Tittel: Førstemamma på Mars
Tekst: Gyrid Axe Øvsteng
Illustratør: Per Ragnar Møkleby
Forlag: Samlaget
Årstall: 2013
Antall sider: 60

Hvor langt borte er mamma når hun er borte?

En familie opplever katastrofen: Mamma er blitt alvorlig syk og innlagt på sykehus. Situasjonen vekker angst hos voksne og barn. Hun er jo aldri syk. På foruroligende vis og med utsøkte virkemidler utforsker Førstemamma på Mars denne angsten i en sårbar liten familie.

Den lille familien

I denne bildeboken med islett av tegneserie er persongalleriet bare kjernefamiliens tre aktører. Den supre, trygge moren som er blitt syk; den engstelige faren som ikke håndterer situasjonen og barnet som nekter å være med på den. Per Ragnar Møkleby tegner kjernefamilien stilisert med ensfargede flater og neddempede farger på hverdagslighetens grove papir. Gyrid Axe Øvsteng beretter den emosjonelle historien i korte hovedsetninger:

Dette er mamma,
Mamma er super.
Mamma er borte.

Frstemamma 1 poffMorens forsvinning er illustrert med et tegneserieaktig ”poff!”, som er et av fortellingens refrenger. Hver gang barnet kaster fram teorier om hvor mamma kan være – på jobb, på det såkalte mammarommet, i butikken – og forestiller seg disse situasjonen i tegneserierutenes fantasisekvenser, blir situasjonen punktert med et ”Poff” og etterfulgt av barnets såre ”mamma?”. Det er svært virkningsfullt gjort, til tross for, eller snarere på grunn av de enkle virkemidlene.

 

”Eg skal berre…”

Gjennom barnets fantasier kommer også den savnede moren refrengaktig til orde, først med et beredvillig ”ja” og deretter med et tankevekkende ”Snart, eg skal berre –”. Slik til og med barnets lengtende fantasi fremstiller henne, er hun ganske opptatt og fraværende, denne supre mammaen som er blitt syk. Hun er ingen tilgjengelig bollebakende hjemmemamma, men en travel yrkesmamma med driftig selvrealisering på programmet, også på fritiden. Planeten Mars i tittelen er der nettopp som hennes hobby som hun forfølger bak sin stengte dør: ”Stop. Mammas rom. Privat” står det på døren barnet banker på og knapt våger gløtte på. Bak døren befinner morens digre teleskop seg: ”Eg skal berre finne Mars”, sier den opptatte moren med bortvendt ansikt. Forsoningen rundt morens sykehusseng i sluttscenen skjer med Mars som mål for familiens lek, med utgangspunkt i morens hobby, på morens premisser. Det er i denne leken moren, som er navet i familiens liv, blir utropt ”Førstemamma på Mars”.

Trøstens grunnsituasjon mangler ellers helt i Øvsteng og Møklebys bok. Barnet blir ikke forklart situasjonen, sittende på den voksnes fang, omfavnet på en slik måte at den voksnes forståelse og innsikt blir overført gjennom kroppsvarme, stødige hjertebank, rolig pust og stemme. På oppslagene i den første delen av boken er avstanden mellom barnet og pappaen stor. Det er som om barnet – en jente i førskolealder – yter motstand mot nærheten, som faren heller ikke klarer å skape. Den følelsesladde jentekroppen er kledd i sinnets røde farge og plassert på motstående side for den blåkledde, engstelige, knugete pappaen som er dratt i ansiktet og lut i ryggen. Også når faren sitter på sengekanten er avstanden stor og misforståelsen uoverkommelig. Om det finnes trøst er det i lyden av farens kjærlighetsfulle stemme når han snakker med moren i telefonen.

Slik dirrer katastrofen, som den lille kjernefamilien smertelig er blitt kastet ut i, over avtrykket av en foruroligende dysfunksjonell grunnsituasjon. Den supre moren er for super, og den avmektige faren er for avmektig. På et av oppslagene, et av de to gråeste av dem alle, hvor far og datter omsider har satt seg i bilen for å kjøre til sykehuset hvor mor befinner seg, siler regnet ned over den nattgrå siden, mens far tar til tårene i førersetet.

 

Det er trist, seier pappa, trist
at mamma er der og ikkje her.

Vindusviskarane viskar
og pappa prøver
å tørke tårene,

det hjelper ikkje.

Eg prøver å stryke pappa i skjegget,
Slik mamma bruker å gjere.

 

Den trøsten som barnet ikke får, er det faren som mottar. Gråter han av lettelse over at de endelig er på vei til sykehuset? Over at han har overvunnet jentas trass? Eller gråter han av fortvilelse over det som venter? Har opphøret av jentas trass banet vei for hans fortvilelse? Er han en moderne far uten mydighet og mestringsevne, eller en ektemann på randen av et følelsesmessig sammenbrudd? Det er ikke godt å si.

Sinne og avmakt

”Det morløse barnet er en gjenganger i barnelitteraturen, men fremdeles er det ganske få bøker som handler om barnets sorg når mor død,” skrev jeg for en tid tilbake i en anmeldelse av Monsteret kommer av Patrick Ness. Det ligger ingen statistikk til grunn for påstanden, og det gjør det heller ikke for påstanden om at tilsvarende få bøker handler om mors alvorlige sykdom. Jeg vil likevel tro at det går an å kategorisere slike bøker, som kan være trøstebøker, hvor fantasien virker som forsonende og legende kraft, terapeutiske bøker, som søker å overkomme sorgen ved å innlemme den i hverdagen, eller mer didaktiske bøker, som søker å forklare sykdommen. Om Førstemamma på Mars skal plasseres i en av disse kategoriene, er den en terapeutisk bok. Den forteller at det er lov å bli redd, lei seg og sint – både for barn og voksne –, og at mamma er mamma, selv om hun er syk.

Frstemamma 2 NEINår Førstemamma på Mars virker foruroligende, skyldes det i stor grad den store avstanden mellom barnet og faren, og ikke minst hans hjelpeløshet. Barnet nekter å la seg snakke til fornuft, hun nekter å la seg trøste, hun forfølger sin egen logikk og møter til slutt farens hviskende, avmektige ”bli med, bli med”, med et alldeles overdøvende brøl. Det er et ”NEI!!!” som stritter med tre utropstegn, og munnen som ytrer det er så stor at drøvelen synes der den sitter i et oppløst, rødt ansikt. Slik bygger spenningskurven seg opp med jentas tiltagende fortvilelse og sinne og farens tiltagende avmakt som kulminerer med hans tårer.

 Forsoningen til slutt

Frstemamma 4 heisenBilledbokens fordeling av stilisert, fargelagt realisme og fantasienes tegneserieaktige sekvenser av strektegninger opphører når far og datter tar heisen opp til 12. etasje på sykehuset. De tolv nesten like tegningene på siden har ørsmå forskjeller som illustrerer tilnærmingen og forsoningen mellom far og datter. Det røde lyset som markerer heisens oppstigning, blomsterbuketten som skifter hånd og hendene som møtes. Det er deretter rundt morens seng at familiens fellesskap gjenopprettes og lekens magi får jage skrekken vekk.

Gyrid Axe Øvsteng  og Per Ragnar Møkleby tredje bildebok er blitt en fascinerende og foruroligende fortelling. Av både barn og voksen krever den innlevelse i og utforskning av et vanskelig og eventuelt konfliktfullt følelsesfelt. Med sin doble adresse har den har mye å gi begge parter i høytlesningssituasjonen.



Skrevet av:

, ,

Kommentarer

Oppdatert: .