Humor som mål eller middel

Leseopplevelsen kan bli ødelagt av omslag som signaliserer at boka er morsom. Det viser funn i en ny bacheloroppgave.

«Sjangeren til denne boken er humor, men ikke min type fordi jeg ser den ikke», skriver en av de unge anmelderne om Miss av Synne Sun Løes. Slike formuleringer trigget Hedda Rosenberg til å avrunde bibliotekarstudiet i Oslo med en bacheloroppgave der hun analyserer hvordan to påstått morsomme ungdomsromaner blir mottatt hos unge lesere. Materialet fant hun blant 164 anmeldelser som ungdom skrev for Uprisen i 2017.

– Baksideteksten til Papirfly (Aschehoug 2017) åpner med å fastslå at «Liv Gulbrandsens første ungdomsbok er både morsom og alvorlig, sår og rappkjefta». Baksida til Miss (Aschehoug 2017) slutter med at vi har å gjøre med «en humoristisk og rå roman om å være annerledes, kreativ og samtidig omringet av forventninger og press fra alle kanter.» Forlagsfolkene så kanskje ikke for seg at dette skulle være nok til at mange unge anmeldere plasserer bøkene i humorsjangeren?

hedda1

Hedda Rosenberg. Foto: Privat

– Nei, og dermed leser mange med feil forventing. Humoren blir så viktig for dem, at når boken ikke er morsom, så synes de heller ikke at det er noen god bok. Når du ikke oppfatter humoren, kan det fort skape nederlagsfølelse, sier Hedda Rosenberg.

– Begge bøkene handler dypest sett om sorg. June (14) i Papirfly har mistet faren sin og Ea (16) i Miss har mistet den eksentriske tanta som betydde så mye for henne.

– Og begge blir sendt i terapi av mødrene sine og begge bruker skrivingen til å bearbeide sorgen. Humoren er et virkemiddel. Hovedmålet til forfatterne er nok ikke å være morsomme.

– På nettsidene til Aschehoug ser jeg at presentasjonen av Miss ikke inneholder ordet «morsom». Her gis altså leserne en litt annen forventing. Uansett – de voksne, profesjonelle anmelderne virker langt mer positive enn anmelderne hos Uprisen?

– Mange voksne ser ut til å sette pris på at Ea er et godt forbilde, at hun har selvtillit og liker kroppen sin selv om hun er overvektig og ikke helt passer inn. Også mange unge ser alvoret og påpeker at temaet er viktig, men for dem er ikke det nok.

– «Terningkast 1 (bare fordi en terning ikke har 0)» og «Jeg anbefaler boken til de som ikke bryr seg om at det skal være spennende. Jeg gir terningkast: 2.» Hvorfor er det så mange som ikke liker Miss?

– Den viktigste grunnen er at de ikke kjenner seg igjen i Ea. Hun dropper ut av videregående for å sitte hjemme og hekle klær til hunder og katter som hun selger på nettet. Det kan oppfattes som såpass sært og overraskende at det blir morsomt, men mange synes bare det er rart.

– Hvorfor må handlinga være sannsynlig for å være troverdig? Hvorfor kan ikke flere heie på bøker som tar oss med til det som er usannsynlig, men likevel ikke helt umulig?

– Jeg tror mye handler om hvilke referanser du har. Overdrivelser er sjelden morsomme før du kjenner igjen utgangspunktet.

– Så først når du selv har gått i terapi, ser du at psykologen til Ea er en parodi?

– Og har du selv en sånn treningsnarkoman Birken-pappa, blir nok han mye morsommere å lese om.

Cover-miss– Hvis målet er å få med seg flest mulig lesere, er altså kunsten å sørge for at referansene ikke kommer i veien for leseopplevelsen. I Miss er Eas utlegninger temmelig fullstappa. Litt av poenget er jo at Ea spiser for mye og bestemmer seg for å ta plass. Da følger det logisk at for eksempel Eas veiledning til hvordan tjukke personer bør kle seg, gjerne må fylle en drøy side. Men det krever at leserne oppfatter ironien: «Badetøyet til en tjukkis bør være i kategorien: heldekkende våtdrakt med god stoff- og sømkvalitet. Eller gjør som meg: Bad i Burka! Om natten.»  

– Ja, jeg leser dette som ironisering over moteveiledninger som skal dekke over «problemene» ved en stor kropp. Men satiren kan oppfattes som at Ea er misfornøyd med kroppen sin og faktisk mener at tjukke folk ikke burde gå i badetøy på dagtid. Hun blir oppfattet som negativ og sytete. Lesere som synes Eas stemme blir for sytete, misliker henne også som person, og da liker de sjelden boken.

– Den ironiske dagbokstilen ser ut til å egne seg dårlig for lesere som er mest vant til actionfylt ytre handling?

– Hvis du leser først og fremst for å finne ut hvordan det vil gå med Ea, kan dette bli i lengste laget. Denne boken passer klart best for dem som tar referansene, altså de eldre eller mer erfarne leserne.

– Sier det mest om meg, eller om boka, at jeg lo mest der Ea skriver ting som: «Hvis Gud fins, er han en psykopat, det skal han ha»?

– Freud kalte det ventilhumor. Du ler av tanker du oppfatter som tabubelagte. Men det blir først morsomt om du faktisk har sånne tanker – og føler at de er forbudte. Vi kan sammenligne med en voksenroman som Alt inkludert av Marit Eikemo. Jeg synes det er kjempemorsomt hvordan hovedpersonen blir stadig mer avhengig av alle de hjelpsomme naboene sine. Hun blir helt hjelpeløs. Det kunne vært meg. Jeg ler fordi det heldigvis ikke er meg.

– Mens jeg synes Eikemos hovedperson er en tragisk skikkelse. Jeg kjenner meg ikke igjen og veksler mellom å ergre meg og å synes synd på henne. Også i Papirfly ser mange lesere ut til å streve med å kjenne seg igjen i June: «I to sekunder likte jeg Roy [skolepsykologen] så godt at jeg tenkte jeg var motsatt pedofil, men det gikk heldigvis over.» Blir hun i overkant merkelig?

– Ungdomsanmelderne beskriver igjen motstridende prosesser. På den ene siden kan hun bli for ekstrem til at de klarer å kjenne seg igjen, på den annen side er det nettopp det ekstreme som gjør henne morsom. I motsetning til i Miss, er denne romanen fylt av ytre handling. Humoren er veldig fysisk med mye situasjonskomikk. Som der June tar med en hest inn på et kjøpesenter og gjemmer seg for vekterne i frysedisken. For mange er dette ventilhumor: Det June gjør er morsomt fordi det er både uventet og uhørt. Det største problemet for troverdigheten er at mange synes påfunnene til June ikke passer til alderen hennes.

– En del stoler altså mer på baksidas påstand om at June er 15 år, enn på teksten som hevder at hun var 12 for to år sida? En pinlig glipp hos Aschehoug?

– Jeg er nysgjerrig på hvordan det kan ha skjedd. Det er faktisk et ganske stort problem. Mange anmeldere sammenligner med seg selv og forventer færre barnslige og tåpelige innfall av noen på sin egen alder.

cover-papirfly– Kanskje er det lett å glemme for en voksen forfatter hvor stor forskjellen oppleves mellom å være 14 og 15 år. Hadde boka blitt mer troverdig dersom baksida hadde påstått at June var enda yngre?

– Sannsynligheten er stor for at andre lesere da ville ment hun virket for veslevoksen. Hun er for eksempel litt i kontakt med en rusmisbruker. Og når marsvinene hennes helt uforutsett begynner å yngle, lurer hun på om hun er «et kapitalistsvin som driver med industrielt landbruk». Det er kanskje ikke så troverdig for en 13-åring.

– Igjen ser det ut som troverdigheten bestemmes av hva som er sannsynlig, heller enn av hva som er mulig?

– Mange av anmelderne virker svært bevisste på at de leser en bok skrevet av en voksen forfatter som forsøker å skrive fra et ungdomsperspektiv. Kanskje det er derfor de er så opptatt av om stemmen – i disse tilfellene hovedpersonenes skrivestil – virker sannsynlig? De misliker forfattere som skriver med capsen bak fram, og kritiserer dem for å prøve for hardt.

– Hva innebærer det?

– En anmelder skriver for eksempel at det ser ut som forfatteren har sittet og googlet seg fram til «hvilke ord som er kule blant ungdommer». De misliker å se sømmen i teksten, altså hvordan den er konstruert, for da blir de minnet på at det står en voksen forfatter bak.

– Så innlevelse er målet?

– Den største komplimenten får Synne Sun Løes av en anmelder som levde seg sånn inn i Miss at hun hadde følelsen av å lese en ekte dagbok: «Språket og måten hovedkarakteren er og tenker, eller hvordan hun takler ting, er så realistisk og godt skrevet at det er enkelt å glemme at det faktisk ikke er Ea på 16 år som har skrevet denne boka. Men en voksen forfatter.» Men mange trekker også frem humor som et viktig kvalitetskriterium.

– I Papirfly er humoren lettere å se. June skriver brev der hun bekjenner og rettferdiggjør sine innfall overfor alt fra farens elskerinne til politiet ved Manglerud politistasjon. «KJÆRE MAMMA Jeg tenkte det var best at jeg ikke er her når du kommer hjem (…) Jeg er sikker på at du fikk litt sjokk da du gikk av bussen og så at porten var knust og at epletreet var borte. Jeg kan forklare alt sammen.» Fungerer det bedre?

– Ja, for mange. Her er problemet mer at en del gjennomskuer at forfatteren forsøker å være morsom uten at de selv synes det er morsomt. De oppfatter humoren som anstrengt.

– Likevel kommer denne boka bedre ut blant de unge anmelderne enn Miss. Hvorfor det?

– Mange bruker leseopplevelsen som kriterium. De skriver at Papirfly er vanskeligere å legge fra seg. Brevene er episodiske. Du lurer hele tida på utfallet av dilemmaene June havner i. Mest fornøyde er de som forstår hvorfor hun oppfører seg så rabiat – at det er en måte å sørge på.

– Her er vi voksenkritikere mer kritiske enn de fleste ungdommene. Jeg er blant dem som har kritisert brevene til June for å ta med beskrivelser som allerede er kjent for mottakerne. I blant skriver hun altså mer med tanke på leserne av boka enn på mottakerne av brevene. Hvilke tanker gjør du deg om at mottakelsen hos flertallet i målgruppa avviker fra mottakelsen blant voksne kritikere?

– Det sier først og fremst noe om hvor viktig det er at vi aldri slutter å diskutere hva som er kvalitet. Og særlig når vi vurderer kvaliteten på humor, er det ikke nok å slå fast at folk har ulik smak. I og med at gjenkjennelse er et viktig utgangspunkt, er det neppe tilfeldig at ungdom og voksne ler av litt ulike ting.

– Fraråder du forlag å bruke ord som «morsom» og «humoristisk» på baksidene når humor ikke er bokas hovedmål?

– Nei, for noen lesere har jo boken innfridd akkurat det den lover på baksiden. Jeg vil heller oppfordre de som formidler bøkene – som bibliotekarer, bokhandlere og lærere – om å være bevisste på hvor store forventninger de skaper hos mange lesere når de bruker ord som «morsom» og «humoristisk».

 

Guri Fjeldberg har veiledet både anmelderklasser og juryklasser til Uprisen i en årrekke.

Hedda Rosenberg er nyutdannet bibliotekar, deltidsansatt i bokhandel – og jobbsøker.

 



Skrevet av:

Kommentarer

Oppdatert: .