Hvorfor dreper man ikke fantasien før? – av Tor Åge Bringsværd

Tor Åge Bringsværd holdt en engasjerende tale under lanseringen av det nye nettstedet Periskop i forrige uke. Vi har vært heldige og fått lov til å trykke hans tale i sin helhet. Vi publiserer den som en kort føljetong, og her er siste halvdel. Første del kan du lese her.

tor+aage

Ser vi oss omkring i dagens samfunn, kan vi et kort øyeblikk bli blendet av en optimistisk illusjon. Det kan nemlig synes som om alle oppegående foreldre for tiden mener at det er viktig å la barna utfolde seg –  både på den ene og den andre måten. Man oppmuntrer barn til å tegne og male, forme figurer med leire og plastelina. Man synger med dem. Man kjører frem og tilbake til tusen fritidsa

ktiviteter med bilen full av lydbøker og nettbrett. Man vil gjerne at de skal lære å spille et instrument. Små piker sendes på ballettskole. Selv folk som vanligvis aldri gidder å åpne en bok, begynner plutselig og uten noen som helst oppfordring å lese høyt for sine små på sengekanten … Så egentlig skjønner jo de fleste hvor bra det er? Å, nei. Det stikker nok ikke så dypt. Men… alle er jo enige om hvor fint det er med skaperglede og hvor viktig det er å stimulere fantasien? Tja… Jeg mener: hvis folk virkelig hadde ment at alle disse aktivitetene var så viktige, hvorfor driver de ikke med dem selv? Hvorfor er det så få voksne som tegner, maler, former med leire, klipper silhuetter og spiller dukketeater? Barn har jo øyne i hodet. Og modellene rett foran seg. Hvorfor har de voksne sluttet å spille piano? Hvorfor har de aldri tid til å lese en bok? Det er jo så viktig alt sammen for ens personlige utvikling? Kanskje de fleste voksne rett og slett er så utviklet at det ikke går an å komme lenger i noen retning – hverken opp eller ned, ut eller inn, hit eller dit? Det finnes sikkert snillere ord for det, men naturligvis er det juks alt sammen. I og for seg mener nok de fleste at det er hyggelig at barn har fantasi. Men det er også ventet at de skal vokse det av seg. For – la oss se det i øynene – i det strømlinjeformede, effektive, rasjonelle samfunnssystem som vi så flittig har bygd opp omkring oss, er det egentlig veldig liten plass til fantasi og drøm. Det er borkastet tid, unyttig lek og sånt–blir–du–ikke– mett–av.

Vår tid og vårt samfunn forstår bare ett språk – penger. Derfor ønsker vi egentlig mennesker som gjør det de skal – uten ettertanke, uten tvil, uten undring. Og derfor må fantasien – og trangen til å lage unyttige kruselduller – drepes. For fantasien lærer oss jo nettopp å tenke annerledes – tvile – undre oss – kanskje til og med snu tingene opp ned. Og hvem vet om vi ikke til og med kan ende som varslere?!

Men hvorfor dreper man ikke fantasien før? Hvorfor knuser man den ikke allerede når barnet er i fire-årsalderen?

Jo, det er først når et menneske er blitt såkalt voksen, dvs er kommet i den alder at det har begynt å arbeide, er blitt et tannhjul, at det er av betydning at det har mistet sin fantasi – når det er blitt produsent. Da er det viktig. Ikke før. For barnet er ingen produsent.  Derfor – tenker det kyniske samfunn – la oss se om vi ikke tvertimot kan vri og vrenge litt på det eiendommelige og forsåvidt brysomme faktum at små mennesker fødes med lengsel etter fingermaling, troll og vingehester. Kanskje vi til og med kan gjøre penger på det også! Så la oss ikke drepe disse grillene med en gang. For all del. La oss bare ta sikte på at fantasien skal være død når barnet er omtrent seksten år gammel, for eksempel i forbindelse med konfirmasjonen? (“Du er stor nå! Nå må du se og bli voksen!”). Men ikke før. La oss bare få den under kontroll. La oss pine den langsomt ihjel. Og la oss tjene så mye vi kan underveis. Slik har det seg at Disney og andre økonomiske ulver stadig glefser etter våre lommebøker og pisser oss god samvittighet oppetter ryggen hver gang vi lar barna se Løvenes konge. Slik har det seg at vi lærer våre barn å tilbe smurfer og barbi–dukker. Tror noen det bare er en tilfeldighet at helten over alle helter i denne barndommens sukkertøy-himmel … er en grådig og egosentrisk milliardær med flosshatt og svømme-føtter? En and som riktignok ikke driter penger, men i det minste bader i dem?

For så vidt ser vi det samme i dagens eldreomsorg. Når mennesker etter et langt yrkesliv havner på gamlehjemmet, da mener vi at det endelig er tid for litt kultur igjen. Da oppmuntrer vi til trolldeig og vannfarver og alle slags skapende aktiviteter. Da må de gjerne sitte og flette peddikk alle sammen. Fordi oldingen – på samme måte som barnet – står utenfor produksjonssystemet. Han/hun er ingen “produsent”. Og følgelig ingen trussel mot den lille gangetabellen. Det er for sent. Han/hun kan ikke lenger gjøre noe til eller fra. Altså skader det ingen om fantasien blir sluppet løs igjen. Da kan vi – rent symbolsk – gjerne få “gå i barndommen”…

Det er dette vi har å kjempe mot. Alle vi som sitter her. Vår oppgave er å beskytte barn og ungdoms fantasi og skaperglede. Slik at så mange som mulig overlever angrepene fra en snusfornuftig voksenverden, som mener det er viktigere å kjøpe aksjer i utlandet enn å gi alle norske barn en banjo ved fødselen.

Våger vi også å snakke om kvalitet? At noen brødskiver smaker bedre enn andre? For det gjør de jo. Det ene er ikke like bra som det andre, og det er slett ikke det samme hva vi får i oss – selv om mange liker å tenke slik og derfor aldri kommer lenger inn i bokhandelen enn til bestselgerstablene utenfor inngangsdøren. Digresjon: siden Norge alltid har forsøkt å dilte etter store nasjoner som vi skulle ønske vi kunne sammenligne oss med … så driver vi nå, på tradisjonell nord-amerikansk måte og måler verdien og viktigheten av alt mulig i kroner og øre. Selv i Dagsrevyen (som i mange år holdt seg så edruelig at den nærmest ble mobbet av mer berusete mediafolk) – selv i Dagsrevyen anses nå hva som helst for å være godt og verdifullt og interessant og spennende utelukkende fordi det er populært og selger. For når noe topper listene … da vinner det jo også på en måte, og når det vinner så må det jo være best, ikke sant? Og da trenger vi ikke å tenke selv lenger, for det har mange andre allerede gjort for oss. (Eat shit! Five billion flies can’t be wrong!)

Men den irriterende sannhet er: Man trenger trening og kunnskap her som overalt ellers. Øyet og øret må øves opp. Og tanker og synspunkter må jogges og luftes litt. Helst regelmessig. Det er ellers rent utrolig hvor fort det kan legge seg støv på hjernen og dannes bevisstløse fettlag rundt selv de mest grunnleggende menneskelige følelser. Derfor: Man skal ha besøkt relativt mange gallerier for å forstå at elg i solnedgang er møl, og at masseproduserte spansk–italienske bilder av barneansikt med dådyrøyne og liten tåre på kinnet, er første skritt på veien til sosialpornografi. Man trenger å lese en del bøker før man begriper at de fleste ukebladnoveller og kioskromaner hører hjemme i papirkurven. Og jeg gjentar: Hvorfor skal det liksom være snobbete eller arrogant å sette fingeren på slike ting? Er det noen som for alvor mener at det er spesielt blærete om man forsiktig antyder at det er en viss forskjell på å se en fotballkamp i norsk 7. divisjon og et møte mellom Manchester United og Barcelona?  Det er jo fotball begge deler – og det ene kan kanskje være like bra som det andre? Ballen er rund, ikke sant? (Du kan jo prøve å si det der, for eks. på Ullevål stadion neste søndag. Men når det gjelder samtaler om bøker, da er det liksom helt greit å si sånt!).

Smak og behag kan ikke diskuteres – sies det. En påstand som er blitt gjentatt så ofte at den nesten kan forveksles med et tankefullt ordsprog. Slik prøver man å holde opp et skjold for å verne smakløsheten – eller finne en unnskyldning for det jeg uten å nøle vil kalle «Dårlig smak». For er det noe som kan – og ikke minst bør diskuteres – så er det vel nettopp smak og behag!

Så hva skal vi gjøre? Vi må vise frem. Vi må peke på. Vi må slutte å justere våre meninger etter siste gallupp, men i stedet våge å påvirke. Vi må be folk sammenligne. Vi må lære barn og ungdom å velge. Og først og fremst må vi vise hverandre hvor ufattelig mye vi har å velge mellom!

Jeg leker at alt hva mennesker gjennom årtusener har frembragt av musikk, kunst og litteratur, alle tanker og ideer … at alt dette finnes på et stort, imaginært roteloft. Døren står åpen for alle. Hadde den vært låst, ville jeg brutt meg inn. For her oppe går jeg omkring så ofte jeg kan. Uten dette loftet kunne jeg aldri ha skrevet. Jeg lytter. Jeg fotograferer og tar avstøpninger, noterer, skriver av. Snur og vender. Leter etter fragmenter jeg har bruk for – biter som passer sammen med de bitene jeg har i mitt eget hode. Og jeg føler ikke at jeg hverken låner eller stjeler. Jeg betrakter alt som mitt eget. Eller rettere sagt: som vårt. For hva er kreativitet? Det finnes mange forskjellige forsøk på definisjoner. Mitt er slik: Kreativitet – det er den evnen vi har til å mestre våre egne assosiasjoner. Og kanskje kan det her også være på sin plass å minne om at man blir ikke maler av å betrakte naturen, man blir det ved å se på malerier. Ved å betrakte andres bilder. Det er ikke naturen som gir oss lyst til å bli kunstnere, det er kunsten som inspirerer oss til å bli kunstnere. På samme måte er det ikke livet og tilværelsens forskjellige tildragelser som gir oss lyst til å bli forfattere. Du får lyst til å skrive bøker, fordi du har lest bøker. Kunst og litteratur avler kunst og litteratur. Sånn er det. Og det skal vi huske på – hver gang vi går opp den tenkte loftstrappen.

La meg et øyeblikk få være litt mer optimistisk enn jeg pleier. For når jeg tenker på hvilken betydelig plass og rolle teknologi og sosiale medier har i barn og unges tidsbruk og kommunikasjonspraksis, så blir jeg faktisk litt optimistisk og forsiktig begeistret. Jeg tror det vil påvirke deres forhold til kunst, både som publikummere og som kreative medskapere. Jeg tror nemlig at vi er i ferd med å se begynnelsen på en generasjon som (i motsetning til sine foreldre) ikke bare nøyer seg med å være konsumenter, men like gjerne velger å skape selv. En ungdom som ønsker å lage sine egne bilder, sin egen musikk, sin egen litteratur. Helt uten respekt for hva vi andre måtte mene. Og når for eksempel flere tusen unge hvert år velger å mure seg inne i vikingskipet på Hamar for å programmere og dyrke felles spill-interesser, så oppfatter jeg dette utelukkende positivt. Jeg tror den kulturelle fremtid blir mangfoldig og velsignet anarkistisk.

Og derfor – helt til slutt – derfor trenger vi denne nye barne og ungdoms-portalen for kunst og kultur. Det er på høy tid. Og det tjener kulturrådet til ære at de bygger den for oss. Lykke til!

Tor Åge Bringsværd



Skrevet av:

Kommentarer

Oppdatert: .