I morgen da krigen kom

Vår tid er forbi – Australia brenner

Klok, actionfylt, velkomponert, realistisk og empatisk om ungdomsgjeng som blir motstandsfolk når Australia okkuperes. Hvorfor i all verden er ikke denne oversatt tidligere?

Sær kultbok?
Første bind av en sjubindsserie om en gruppe ungdommer i en postapokalyptisk setting, utgitt på et bitte lite forlag med et litt harry navn, oversatt av forleggeren selv. Jo da, jeg hadde alle de skeptiske piggene ute når jeg fikk boka i hendene. Dette luktet sær kultbok lang vei.

Skepsisen fikk først ytterligere næring da det viste seg at oversettelsen var dårlig i starten, at jeg hengte meg opp i boktekniske detaljer som bruk av ”pc-anførselstegn” rundt replikkene, der jeg hadde ventet å se «setteri-anførselstegn», og at oversetteren var irriterende og unødvendig til stede i teksten. Her er et sitat med eksempel:

Hvis vi skulle være effektive geriljasoldater burde vi skaffe oss terrengsykler og ferdes i bushen i stedet for på veiene. (Terrenggående ’landbrukssykler’ (ag bikes) har avløst hesten som framkomstmiddel på de store australske landbrukseiendommene. Overs. Anm.). Vi kunne bli veldig mobile… (s 235)

Fascinerende fortelling
Så tok fortellingen over, og begynte å fascinere meg. Sju ungdommer låner bil og reiser på telting i bushen mens det er marked (ikke ’marten’, Lunde; ’marked’ på bokmål, ’martna’ på trøndersk og ’martn’ på østnorsk, men ikke ’marten’) i byen og omegnen. Etter fem dager kommer de hjem til folketomme gårder, og oppdager etter hvert at alle innbyggerne holdes fanget og inngjerdet på markedsplassen, mens okkupasjonshæren vinner kontroll – og plyndrer. De sju ungdommene speider, blir beskutt, forsvarer seg, og etter hvert som boka vokser fram begynner de med økende overbevisning – men også med tydelig uttrykt alvor og bekymring – å involvere seg og slå tilbake mot okkupantene.

Gode, uoversatte bøker
John Marsden regnes som Australias ledende ungdomsbokforfatter, og denne boka her nevnes regelmessig som landets mest populære ungdomsroman. Det er bare debutboka, Så mye å si deg, som er oversatt tidligere, i 1992. Selv om vi liker å tenke oss at forlagene våre er fordomsfrie, velorienterte og kontinuerlig på jakt etter de aller beste bøkene, så finnes det fremdeles skatter som ennå ikke har ankommet Norge. Denne serien er en påminnelse om årelange forsømmelser. Og la meg nevne to andre eksempler: Fra Island venter vi fremdeles på den eneste barnebok som noensinne har vunnet den islandske (voksen)litteraturprisen, Andri Snær Magnasons Historien om den blå planeten, oversatt til 12 språk; og fra Sverige er Rose Lagercrantz’ Augustprisvinner Flickan som inte ville kysses fremdeles uoversatt. Det må sees som en stor kvalitet ved det litterære systemet i Norge at det finnes en underskog at engasjerte småforlag som kan bidra til å rette opp slike forsømmelser. Jevelforlaget planlegger åpenbart å utgi hele sjubindsserien, og har allerede titlene på de to neste klare. I Sverige er bøkene en stor suksess, og førstebindet har vært distribuert i store opplag til lesekampanjer.

Mange perspektiv og tema
Det er jeg-fortelleren, Ellie, som er hovedperson i serien. De andre personene er hennes naboer, venner fra langt tilbake, og noen litt mer perifere venner fra klassen. Ellie er utpekt av gruppa til å skrive ned, og hennes nåtid er bokas epilog. Det er mange perspektiv og tema i boka:

• Hvordan utvikler personer seg under press og prøvelser? «I det øyeblikket opphørte jeg å være en uskyldig tenåring fra landet og begynte på bli en annen, en mer komplisert person, og mer kompetent, en kraft man måtte ta i betraktning.» (s 82)
• Hvordan utvikler grupperelasjonene seg når personene settes under press og når gruppa må mestre uventede oppgaver sammen? Noen blomstrer, og mange ser nye sider ved seg selv og andre.
• Hvordan foregår en besettelse og en geriljakrigføring? Militærtfaglig sett. Hva trengs for å observere fienden, skjule seg for vaktpatruljer, sprenge ei bru, eller kamuflere en leirplass?
• Hva trenger man for å overleve i og mestre villmarka og bushen?
• Hva kreves av mot og overbevisning for å forsvare seg med våpen? Hva kreves for å angripe? Kan man ha sympati med angripernes sak, og likevel velge å slåss mot dem? Og ikke minst: hvilke etiske refleksjoner gjør de seg, de som forbereder seg på krig?Boka har alt
  Boka har alt på en fremragende måte og veksler mellom kampscener, naturskildringer, romantiske perspektiv, empati og gode dialoger og refleksjoner. Den er spennende uten å være banal, og den er etisk reflekterende i forhold til realistiske case. Ungdommene er selvsagt en god del for reflekterte og handyman-kompetente til å være troverdige i et realisme-perspektiv, men sett i lys av hvilke banale og usammenhengende historier og helter som ofte bys oss i actionfilmer og -bøker, så er dette en meget troverdig, sannsynlig og realistisk fortelling. (Hvis vi først aksepterer premisset om en okkupasjon av australsk territorium, selvsagt. Marsden er forresten meget nøye med å ikke navngi eller identifisere noen okkupasjonsmakt.) Ellies nabo, den urolige bråkebøtta Homer som utvikler seg til en leder, sier et sted at «fantasier er for tv, dette er virkeligheten».Gruppa veksler i sammensetning gjennom boka, fordi noen skades, fordi de deler på oppdragene og fordi en åttende person kommer til. Av handlingssammendraget for de kommende bøkene kan jeg se at gruppa vokser og skaller av gjennom den lange historien, og at krigføringen og de tette relasjonene veksler om å være i fokus.

  Sympatisk pris
  Det må også nevnes at boka selges til den sympatiske prisen 140 kroner. Den som vil lese mer om Marsden og bokserien vil finne interessant stoff på jevelforlaget.no, på engelsk wikipedia (hvor det blant annet er et nyttig plot summary for alle bøkene) og hos Marsdens australske forlag Pan Macmillan.

  En av omtalene nevner at serien kan sees som en krysning mellom Alistair MacLean og Enid Blytons 5-serie. Det er nok mye rett i den spissformuleringen, men likevel fanger den ikke opp det jeg synes er det beste ved boka: at alle ungdommene har selvinnsikt, refleksjonsnivå og tør å være ærlige om hvor ubehagelig det er å være nødt til å bli geriljasoldater, i ildlinjen og snart med blod på hendene.

  Anbefales varmt!