folk ta fram gitaren og gjøre jobben på egenhånd, slik «at vi i også dette behov vil være et heimebrenning-folk.» Kulturdepartementets avslag ble derfor en gavepakke til alle som elsker Prøysen. Nå får vi se hvor stor han er. Nå får vi se hvem som vil feire ham.

Debatten om Prøysens storhet tok først en pussig vending. Flere skribenter fulgte en hypotese om at Prøysen ikke blir tatt på alvor som voksenforfatter. Langs dette sporet har de lett fram finlitterære kunstkvaliteter i dikt og prosa. Dermed får noen glemte tekster fortjent oppmerksomhet, men alt maset om finkultur må da være et sidespor i denne debatten?

Hvis du blar i Prøysen-katalogen uten å finne god litteratur eller stor kunst, så handler det om din egen vrangvilje. Stramme tidsfrister ga mange innslag av leilighetsdiktning, men mye mer påfallende er det hvor ofte Prøysen oppfyller kunstkravet ved å belyse livet med treffende skildringer, poesi og munnhell. Hvis Ibsen er vår fremste sitatleverandør, så er det i sterk konkurranse med Prøysen, og det vet de i Kulturdepartementet. Da daværende kulturminister Hadia Tajik i 2012 skulle uttale seg om Prøysen-jubileet, beskyldte hun politikere for å velge seg en forfatter etter dette prinsippet: «En er for gammel, den kan få stå. En er for ung, den går vi ifra. Og så velger man seg en som man knytter et sterkt engasjement til».

Det sterkeste engasjementet kom fra Jan Erik Vold.  I en kronikk i Klassekampen slo han fast at Alf Prøysen bør hylles for hele ti livsverk. I kortversjon: For 500 viser, for fire novellesamlinger, for 742 lørdagsstubber, for romanen som ble musikal (Trost i taklampa), for skuespillene, for kunsteventyr, for viser og hørespill for barn, for innsamling og forskning, for artistkarrieren – og for dialekten, som språklig nyskaper. Jan Erik Vold kunne tilført at Prøysen tok med sine egne kulturformer på en klassereise. Prøysen var faktisk en barnetimeonkel som fikk voksne til å komme for sent på jobb – uten å skamme seg.

Prøysen på sokkel?

Likevel ble det et dilemma da Kulturdepartementet skulle feire Prøysen. Nasjonale forfatterår var det jo bare Ibsen, Bjørnson og Hamsun som hadde fortjent. Prøysen skulle vel ikke opp på sokkel med disse? Noen mente at de hadde lest mer Prøysen enn Ibsen, andre at Bjørnson ikke ble lest – bare var stor … og hva med Hamsun, som man ikke bør nevne?

Debatten fikk et nytt puff da Ingunn Økland i Aftenposten kom med sin brutale karakteristikk: «Det meste av Prøysens prosalitteratur mangler sterke kvaliteter som peker utover den tidstypiske settingen.» Og dermed slo Prøysen-forsker Bjørn Ivar Fyksen tilbake, og hevdet at «vi ikke skal feire Prøysen på grunn av hans popularitet, men fordi han er blant Norges absolutt beste etterkrigsforfattere, også som prosaist.» Debatten fortsatte dermed å handle om finkultur, og dessverre tror jeg jubilanten selv ville akseptert denne avsporingen. Prøysen følte seg absolutt ikke fin nok, nølte med å kalle sangtekstene for dikt, og det ble bare en enslig roman. Tidlig måtte han gi opp sin ungdomsdrøm om å bli en seriøs proletarforfatter, som svenskenes Ivar Lo-Johansson.

Vi har ikke en kanoniserende autoritet for norsk litteratur. Det nærmeste vi kommer er skolens læreplan. Men der har Prøysen faktisk fått offentlig velvilje. Da læreplanen ble lagt etter Reform 94, var Prøysen en av 26 forfattere fra 1900-tallet som ble anbefalt, og der sto han listet opp i storfint selskap med Hamsun, Undset, Duun, Vesaas og Falkberget. Så glem debatten om finkultur. På slutten av 40-tallet tok skjebnen tak i Prøysen, og i 20 år var han hele landets husdikter, alltid til stede i radioen. Noe er glemt, noe ble viktig, noe er fremdeles i bruk – men det er uansett i dette bildet han skal feires.

Prøysen på gamlehjemmet

I Hedmark har Prøysen-året skutt fart allerede, og spesielt barneforestillingene overgår hverandre i bredde og oppfinnsomhet. Langs Mjøsa virker Prøysen-arven fortsatt levende og produktiv, og det er faktisk grenseløst hva initiativtakerne klarer å finne av glemt gull i Prøysens rike arkiv.

Men hva betyr han nasjonalt, for alle de som har en annen dialekt? Da debatten om Prøysens feiring raste som verst, spurte jeg en lærer om hun visste at Prøysen bare skulle feires langs Mjøsa?

– Neida, sa hun. – De skal feire ham på Nesodden også, på gamlehjemmet.

Naturligvis. Prøysen er en ønskekonsert av gamle minner. Da Prøysen slo igjennom etter krigen, var han helt spesifikt en stemme for alle som husker Norge fra tiden før traktoren fjernet husmannsvesenet. Ganske fort viste han bredden, og fra 1948 leverte Prøysen jevnlig på alle fronter. Det var nok mange som «vart svimle da runddæinsen gikk», med barneunderholdning og radiohits på løpende bånd. Han falt i popularitet da Beatles og engelskspråklige sanger tok over, men står for denne generasjonen som et helt unikt fenomen, et overskuddshorn, nettopp det kulturelle overmennesket som Jan Erik Vold har beskrevet.

Men kulturen må åpne for det nye, og det gamle vil nedfelle seg i sedimentære lag. Bare noen få fjell blir tilbake, og spesielt i populærkulturen er det kort hukommelse. Slagere på radio er mest av alt en personlig tidsreise, slik det er beskrevet av den engelske historikeren Eric Hobsbawn:

Kan noen som ikke var samtidige med Rolling Stones utvikle noe som liknet på den glødende entusiasmen som denne gruppen utløste på midten av 1960-tallet? Hvor mye av gløden for et eller annet lydbilde eller en eller annen bildeframstilling bygger på assosiasjon; ikke fordi sangen var beundringsverdig, men fordi «dette er vår sang»? Vi vet det ikke.

Denne skjebnen kunne godt rammet Prøysen. Han risikerte å bli «vår sang», og dermed en kald bauta for nye generasjoner. Selv om Prøysen-forskerne i dag kan dra fram finkulturelle tekster, så fikk Prøysen med bare fire dikt da Brikt Jensen i 1983 gjorde utvalget for Norske dikt, og to av tekstene var «Julekveldsvisa» og «Romjulsdrøm». Dette var et nederlag. Bare 13 år etter sin død klarte han så vidt å klemme seg inn i vår diktkanon. Og det var ikke dikteren, men radioartisten som ble presentert. Men med årene beviste Prøysen sin slitestyrke, godt hjulpet av to kraftige understrømmer. I musikkmiljøet ble det mer og mer tydelig hvor viktig Prøysen hadde vært, ikke bare som isbryter for å synge på egen dialekt, men også for den norske sanglyrikkens status. Da Norsk visebok kom ut i 1993, toppet Prøysen listen med hele 27 sanger. Den andre strømmen var enda sterkere, men mer usynlig, og besto av de minste barna.

Prøysen i skole og barnehager

Selv om Prøysen er offentlig godkjent som finkultur i skolen, er tekstene likevel fraværende i lærebøkene. I litteraturhistorie har det vært vanlig å illustrere etterkrigstiden med modernistiske dikt, og i novelleteori blir andre forfattere valgt. Det siste har nok handlet mer om dialekten enn vi liker å innrømme. Dessuten har det kommet en ny type lærere: – Og dagens lærere kan ikke spille gitar, jamrer Asle Berteig, som er kultursjef i Ringsaker kommune. – Lærere som kommer rett fra universitetet får ikke trubadurundervisning, slik de fikk i den gamle lærerskolen. Nå sitter elevene og synger til en CD. Jeg mener også at vi oppfatter både Prøysen og dialekten som altfor koselig. De dype, såre og evigaktuelle tekstene kommer derfor ikke i bruk.

På skolens mellomtrinn er novellen «Marken» et populært unntak. Novellen gir et grusomt, men rørende innblikk i en skoletaper som blir mobbet både av lærer og medelever. Mange lærere har denne novellen som en favoritt, og den er lett å begrunne med flere læreplanmål. En spesiell samle-CD, Med blanke ark, hvor ulike artister synger Prøysen på sin egen dialekt, treffer læreplanmål i videregående skole, og blir brukt som målprøver. Slike pedagogiske lommer er det mange av, men det er opp til læreren å finne dem. I vår flerkulturelle tid er det også til Prøysens store fordel at han skrev verdslige julesanger. Men i skolen foregår feiringen stykkevis og delt. For å finne Prøysen i daglig bruk, så må vi helt ned i barnehagen.

I 1966 ble det utgitt en samling med Prøysens barnesanger. Ibsen kan stå der med sin Peer Gynt, men hvis du leter etter en bok med tekster som er i daglig bruk, så er det ingen som slår Fra Hompetitten til Bakvendtland. Som barnetimeonkel sto Prøysen fritt til å fylle alle pedagogiske rom for barn, og resultatet har blitt stående. Hvilken annen norsk forfatter kan skryte av at de har minst tyve ulike sanger, regler, bøker og skuespill som plukkes fram daglig, over hele landet? Prøysens sanger har en selvfølgelig sammenheng til ukens tema. «Jeg heter januar, og jeg er svært til kar» – slik begynner året, og så går det videre til andre årstider, til dyrene i skogen, til ord som bare rimer, og en geitekilling som lærer barna å telle. De fleste av sangene er dessuten på bokmål, og det er på barnas arena at feiringen virkelig er nasjonal.

– Prøysen har alltid vært stor i barnehagen, bekrefter Eva Thesen, som er redaksjonssjef i Gyldendal forlag. – Han selger jevnt og trutt, og spesielt stor er interessen for alt som kan brukes i drama og lek. I forbindelse med jubileet har vi gjort oss en ekstra tanke om nye generasjoner og de store innvandrergruppene. Vi har derfor gitt ut Geitekillingen som kunne telle til ti på polsk og arabisk.

I barnehagen bruker de også Prøysens eneste internasjonale suksess, fortellingene om Teskjekjerringa.  I engelsk faglitteratur er Prue Goodwin en viktig stemme når det gjelder leseanbefalinger for barn, og hun nevner fortsatt Mrs. Pepperpot i samme åndedrag som Pippi Longstocking. Fortellingene om Teskjekjerringa illustrerer også det kunstgrepet Prøysen er mest berømmet for, blikket nedenifra, barnets egen utsikt til verden, som sikkert er mer spennende enn den utsikten Kulturdepartementet har ned i Akersgata. Hadde byråkratene tittet ned i en barnehage, ville de oppdaget uhemmet hjemmebrenning av forfatteren som ikke fikk sitt eget år. I 2014 er Prøysen satt opp som årstema i mange barnehager – for der tar de jubileet på alvor.

Vi har likevel ingen garanti for at interessen vil holde seg, og feiringen bør minne oss om en kraftig forsømmelse. Når det er så stor enighet om Prøysens mesterskap, så burde det vel være en nasjonal plikt å gjøre ham mer synlig? Tankene går til et møte jeg hadde med Per Asplin, hvor jeg spurte hvorfor ikke hans julemusikal Putti Plutti Pott ble sendt i reprise på TV. Da fikk jeg et kort svar.:

– Den er ikke spilt inn i farger.

Video killed the radio star?

Alf Prøysen døde altfor tidlig, og før Norge fikk farge-TV. Selv om han hadde noen suksesser på scenen, så jobbet han best i de korte formater, og mest på radio. Likevel er det et mysterium hvorfor han er så lite visualisert. Teskedgumman var en stor suksess på svensk TV, men ble aldri kjøpt tilbake og vist i Norge. Samtidig kjøpte NRK barnedrama av flere svenske forfattere, ikke bare av Astrid Lindgren. Fritiof Nilsson Piratens Bombi bitt og jag, samt Tancred Ibsens populære film om Hans Aanruds fortellinger, Storfolk og småfolk, lå tett opp til de miljøene som ble skildret hos Prøysen. Da burde det være lett å se potensialet. Dessuten er Prøysens sanger rike på fortellinger, og jeg husker fortsatt hvor fascinert vi var da de skumle Snekkersvekara fra Trost i taklampa dukket opp som musikkvideo på TV. Sluttbildet av Lasse Kolstad er av Hitchcock-format, bare sjekk Youtube.

Ett mysterium er hva Prøysen selv tenkte om dette, noe annet er hva film- og TV-miljøer har tenkt i ettertid. Prøysens svenske forlag mislyktes i å plante Teskjekjerringa hos Disney, men de tenkte da i hvert fall den store tanken. Når vi ser hvordan Flåklypa Grand Prix har forlenget vår Aukrust-hukommelse, er det bare å la fantasien løpe. Selv om Prøysen ikke hadde skuffen full av manus til musikaler og tegnefilmer, så har mulighetene ligget der for flere visuelle formater, og som merkevare har Prøysen hele tiden vært salgbar – spesielt mot barn. Prøysens dramaturg, Asbjørn Toms, sørget heldigvis for at visene inngikk i flere kabareter på scenen.

Neste år er det 60 år siden Trost i taklampa ble film, og i mellomtiden finner jeg bare ett eksempel som tar Prøysen et lite, men modig skritt videre. Tegneren Hans Jørgen Sandnes viser internasjonal klasse i sin figurstrek når han animerer Prøysens barnesanger i Musevisa og åtte andre Prøysen-klassikere. Disse snuttene gir visuell støtte til småbarnspedagoger, og fyller dermed et viktig tomrom. Men en Prøysen-purist kan likevel bli kvalm av den moderne grafikken, og da er vi tilbake til start. Har Prøysen nå blitt for mye finkultur til at vi tør å røre ham på denne måten?

Det ble ikke noe forfatterår for Norges mest brukte dikter, men Nils Johan Rud hadde nok rett i at det blir mye god hjemmebrenning når det offentlige mister interessen. Min konklusjon er at Prøysen fortsatt har tre stødige bein å stå på, i barnehagene, i musikkmiljøet, samt sterk lokal støtte fra hjembygda hvor det også blir et nytt Prøysen-hus med spennende visjoner.

Epilog

Og til slutt lurer du vel på hvor det ble av Kulturdepartementet i denne historien? Ikke vet jeg, men det har blitt meg fortalt at et merkelig sjørøverfølge kom seilende over Mjøsa med 20 millioner statlige kroner. Sylvia Brustad rodde, mens Sigbjørn Johnsen øste av den gode sparegrisen sin. Han tenkte på den gangen han var i Mississippi og besøkte barndomshjemmet til Elvis. Prøysen og Presley, det er jo nesten så det rimer – og nå skal Prøysenhuset bli større enn Graceland… Så plukket han opp en pose fra Stange bakeri og leste noen profetiske ord av en kjempe fra Tangen:

Lenge etter at vår tids salmediktere har gått i glemmeboka, vil folk synge «Julekveldsvisa». Prøysen er alles visedikter og barnas dikter, men folk vil oppdage novellene hans også. De er på nivå med det fineste i norsk litteratur.

(Tidligere statsminister Odvar Nordli til Dag og Tid, 31/8 2002)