Mitt barnebokminne - av Eirik Newth
Den røde planet
Robert A. Heinlein

Gyldendal 1954
Til norsk ved Olaf Coucheron

Ideen om drømmelivet

Hver gang jeg kjenner forkjølelsen røske i kroppen griper jeg til en av min barndoms favoritter: en fartsfylt skøytewestern fra 1949 med en pelskledd basketball i en av hovedrollene.

Når jeg skal velge barnebokminne har jeg et luksusproblem: Det er altfor mye å velge i. Jeg vokste opp i et hjem med bokhyller på de fleste vegger, jeg elsket å lese og er i tillegg velsignet med god hukommelse. For å gjøre oppgaven lettere har jeg sortert ut fra et eneste kriterium: Gjenlesbarhet. Å hente fram barndommens favoritter og lese dem på ny er en fascinerende øvelse.

Min erfaring er at glansen er gått av det store flertallet, enten fordi de er for tilpasset målgruppen barn, eller fordi tiden har løpt fra dem. Noen overraskelser får man: Jeg hadde f.eks. ventet at Lindgrens Mio min Mio skulle tåle tidens tann bedre. Og enkelte ganger undres jeg bare over hvorfor jeg gadd (Stompa, jeg ser på deg).

Uforfalsket guttebok

Men så har du Tove Jansson, da. Farlig midtsommer og Trollvinter, bøker som jeg har gjenlest oftere enn jeg kan huske, og som jeg finner noe nytt i hver gang. Jeg kunne ha valgt en av disse uten å blunke, men sant å si er det en bok jeg gjenleser enda oftere enn disse. Den er mindre kjent enn noe av Jansson, og det er høyst fortjent. Ingen kan nemlig påstå at Den røde planet av Robert A. Heinlein, som utkom i Gyldendals GGG-serie i 1954, er stor litteratur.

Her snakker vi om en uforfalsket guttebok i science fiction-genren, med alle de klisjeer som hører med. Som navnet antyder er handlingen lagt til Mars. Ikke den livløse kloden vi kjenner etter mange romferder, men Mars slik den fremsto før Sputnik. Da mange antok at kloden hadde vann og luft, kanskje også liv. Det ga forfattere et rom for faktabasert spekulasjon som Robert Heinlein utnyttet til fulle.

På Heinleins Mars finnes de underligste planter og dyr, samt en mystisk rase av intelligente marsboere. Det er en gammel verden, full av byer som ble forlatt av sine innbyggere lenge før pyramidene ble bygd. Og i dette eksotiske landskapet er det vi finner noen tusen kolonister fra Jorda, deriblant hovedpersonene Jim og Frank.

Når vi møter dem lever guttene GGG-lesernes idé om drømmelivet: Nybyggere på en fremmed planet, frie til å gå på oppdagelsesferd på egen hånd, væpnet med laserpistoler for å beskytte seg mot rovdyr. Dette og andre likhetstrekk med det Ville vesten (ørkenlandskap, uutgrunnelige innfødte) var ikke til å ta feil av for en som vokste opp med Kruttrøyk på TV og Sølvpilen på nattbordet.

Historien skyter fart når Jim og Frank må forlate kolonien for å gå på pensjonatskole. Der havner de i konflikt med en tyrannisk rektor som også viser seg å være involvert i en konspirasjon som truer Mars-kolonistenes livsstil. Når rektor isolerer elevene fra omverdenen, ser Jim og Frank ingen annen utvei enn å legge ut på en strabasiøs reise for å varsle resten av kolonistene.

Flukten foregår langs islagte kanaler (nok et landskapstrekk astronomer en gang trodde fantes i virkeligheten) – på lengdeløpsskøyter. Jeg leste boka samtidig med at «de fire S-ene» herjet skøytebanene, og det er ikke fritt for at Sjøbrend, Stenshjemmet, Storholt og Stensen spøkte i bakgrunnen under lesingen.

Foregriper E.T.

Men all nostalgi til tross: I Den røde planet avslører også Robert Heinlein hvorfor han regnes som en av de største skribentene innen genren. Som når han innfører bokas tredje hovedperson. Willis er et marsvesen som Jim ser på som et kjæledyr, og som skildres som en krysning av en rampete papegøye og en hårete basketball.

Her foregriper Heinlein forholdet mellom barn og romvesen vi finner igjen i Steven Spielbergs E.T.  med over tretti år, og han gjør det med langt mer nennsom hånd. Willis er en kompleks skapning med egenskaper som langsomt blottlegges i løpet av historien. Forholdet mellom gutt og Mars-basketball utvikler seg etterhvert slik at man blir usikker på hvem som egentlig er kjæledyret i historien.

Forfattergrep som dette, sammen med Heinleins levende skildringer av naturen på Mars, er det som gjør at jeg vet jeg kommer til å åpne boka igjen. Alt som trengs er en forkjølelse og et par dager å slå ihjel.

 

bilde-newth

Eirik Newth fotografert med egenprodusert kattemater. Foto: Thomas Bjørnflaten, nyebilder.no

Eirik Newth er forfatter, astrofysiker, blogger og mediepersonlighet. Han har skrevet flere populærvitenskapelige bøker, særlig for barn.

Eirik sender stafettpinnen videre og vil utfordre Ruben Eliassen til å dele sitt barnebokminne neste gang.

Boka kan leses elektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.



Skrevet av:
Kommentarer

Oppdatert: .