Hvor ble det av deg i alt mylderet?

Alle som har klødd seg i hodet mens de prøver å finne Willy i Martin Handfords populære 80-talls vrimlebokserie Finn Willy, vet at myldrebøker er en kunst. Store tablåer fulle av detaljer krever ro, tålmodighet og sans for detaljer hos både tegner og leser. Ikke er det særlig nytt heller: Om du kommer over en spesiell type nederlandsk 1500-tallsmaleri på et kunstmuseum er fristelsen nesten overveldende til å ta bildet ned fra veggen, legge seg på magen midt på gulvet, og prøve å telle hvor mange av skøyteløperne som faller overende. Willy-bøkene ble så populære delvis fordi det gikk en uimotståelig sport både for barn og voksne i å skulle finne den hengslete fyren i stripete genser og briller, og det finnes mange kopier av konseptet. For et par år tilbake skapte den pseudonyme serieskaperen Winston Rowntree attpåtil den godmodig blasfemiske Finding Jesus.

Om det er én norsk tegner som har alle egenskapene som skal til for å skape en god myldrebok, er det Flu Hartberg. Som en av grunnleggerne av det innflytelsesrike Dongery-kollektivet utviklet Hartberg en humor basert på fantasirike skikkelser delvis inspirert av 1950-tallstegnere som Basil Wolverton fra Mad Magazine (kjent for de stygge damene som også Frode Øverli har lånt fra). Du kan se streken til Hartberg i Dagbladet i form av den nytenkende stripeserien Fagprat, som lenge lente seg vel så mye på absurde og groteske tegninger som absurde og surrealistiske samtaler. I en tidligere vrimlebok, Borte vekk i byen, utforsket Hartberg det moderne bylandskapet. Det er likevel ingen tvil om at han er i sitt ess når han nå kan slippe fantasien fullstendig løs i Borte vekk i verdensrommet.

Dette er ingen tradisjonell myldrebok i den forstand at man skal finne én enkelt person på sidene. I stedet legger boken opp til flere ulike aktiviteter som kan underholde både barn og voksne i timesvis. Vi følger Arthur og familien hans, som legger ut på romferie i en limegrønn romfolkevogn. Gjennom elleve store utbrettssider besøker de ulike steder i verdensrommet, fra romferger til planeter med tema som vill vest, slim, fantasy, undervann og jungel. Leseren blir oppfordret til å finne familien og folkevognbussen deres (langt fra så lett som det høres ut, på tross av de knallgule romdraktene de har på seg), men også å finne igjen detaljer fra hver enkelt planet (Hvor er romkinoen? Hvor er det omvendte postkontoret hvor du kan sende brev tilbake i tid?). I tillegg introduserer boken et spill hvor to eller flere personer i hemmelighet velger seg en figur på en utbrettsside, og deretter prøver å finne ut hvem motstanderen har valgt ved å stille spørsmål som: Bærer figuren noe? Har figuren hatt?

I det hele tatt er dette en aktivitetsbok som briljerer med mange aktiviteter. Det er positivt at disse også føles som en organisk del av helheten, og ikke ideer som forlaget har slengt på i ettertid. Det er Flu Hartbergs overskuddspregede tegninger og absurde fantasi som skiller denne myldreboken fra mange andre bøker på markedet. De store tablåene er fylt med raringer av alle sorter som prøver å komme seg gjennom hverdagen, eller som er på vei fra sted til sted, det være seg i en gjenkjennelig bil eller på en bille, eller ved å bruke et kirkespir som rakett. Detaljnivået er veldig høyt, fra små situasjoner som utspiller seg her og der til kjente figurer og symboler som diskret seiler forbi (Beatles’ undervannsbåt og Clint Eastwoods Man with no name er bare to av eksemplene). Variasjonen i de ulike tablåene er også stor, hvor spesielt Høydeplaneten er imponerende når man snur boken på høykant og bretter ut sidene.

Flu Hartbergs bidrag til myldreboksjangeren er imponerende med alle sine humoristiske detaljer og fantasifulle konstruksjoner. Selv om Hartbergs strek kommer bedre til sin rett når han har mer plass til rådighet, veier de ørsmå detaljene på disse sidene opp for tapet. Har det noensinne vært på tide å gi Waldo en pause, er dette stedet å rote ham bort.