Tittel: Spranget
Tekst: Heidi Sævareid
Forfatter: Heidi Sævareid
Forlag: Omnipax
Årstall: 2013
Antall sider: 206

I kristendommens klør

Romanen skildrer på nyansert vis sårbar ungdom som blir medlem av en kristen sekt, og hvilke kontrollmekanismer det spilles på i dette miljøet.

Tidligere redaktør av barnebokkritikk.no, og nylig avtroppet redaktør i Cappelen Damm, Heidi Sævareid, debuterer med ungdomsromanen Spranget. Handlingen er lagt til Oslo og den kristne menigheten Zion, som i romanen fremstår som en karismatisk vekkelsesbevegelse. Det bedrives tungetale, man mottar den hellige ånd og besvimer. Man titter på dvd-er med amerikanske pastorer i festlig lag, og ellers skildrer Sævareid et svært aktivt ungdomsmiljø, som preges av en merkelig dobbelthet. På overflaten er alt utrolig koselig, med vennskap, kjærlighet til så vel Gud som sine medvenner i det fellesskapet som menigheten utgjør.

Mørke understrømmer

Under overflaten er det derimot andre mekanismer som råder grunnen. Kontroll er et hovedtema i Spranget, og det som gjør romanen lesverdig er forfatterens beskrivelser av hvordan ulike kontrollmekanismer utgjør en understrøm i menigheten. Nå og da åpenbarer det seg i forbud, for eksempel mot å være for seksuelt attraktiv overfor det annet kjønn. Men først og fremst virker denne dobbeltheten på et psykologisk plan. Da handler det om skyldfølelse, om frykten for djevel, demoner og helvete. Det er med andre ord den fryktbaserte kristendommen som danner understrømmen i Spranget.

Disse strømningene kan en som voksen ha et intellektuelt forhold til. Noe helt annet blir det når fortellerstemmen er en ungdom. Og Spranget lar på en fin måte jeg-forteller Janne representere det som ser ut som et lett bytte for slike menigheter. Hun er følsom, sårbar og ensom, og trekkes mot kristendom like mye av ønsket om å få venner, som å være henfallen til religiøse grublerier.

Janne er altså romanens jeg-forteller og i det boken tar til er det to år siden hun forlot Zion. Nåtidsplanet danner en rammefortelling, mens størsteparten av romanen er tilbakeskuende, og her får vi vite hva som fikk Janne inn i menigheten og hva som gjorde at hun forlot den. I siste kapittel vender vi tilbake til nåtidsplanet, i en slags oppgjørsscene som munner ut i en mer tradisjonell kjærlighetsroman.

Typisk ungdomsroman

 Spranget rommer mange elementer som ungdom utvilsomt vil kjenne seg igjen i.  Det gjelder spesielt kjærlighetsintrigen som utgjør romanens motor. Janne forelsker seg i Peter, en gutt hun møter i menigheten, og boken rommer mange fine partier som skildrer ungdommens klønete forsøk på finne hverandre. Janne tegnes også med trekk jeg assosierer med ungdomslitteratur, nemlig heltinnen som opponerer mot normer. Janne har en tvillingsøster, som Sævareid bruker til å skape kontrast mellom typene. Der Janne er opprørsk, innadvendt og mangler bestevenninne, er Anna snill og føyelig, flink med vennskap og har hjertevenninne. Jeg skulle ønske Anna trådde frem med mer personlighet i Spranget, men forfatteren mykner noe opp den litt enkle kontrasten mellom dem ved at vi får vite at Janne på mange måter har vært avhengig av søsteren. Det er Anna som først har kontakt med Zion, og som leder Janne inn i menigheten.

Verdisett i konflikt

Spranget spiller også på kontrast mellom voksne innenfor og utenfor menigheten. Foreldrene til søstrene fremstår som forståelsesfulle, intellektuelt utrustet og på alle måter foreldre av vår moderne tid. Verdiene foreldrene representerer kan oppsummeres som verdier fra opplysningstiden, med sin tro på fornuft, frihet og fremskritt. Som motsetning til dette står verdiene til menigheten, representert ved ungdomspresten, Anne Sofie. Her har Sævareid skapt en skikkelse som gir romanen litterære kvaliteter utover det typiske for ungdomsromaner.

Innledningsvis nevnte jeg at Spranget er tvetydig i forhold til overflate og understrøm. Denne dobbeltheten, på den ene side vennlighet, fellesskap og tilhørighet, på den andre side kontroll og frykt manifesteres nettopp gjennom Anne Sofie. Ungdomspresten har ingen personlige egenskaper, hun er på forbløffende vis helt avindividualisert.  Dette grepet fungerer svært godt.  Hun fremstilles som en vag, ganske uhyggelig skikkelse, som i godheten og vennlighetens navn kommer med forbud og påbud med en slags guddommelig autoritet. For meg, som ikke har noen erfaring med kristne miljøer, minner hun om presten i Ingmar Bergmans film Fanny og Aleksander. I likhet med presten hos Bergman utøver Anne Sofie autoritet og kontroll på en måte som fratar henne ansvar. Skikkelsen er kun et talerør for det sanne budskap.

Undertrykkelse gjennom godhet

Janne er danser og leder for danseteamet i Zion. Anne Sofie er opptatt av de fristelser kvinnekroppen kan utsette mannen for, og ber dem skjule kroppene i formløse klær. Romanen får flere ganger frem det gammeldagse kvinnesynet som hersker i sekten, det gjelder spesielt de mange påbud og forbud knyttet til seksualitet. Alt dette formidles av Anne Sofie, samtidig som hun fremstår som jovial og forståelsesfull. Hun tar ungdom på alvor, lar dem være hjemme hos seg, hun er en tvetydig kameratskikkelse som deler ut ris og ros. Sævareid får dermed godt frem hvordan kontroll like gjerne kan utøves ved å være grei. Anerkjennelse fra voksne betyr mye for unge i en sårbar ungdomstid, og denne dobbeltheten i Anne Sofie, som refser, trøster og deler ut anerkjennelse, vever kristendom og psykologiske mekanismer sammen på komplekst vis.

Anne Sofie skaper også en lettere paranoid stemning i Spranget.  Kan hende kunne forfatteren latt være å dramatisere dette ytterligere. Etter hvert avsløres det nemlig at overvåkning og rapportering av medlemmer er en del av Zions virksomhet.  Menigheten fremstår mer og mer som regelrett maktkåte, og spenningen mellom godhet på overflaten og kontrollerende understrømninger forsvinner. I stedet minner menigheten om et totalitært skrekkvelde, og kanskje har forfatteren nettopp til hensikt å advare mot slike menigheter.

Jeg lar meg i hvert fall overbevise om at Spranget har sin misjon. Den skildrer på en god måte hvordan sårbar ungdom kan få påført arr i sjelen av å bli fortalt at livet handler om å få kontroll på et arsenal av djevler og demoner, som ellers vil lede en lukt til helvete. En slik virkelighetsforståelse har ingen godt av å være i kontakt med.

 

Boka har skapt oppslag i Fædrelandsvennen fordi Sævareid tilkjennegir at den bygger på hennes erfaringer med menigheten  Filadelfia i Kristiansand. En gratisversjon av debatten er å finne på Sævareids egen hjemmeside, Kniplingsdyret.



,

Kommentarer

Oppdatert: .