Hva skjer i norsk ungdomslitteratur nå (og i morgen)?

Stig Elvis Furset påsto på Ungdomsbokgildet i oktober at dystopibølgen var på sitt høyeste i

Stig Elvis Furset påsto på Ungdomsbokgildet i oktober at dystopibølgen var på sitt høyeste i fjor og at den nå er på hell. Men som Furset poengterer er det fortsatt mange dystopier, selv om bølgen har brutt. Furset konstaterte så at utvalget som ble presentert på Ungdomsbokgildet var preget av realisme. Dette var utgangspunktet da Nina Aalstad (Ubok), Aurora Kolstad (Uboks ungdomsredaksjon), Maria Nilson (litteraturviter) og jeg møttes i Barnebokkritikks debatt om tendenser i ungdomslitteraturen på Litteraturhuset i Bergen 19. november: Hva skjer med dystopien? Og er det en realismebølge som nå slår inn over vårt langstrakte land og setter problemer under debatt?

Dystopien lever

Det er i år få nye norske dystopier, men flere serier er ute med bok 2 og 3. Det mest interessante er bok 2 i I morgen er alt mørkt-serien (Sigbjørn Mostue). Første bok, Brages historie, var god, men med bok 2, Marlens historie, oppleves denne serien mer interessant. Med bok 2 har vi opplevd katastrofen gjennom to svært ulike ungdommer. Jeg-fortellerne får god tid til å fortelle, det gjør at vi kommer tett på. Grepet virker friskt og fungerer godt. Bøkene er selvstendige, men bindes sammen av dette universet som er i ruiner. Utvikler dette seg videre kan denne serien bli dagens ungdomsgenerasjons Pelle og Proffen (Ingvar Ambjørnsen) – bøkene alle leser og også liker. I I morgen er alt-mørkt-serien virker det som om sjangeren holder seg på topp.

Maria Nilson mente at også i Sverige er dystopi-sjangeren i utvikling. Hun nevnte Sofia Nordins hverdags-dystopi (Ett sekund om gangen, 2014) og Per Nilssons Otopia (2014). Det er ingen grunn til å tro at dystopiene brått blir borte. Fantasybøker kommer jevnt og trutt ut selv om Harry Potter-serien for lengst er avsluttet.

Frihet

Et hovedtema i dystopiene er frihet. I I morgen er alt mørkt mister ungdommene sin frihet. Det er en nåtidsskildring hvor Norge rammes av en katastrofe. Altså er det dagens unge som Sigbjørn Mostue setter på prøve. Med katastrofen mister ungdommene (og de voksne) sin økonomiske og sosiale frihet. Det er en kamp for å overleve, og i krisen må ungdom og voksne sammen ta ansvar. Et av spørsmålene som ble diskutert i Bergen er om frihet også er et tema i den realistiske ungdomslitteraturen.

En vanlig situasjon i ungdomslitteraturen er løsrivelsen fra noe du er født inn i, altså som ikke er ditt valg. Det kan være bygda hvor du må være fram til du er voksen, familien og/eller (u)vennene du må forholde deg til. I år finner jeg bare én norsk bok hvor ungdommene stikker av (Glaser og Hitz: 7 døgn for oss). Er det bare meg, eller rømmer ungdom mindre nå enn før? Om ikke karakterene har nok med å ta ansvar for eget liv, tar de nå også ansvar for foreldres ve og vel. I dystopiene tar de i tillegg ansvar for samfunnet. Det er en samvittighetsfull og sterk gjeng med ungdom vi møter i årets ungdomsbøker.

Familiebånd

Det var en viss uenighet i panelet om hvor vidt familien står sentralt i årets bøker. Jeg mener bestemt det. Titlene Kjære søster (Alf Kjetil Walgermo) og Mamma er et annet sted (Aasne Linnestå) vitner om dette. Men jeg mener ikke at ungdomslitteraturen brukes som propaganda for kjernefamilien. Bøkene utforsker familiebånd og identitet. I Kjære søster kommer vi tett på et søskenforhold. Amalie dør, og for Eli Anne er det som å miste en del av seg selv. Forholdet er så sterkt at det ikke bare er å trekke på skuldrene å gå videre. Uten søsteren må verden på en måte skapes på nytt. I Stupekontroll (Neha Naveen) handler det om forholdet mellom tvillingene Chi og Pari. Noe er forandret når Chi kommer hjem etter et studieår i London.

Forholdet til foreldre står sentralt, og spesielt mange mor-datter-forhold. Mange mødre dør i årets bøker. Og i Vanessa Svartmo (Andrea Bræin Hovig) står Vanessas forhold til den rusmisbrukende moren sentralt. Man kan si at det handler om å frigjøre seg fra sorgen over en tapt mor eller søster, eller fra skammen og savnet av rusmisbrukende foreldre. Det er påfallende at ungdommene ikke stikker av fra familiene sine, de gir dem ikke opp, de blir og aksepterer sin situasjon og finner ut av det, selv om noe er tapt eller endret.

Også i mange av årets skjønnlitterære utgivelser for voksne står familierelasjonene sentralt. I motsetning til de voksne i voksenbøkene, tar ungdommene i ungdomsbøkene tak i egne liv og kommer seg ut av det. Hvorfor? Jeg tenker det er to grunner til det. I ungdomslitteraturen er det en grunnleggende tanke om at det skal ende med håp. Det er altså en vilje fra forfatternes side om at det skal gå bra. Det andre er vel at ungdom er sterke, de har fortsatt troen på livet. Og her samsvarer realismen med dystopiene og fantasyen. Situasjonene er ulike (menneskeheten skal reddes vs. jeg skal overleve at mamma dør), og det er dramatisk og vanskelig på ulike måter, men likheten er at ungdom må ta ansvar.

Egne valg

I Fordi jeg elsker deg (Helene Uri), Slipp hold (Heidi Sævareid) og #alfahann (Jan Tore Noreng) har ungdommene mer eller mindre tatt aktive valg som har ført dem inn i destruktive relasjoner. De er altså ikke født inn i «problemet».

I Slipp hold handler det om makt og seksualitet. Mari har selv valgt å bli kjæreste med Torger, selv om ikke det unnskylder Torgers oppførsel. I «sorg»-bøkene handler om å komme seg videre. Det gjør det også i Slipp hold, men den åpner i tillegg for diskusjon om kjønnsroller og makt.

I #alfahann lar Jan Tore Noreng jeg-fortelleren berette om sin destruktive vei inn i steroide-helvetet. Mange ungdomsbøker har en agenda om å fortelle leseren om hva som kan gå galt hvis du bruker narkotika, steroider eller menger deg med feil folk. Det fungerer ofte, men kan også miste sin litterære kraft i jaget etter å få fram budskapet. #alfahanns styrke er uten tvil jeg-fortelleren som får lov å gå til grunne uten at ungdomsbokforfatteren kommer med formaninger om at du ikke må finne på å teste steroider. To av årets beste bøker, Slipp hold og #alfahann, setter problemer under debatt.

Slik jeg tolker ungdommenes tilbakemeldinger på uprisen.no blir den gode spenningsboka likt av alle, mens den gode realistiske relasjonshistorien er for noen. Spenningsboka lever du deg inn i, mens en bok som Slipp hold treffer deg hardt hvis den først treffer.

Jenter, jenter, jenter.

Maria Parr har sagt at Tonje Glimmerdal (2009) opprinnelig var en gutt, men ble jente da Parr hørte at det var få sterke jenter i barnelitteraturen. Nå er trenden snudd. Som for å understreke at det nå er jenter i hovedrollene, handler årets siste norske utgivelse om en gutt som en dag våkner opp og er blitt jente (Torbjørn Moen: Jenta i speilet). Jentene er såre, frustrerte, og de er gjerne flere sammen.

Mens de utallige jentene i årets bøker tar grep og kommer seg på beina, ender Torstein i #alfahann i fengsel uten å ha tatt et oppgjør med steroide-bruken. Konklusjon: Vi kan jommen trenge noen gutter som ordner opp i eget liv.

Humor

Det har vært en diskusjon om den manglende humoren i ungdomslitteraturen. Gravalvor kjennetegner mange ungdomsbøker; det er kreft og død og blindtarmbetennelse (som Maria Nilson påpekte). Er det dermed slik at ungdomslitteraturen speiler «generasjon alvor»? Nei. Ungdomslitteraturen har alltid vært alvorlig. Det er vel heller forfatterne av ungdomslitteraturen som er alvorlige. Ungdom ønsker mer humor. Det gjorde de på 80-tallet, og det gjør de nå. Jeg var nettopp på Gulskogen skole hvor elevene som har valgfag lesing (ja, valgfag lesing!), og den beleste gjengen som anmelder for Uprisen og sluker oversatt litteratur, ønsker mer humor alla John Green og andre amerikanske forfattere. Det oversettes mye John Green-aktig for tiden: realistiske romaner som tar opp vonde og vanskelige ting, men med humor. Ungdomsbok-utvalget i Guri Fjeldbergs 101: De beste barne- og ungdomsbøkene 2005 – 2015 har mange titler hvor humor er et virkemiddel. Altså, hvis man spør ungdom og formidlere om hva som er best og som leses, da velges de morsomme bøkene. Vanessa Svartmo har noe av dette John Green-aktige ved seg. En sterk jeg-forteller, frustrert, sint og sår, som forteller sin historie med humor. Anmeldelsene på Uprisen viser at Bræin Hovig har truffet leserne.

Framtiden

Jeg håper og tror at vi framover får flere forfattere som skriver morsomt. Nina Aalstad ønsker seg også flere feel good-bøker: morsomme bøker som ikke nødvendigvis er så alvorlige. Aurora Kolstad savner krim-bøker for ungdom, som nå nesten er fraværende både i Norge og Sverige. Hun kunne videre tenke seg en fantasy-litteratur som utviklet seg gjennom hybrider med krim og andre sjangere. Ser vi til Sverige virker ikke dette så urealistisk. Maria Nilson savner historiske romaner, noe som ikke har vært et spesielt savn for meg, og ikke kan jeg se at ungdommen har etterlyst det. Men på spørsmål om hva det neste store kan være, nevnte Nilson at kanskje en Downton Abbey-serie for ungdom kommer? En slik episk serie, med mange karakterer, drama og konflikter har vel mye av det samme som de store fantasy- og dystopi-seriene som ruller og går? Kanskje en historisk serie blir det neste. Og hvem visste at de savnet Harry Potter?

Så nå når vi går inn i den søte julehøytid er det med et håp om at neste år vil bringe oss noen flere sterke gutteskikkelser, flere morsomme bøker og om ikke så mange mødre dør, er det helt greit.