Humpete ferd ut i verdensrommet

Kepler62: Invitasjonen

Tekst: Timo Parvela

Oversetter: Tor Tveite

Illustrasjon: Pasi Pitkänen

Piggsvin 2015

130 sider

Kepler62: Nedtelling

Tekst: Bjørn Sortland

Illustrasjon: Pasi Pitkänen

Piggsvin 2015

166 sider

Kepler62 er historien om et annerledes dataspill som inneholder en mystisk invitasjon for de utvalgte få som klarer å knekke det. Det er også historien om en dystopisk fremtid (finnes det andre typer nå om dagen?) hvor planeten er til de grader i ubalanse at eksperimentell kolonisering av uutforskede planeter virker som et godt alternativ.

Bokserien er et samarbeid mellom nordmannen Bjørn Sortland og finske Timo Parvela. De to skriver annenhver bok i serien, som så blir illustrert av Pasi Pitkänen. Du kjenner kanskje ikke Pitkänen, men han har blant annet bakgrunn som designer for spillet Angry Birds. Bergenseren Sortland har skrevet en lang rekke bøker, men er mest kjent for den til nå femten bind sterke serien om Kunstdetektivene. Parvela har gjort suksess i Norge med Ella-serien.

Tørr sci-fi

Det er hipp som happ hvilket av de to første bindene i serien man leser først, så jeg startet med Invitasjonen. I boken følger vi Ari og Joni, to brødre som stort sett er overlatt til seg selv og til butikktyveri mens alenemoren deres er borte i lange perioder av gangen på jakt etter et bedre liv for dem. Når de klarer å få tak i et eksemplar av dataspillet «Kepler62» og klarer å runde det i en rus av søvnunderskudd, begynner det å skje mystiske ting: Regjeringens agenter følger etter dem. Joni blir syk. Moren deres er plutselig tilbake, men er det noe annerledes med henne?

Det er få sjangere hvor fantasi og ideer er så viktig som i science fiction, og Parvela kommer til kort på begge områdene. Det er ikke mange besnærende tanker om hva som venter oss i fremtiden her. Tvert imot virker alt veldig mundant, fra de fysiske eksemplarene av dataspillet (en distribusjonsmodell som nærmer seg utdatert selv i dag), til en medisindispenser som mest av alt minner om boksene på butikken hvor vi henter smertestillende og nesespray. Det er urettferdig å sammenligne Invitasjonen med Ready Player One, mesterverket innen sjangeren dataspill-med-livsendrende-gevinst-i-en-dystopisk-fremtid, men der Ernest Cline bobler over av hvilke fascinerende muligheter som ligger i fremtidens virtuelle virkelighet, er Parvela merkelig uinteressert. Hele boken virker som en pliktskyldig transportetappe for å få brødreparet dit resten av serien krever at de skal være.

Actionfylt og spennende

Bjørn Sortland lykkes i å si veldig mye med få ord, der Parvela bruker mange ord for å si lite. Nedtelling blir fortalt i første person av Marie, datteren av en våpenhandler og minst like neglisjert av sin konstant fraværende far som Ari og Joni er av sin mor. Med effektive setninger tegner han et portrett av en veldig rik ung jente som veldig gjerne vil være seg selv nok, og som finner det enklere å forholde seg til mekanikken i håndvåpen enn til andre mennesker.

Nedtelling er kanskje likevel det beste stedet å starte på Kepler62, for i løpet av denne boken får vi et godt innblikk i mulighetene til serien. Etter at Marie har betalt en gjeng hackere for å spille seg gjennom dataspillet, dukker plutselig koordinatene til Area 51 opp i en konvolutt på den ekstremt godt bevoktede inngangsdøren hennes. Deretter følger et ubehagelig treningsprogram og hint om et oppdrag med urovekkende elementer. Og ikke minst, som seg hør og bør når boken finner sted i Area 51 (et sted i den amerikanske ørkenen hvor mytene sier at UFO-er en gang krasjet) finnes det noen mystiske skapninger dypt nede i kjelleren.

Jag etter cliffhangere

Kepler62 har mange strenger å spille på, og kan plukke fra veletablerte troper som initierings- og treningsprogram, fraværende foreldre, usannsynlige vennskap, konspirasjoner, og ikke minst utforskning av ukjente planeter. Etter hvert som serien skrider frem kan det bli interessant å følge historien fra de to ulike perspektivene som er etablert i løpet av de disse første bøkene. Det må nevnes at ingen av bøkene har noen særlig elegant fortellerstruktur, så å lese Kepler62 kommer garantert til å bli en serie med cliffhangere som avløser hverandre i slutten av hver bok.

Det ble nylig tatt opp i offentligheten at barnebøker er i ferd med å låse seg fast i politisk korrekte kjønnsstereotyper, med sterke jenter og forsiktige gutter. Slik er det også i Kepler62, hvor våpenglade og harde Marie står i sterk kontrast til den stille og beskyttende Ari. Ikke at det er et stort poeng, og det er i alle fall bedre enn alternativet, men det er interessant å merke seg at også denne bokserien faller inn i dette mønsteret. Med mange planlagte bøker (utgivelsesplanen viser en ny bok hver vår og høst i alle fall ut 2017) er det lov å håpe at inntrykket blir nyansert – og kanskje også at flere figurer blir introdusert.